Politikk kan være god og dårlig, men like fullt politikk. Oagal ser imidlertid i en serie artikler på skillet hvor politikken bryter med demokratiske prinsipper. 

Formuesskatten slår til på uventede steder et stykke ut i et vanlig livsløp. Som med mye annet så går det inderlig vel å tåle urett som ikke rammer deg selv – og gå til kamp når det motsatte skjer. Det kan lett bli i seneste laget i forhold til denne skatten.

Klasseskille på pensjonssparing

Unge arbeidstakere vil raskt se at arbeidsgiveres minimumssparing på t0 prosent til pensjonsforsikring og den årlige Individuell pensjonssparingsordningen (ISP) på 15.000 kroner med skattefradrag ikke monner i forhold til pensjonssparing. Etterhvert som de sparer til pensjon ved siden av, vil de se at pensjonssparingen blir formuesbeskattet.

Samtidig har mange arbeidstakere i offentlig forvaltning fortsatt ordninger som er såkalt ytelsesbasert, som innebærer at de får en garantert pensjonsstørrelse som pensjonist. I tillegg blir ikke denne pensjonssparingen formuesbeskattet. Ekstra urettferdig er det at folk utenfor offentlig forvaltning bare kan drømme om det samme og på toppen av det hele bli skattlagt for sin innsats for å trygge alderdommen.

Her ligger et dobbelt klasseskille på pensjonssparing; skattlegging og begunstigelse av én sektor. Samfunnet er langt mer enn offentlig forvaltning.

Les mer: Offentlig tjenestepensjon sugerør i statskassa og oljefondet som private bare kan drømme om

Når unge blir voksne vil de også oppleve at gjelden går ned og boligen stiger i verdi – og formuesskatten kommer. Det kan meget vel skje akkurat når barna begynner å flytte ut og man heller ville støtte disse enn å betale skatt på bolig, pensjon og bil som ikke kan trylles om til penger på konto.

Det nye klasseskillet holder vanlige flinke folk nede

De som hadde formue da formuesskatten nådde nye høyder – ja, nettopp, de hadde formue – klarer bedre å betale enn de som er i startfasen, uten at skatten blir noe mer rettferdig av den grunn. Noe er på bankbok eller aksjer, annet i hus og hytte. Mange har ikke lønnsinntekter nok til å betale, men de kan selge aksjer, ta ut penger eller låne på boligen.

Låne på boligen er noe mange eldre gjør for å betale skatten, særlig når de mister sin livspartner og blir sittende med alle regningene alene. Slik blir tapet av livsledsageren ekstra tungt, samtidig som formueskatten utgjør en indirekte arveskatt.

Men, unge har ikke formue. De går inn i livet med drømmer om trygt liv, fleksibel økonomi og kanskje kunne trappe ned litt tidligere. Noen relativt få vil lykkes med å bygge formue fordi de gjør det ekstra bra som høytlønnede eller som bedriftseiere (med mindre papirverdien blir store).

Men, veldig mange vanlige folk – spesielt enslige – vil se at formuesskatten reduserer muligheten til å legge opp penger for å gjøre livet litt ekstra trygt og romslig. Skatten rammer nemlig vanlige lønnsmottakere.

Dermed skaper formuesskatten et nytt klasseskille. Det er problematisk i et demokrati. Skattens nivå og form er skapt av drømmeknusere som i praksis holdet folk nede. Mange må fortsette å jobbe fullt når de egentlig kunne trappe litt ned.

Demokratiske prinsipper som formuesskatten utfordrer

Siden formuesskatten rammer boligverdien,  pensjonssparing og andre formuesobjekter (familiehytta) som er helt rimelig å inneha og faktisk nødvendig for livsopprettholdelse i pensjonisttiden,  bryter den med viktige demokratiske prinsipper inkludert menneskerettigheter.

Her er noen slike demokratiske prinsipper som formuesskatten utfordrer:

1. Likhet for loven
   Problemstilling: Formuesskatten rammer ulikt avhengig av hvor i landet man bor, og hvordan formuesverdier er fastsatt. For eksempel kan boligeiere i pressområder som Oslo oppleve en uforholdsmessig høy belastning sammenlignet med distriktene, selv med tilsvarende inntekt.
   Demokratisk prinsipp: Likhet for loven er en grunnleggende verdi i demokratiet. Skjevfordeling i hvordan skatten rammer er diskriminerende.
2. Rett til privat eiendom
   Problemstilling: Skatt på bolig, hytter og pensjonssparing kan oppfattes som en inngripen i retten til privat eiendom.
   Menneskerettighetsaspektet: Artikkel 1 i “Tilleggsprotokoll 1 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)” beskytter retten til eiendom. Skatter må være forholdsmessige og ikke urimelig tyngende.
3. Proposjonalitet og rettferdighet
   Problemstilling: Formuesskatten kan oppleves som urettferdig for eiere av verdifulle eiendeler uten tilsvarende likvide midler, som pensjonister med høy boligverdi og lav inntekt.
   Demokratisk prinsipp: Skattesystemet bør baseres på evnen til å betale, noe som utfordres dersom skatten ikke tar hensyn til likviditet.
4. Rettferdig representasjon og skattlegging
   Problemstilling: Dersom skatten oppleves som ikke representativ for folkets vilje, reises spørsmål om demokratisk legitimitet.
   Demokratisk prinsipp: “No taxation without representation” er et kjent demokratisk prinsipp. Skatter bør besluttes gjennom prosesser som gir innbyggerne reell innflytelse.
5. Stimulering av økonomisk aktivitet og frihet
   Problemstilling: Skatt på sparing og investering kan hemme økonomisk aktivitet og begrense individuell frihet.
   Demokratisk prinsipp: Demokratier bør balansere samfunnets behov for inntekter med individets rett til å forvalte sine egne ressurser.
6. Balanse mellom offentlig og privat sfære
   Problemstilling: Formuesskatten kan oppleves som en inngripen som overfører for mye makt til staten.
   Demokratisk prinsipp: Demokratiet krever en sunn balanse mellom offentlig og privat kontroll for å sikre legitimitet.
7. Gjennomsiktighet og rettferdig evaluering
   Problemstilling: Verdsettelse av eiendommer og beregning av skatten kan virke uforutsigbart eller urimelig.
   Demokratisk prinsipp: Skatteregler må være enkle, forståelige og rettferdige for å sikre tillit.

Må formuesskatten bort?

Er det da slik at formuesskatten må bort?

Også et demokratisk samfunn må ha en balanse mellom inntekter og kostnader. Siden knapt noen andre nasjoner har en dyrere drift per innbygger enn norsk forvaltning er det et spørsmål om heller kostnader skal kuttes enn skatter opprettholdes eller økes. Dette berører også formuesskatten.

Les også: Politikere uten magemål i regjeringskvartalet

Et skattesystem må også reflektere balansen mellom samfunnets behov og individets rettigheter. Formuesskatten bidrar ikke til en slik balanse.