Denne artikkelen er en tidlig tilnærming fra Oagal sin side til temaet lov og rett i demokratiet Norge. Artikkelen reflekterer i seg selv hvor komplekst dette området er og på en så lang avstand inngrep med juss og rettssystemet er for innbyggere. En påstand Oagal vil prøve er at kompleksiteten i sum bidrar til et demokratisk underskudd på dette viktige området i et demokrati. Det bredt anerkjente, tredelte maktfordelingsprinsippet i demokratier er tross alt en lovgivende makt (Stortinget), en utøvende makt (regjering) og en dømmende makt (domstolene).

Les også:
• Norsk folkestyre svakere enn i USA og mange andre land
• Bokanmeldelse: Har eg rettstryggleik – om rettsstatens demokratiske svikt

Her er noen juss-relaterte problemstillinger som er dilemmaer i demokratiet:

• når man går inn i en sak på jussens premisser så blir det raskt tvil om hvem som har rett. Det ligger trolig i menneskers natur å oppfatte at de har rett. Men, virkeligheten ligger ofte et sted midt i mellom. Da kan de med den beste advokaten og største lommeboken vinne. Dokumentasjon er dessuten nødvendig for å bevise sin rett – og de fleste samler ikke dokumentasjon for alt mulig de gjør eller handler for å være klar for en lite sannsynlig konflikt
• det er i realiteten to nivåer i domstolene: Tingrett og lagmannsrett. Anke til Høyesterett må passere Høyesteretts ankeutvalg (frem til 2008 “kjæremålsutvalg”). For å få fremmet en anke til Høyesterett over en dom av lagmannsretten, trengs det samtykke fra dette ankeutvalget. Vilkåret for å få samtykke er normalt at en avgjørelse fra Høyesterett vil ha prinsipiell betydning – den må gi viktig rettslig veiledning også for andre saker. De fleste saker er neppe av en slik prinsipiell art – og uansett vil det innebære store kostnader å føre saken for Høyesterett. Det er forbehold folk med stor lommebok
• det er fullt mulig å få medhold i tingretten og tape i lagmannsretten. I dette ligger at de to domstolene har vurdert det samme grunnlaget forskjellig. Det er mange eksempler på at man kan ha uflaks og oppleve store variasjoner i dommeres kompetanse og praksis.: “bare du ikke får den dommeren så har du en god sak”. For mange vil det å teste saken for en høyere rettsinstans være så kostbart, tidkrevende og sjelelig belastende at de blir tvunget til å la tingrettens dom bli stående
• folket er i et ujevnt styrkeforhold overfor motparter i rettsapparatet i en slik grad at de avstår fra å hevde sin rett. I uoverensstemmelser har myndighetene i realiteten ubegrensete midler til å føre sin sak, mens innbyggere – inkludert virksomheter – må ta store kostnader. Dette kan berøre noe så smått som et parkeringsforelegg som fremstår som urettferdig eller at en rask sykkelist får forelegg for å kjøre for sakte i kollektivfelt. I andre tilfeller vil for eksempel en mulig overgrepsperson få fri rettshjelp, mens det samme ikke blir ikke nødvendigvis til dels for en innbygger som vil kreve erstatning. Uansett så er det bare de mest iherdige og prinsippfaste som kan (eller vil) ta kostnadene ved å møte det offentlige i retten – også fordi de kan bli idømt motpartens sakskostnader
• politikere kan fatte vedtak som setter lov og rett til side eller ignorere lovmessige rettigheter. Forvaltningen deres kan gjøre det samme og gå under radaren. Ombudene som skal ivareta folkets interesser består av folk innenfor den samme politikkindustrien og deler politikken og forvaltningens ståsted. For innbyggere blir det håpløst å kjempe mot dette og de som tar kampen kan lett bli latterliggjort. Siden man stort sett kan ha det godt i Norge uten å bidra til å få slutt på en slik urett, er det forståelig at folk prioriterer annet enn å fighte mot dette gigantiske systemet. Domstolene som statsmakt griper ikke inn
• ingen institusjon virker som å ha funksjonen med å skjære igjennom og se nærmere på enkeltsaker eller sakskomplekser. Dette er medvirkende til mye urettferdighet i det norske samfunnet. En gang i blant får vi se slike saker fremme i offentligheten. Da kan det være media som har belyst saken. NAV-saken – Trygdeskandalen – er et eksempel på en slik sak hvor domstolene underveis ikke har gjort en tilstrekkelig innsats. Oagal kjenner til mange andre områder hvor man som innbygger vil oppleve rettsvesenets behandling som hårreisende feil, men hvor det ikke er mulig å nå frem til rettsinstitusjonene eller få media med seg. Media får masse henvendelser fra personer med komplekse eller vanskelig etterprøvbare saker – som blir avvist fordi det er ressurskrevende å finne ut av, kan medføre kostbar rettsprosess rettet mot media og fordi saksområdet kan være av marginal interesse for leserne
• når domstolene gjør feil har du ingen som hjelper deg konstitusjonelt. Du kan kanskje få aktualisert en sak gjennom media eller politikere i sin rolle som ombudsmenn, men dette kan man ikke belage seg på. Kanskje er domstolene et for konservativt og autoritært system? Å unngå å innrømme feil kan være et virkemiddel for unngå omfattende feilretting. Man vil nødig skade den utøvende delen av maktapparatet (regjering, fylkesadministrasjon og kommunal administrasjon) og innrømmelse av systematiske kan feil medføre at hundre- og kanskje tusenvis av saker må omgjøres slik som da Høyesterett fastslo at NAV hadde gjort feil som medførte at 20.000 personer hadde fått utbetalt for lave dagpenger. Lov og rett er også et så komplekst at selv medarbeiderne der – de er også mennesker – ikke har nødvendig kapasitet og evner til å håndtere området
• det virker ikke som om domstolene har noe system for å skjære igjennom hvis enkeltmennesker i sum åpenbart er blitt utsatt for urett. “Kundeservicebiten” er langt dårligere utviklet enn i forhold til møtet som innbyggere har med offentlig forvaltning. Dette er sikkert bra slik at rettsprosedyrer er forutsigelige og – tross alt – så kan jo folk bare engasjere en advokat til å hjelpe seg. Men, advokat koster altså skjorta for mange slik at dersom de virkelig står til oppetter ørene i en sak, så blir de nødt til å forkaste den eller gjøre den om til en livsoppgave. Det kan også virke som om rettssystemet er mer lydhøre og handlingsorienterte dersom en advokat tar kontakt enn et menig medlem av folket. Rettsapparatet har også opplegg for å blokkere plagsomme folk og fører samtaler i de lukkede rom også med offentlig forvaltning som har utøvende myndighet i mange rettsrelaterte saker – eller, hvis det ikke er slik, så kan det virke slik – og kan oppleves som svært belastende for enkeltpersoner å gi seg i kast med uten profesjonell bistand. Selv om folks rettsoppfatning er i favør av vedkommende som sliter, så har ikke rettsapparatet noe opplegg for å hjelpe
• det tar lang tid å få en sak behandlet. Et menneske lever og ånder – livet går videre – og å vente på å få en sak behandlet kan oppleves som å sette livet på hold. Skal saken ankes i tillegg, så snakker vi om årevis av stillstand
• offentlig forvaltning er en nådesløs inndriver av penger. Selv i saker som er omtvistet vil forvaltningen kjøre på og kreve sitt. Det kan medføre utleggsforretninger og lønnstrekk. Når du har vunnet saker – og det er jo alltid et stort “hvis” – så kan alt bli omgjort. Men, i mellomtiden så kan du ha mistet mye aller alt du eier. Ektefellens verdier kan også bli beslaglagt. For å minimalisere risiko og av hensyn til familien, vil derfor mange forkaste lov og rett
• domstolene har meddommere fra folket. Den grunnleggende opplæringen av disse er tvilsom. Mange har opplevd å stille opp som meddommere uten å ha fått noen som helst opplæring verken i prosedyrer eller jussen. Meddommerne stiller i selskap med profesjonelle dommere som har en veldig mye sterkere posisjon enn legmennene. Å stå opp i mot presset dette innebærer er krevende – man kan jo avkle seg selv og dømme feil! Kanskje får man ikke delta som meddommer mer! Mange har ikke anledning ut i fra sin jobbsituasjon til å være meddommere og godtgjørelsen kan også være så lav for selvstendige næringsdrivende at de ikke har råd til å gjøre en innsats som meddommer. Det oppstår dermed en skjevdeling av hvem som opptrer som meddommere
• domstolene får ikke velge organiseringen sin selv, noe ikke minst arbeidet med domstolreformen synliggjorde. Det er klart at måten en slik institusjon organiserer seg på vil ha stor betydning for rettsutøvelsen. Domstolene er også avhengige av bevilgninger fra den lovgivende makten. I henhold til Nettavisen hadde domstolene i 2020 et et budsjett på 2,6 milliarder kroner, mens NRK alene fikk et tilskudd fra staten på 6,4 milliarder kroner samme år. Det virker som om domstolene rett og slett ikke har et nødvendig, romslig økonomisk handlingsrom for å kunne ivareta sin viktige rolle overfor innbyggerne. Realiteten synes å være at domstolene ikke står fritt til å svare for folket, men er skviset av den lovgivende og den utøvende makt. Dette vil også kunne innvirke på hvordan domstolene opptrer utad. Hvem er viktigst for domstoladministrasjonen – folket eller politikerne og deres politisk styrte forvaltning? Store deler av offentlig forvaltning har en etatistisk holdning til folk og slik rammebetingelsene til domstolene er kan dette også smitte dit
• juss-bransjen i Norge er liten. Jurister studerer sammen, jobber sammen og lever sammen. Det er mange eksempler på situasjoner hvor det viser seg at dommere helt opp i Høyesterett har vært inhabile i saker. Hva som er inhabilitet kan også være avhengig av øyet som ser. Det finnes mange mennesker i Norge som opplever å bli marginalisert eller avfeid i sin kamp for rettferdig saksbehandling i møtet med juss-lauget
• også domstolene kan bli utsatt for politiske kupp. Det er grunn til å være skeptisk til de politiske organisasjonene i Norge på dette området. Måten de har gitt seg selv eneveldig makt til å utpeke personer som kan bli valgt inn til nasjonalforsamlingen utgjør et faretruende signal om politisk vilje til å ville dominere maktapparatet med betydelige maktkonsentrasjonseffekter. Oagal har dokumentert at politikere på kommunalt nivå gjennom politiske vedtak settet lover til side gjennom vedtak eller ignorans for at saker skal gå i deres egen favør Lignende resonnementer brukes for å få politiske innflytelse på domstolene eller holde bevilgningene så lave at domstolene må gå på lavbluss uten midler til offensiv utøvelse av sin maktrolle
• bare det å få et brev fra en advokat – noe som signalerer en vilje fra motparten til å bruke store penger på å vinne frem – kan få folk til å kaste inn håndkleet før kampen har begynt
• norsk rett utgjøres av lover og rettspraksis. Dette innebærer at du både må kjenne til loven og tidligere avgjørelser for å kunne vurdere en sak – om du for eksempel skal føre en sak for retten. Enda det er snakk om en latterlig liten penge er tilgangen på rettsavgjørelser forbeholdt de med lommebok til det og satt ut til Lovdata uten anbudsprosesser. Ildsjeler i rettspraksis.no fører en hard kamp for å endre på dette. Oagal har skrevet om kampen til Rettspraksis tidligere og har publisert debattinnlegg fra Håkon Wium Lie om rettspraksis-kampen som blir ført
• gjennom historien er det en stor diskusjon om domstolene skal ha anledning til å overprøve lovvedtak i Stortinget. Lovgivning er også politikk. Først i 2015 – 201 år etter at Grunnloven ble signert på Eidsvoll – “kodifiserte ” Stortinget domstolenes rett og plikt til å prøve Stortingets lovgivning mot Grunnloven. Kampen som er ført i forhold til dette viser både dilemmaer og politikeres vilje til selv å stå for fortolkningen av Grunnloven
• menneskerettigheter er et viktig element også i Grunnloven. Norge har flere ganger tapt saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette viser at rettssystemet ikke evner å håndheve Grunnloven godt. Man skal også huske på alle sakene som ikke er bragt inn for denne domstolen – å fremme en sak der krever store ressurser som folk flest ikke har og som dermed er forbeholdt de mest nidkjære eller rikeste
• tilbakemeldingssystemet mellom dømmende makt, utøvende makt og lovgivende makt fremstår som foreldet. Innenfor retten må lover naturligvis få virke langsiktig. Oagal har skrevet om temaet medvirkning etter plan- og bygningsloven. Her var en intensjon ved den nye loven at medvirkning skulle bli bedre ivaretatt. Men, politikk og forvaltning har ikke sørget for at dette skjer. Interaksjonen mellom de tre statsmaktene for å sørge for at intensjoner faktisk blir ivaretatt gjennom forvaltning ser ut til å virke dårlig. De som fighter for slike saker må gå rettens vei – med all den risikoen som ligger i dette ved å ikke kjenne jussen, ikke kunne finansiere det, ikke ha råd til å anke, ikke ha tid til å drive med en slik fritidssyssel osv.

Les også: Planutvalget sier bruk av reguleringsplan er mest demokratisk for denne problemstillingen og de folkevalgte unngår det for enhver pris

Redaksjonen

Redaksjonen | +47 92050147 | + postsBio

De fleste av artiklene på Oagal er utarbeidet av redaksjonen. Innholdet fra redaksjonen er det fortløpende redaksjonelle arbeidet i Oagal. Redaksjonen driver undersøkende journalistikk, utvikler ideer til saker og utarbeider artikler ved hjelp av ulike tilgjengelige kilder og verktøy. Meningsbærende innhold og også reportasjer bærer skribentens navn.

• Redaksjonen

  30 Years of Experience with New Zealand’s MMP Electoral System