I USA brukes ofte konflikt, polarisering og oppmerksomhetsstyring som politiske virkemidler. I Europa anvendes moralsk språk, historisk alvor og institusjonell samling.
I Norge preges politikken av forvaltningslogikk, konsensus og henvisning til faglige prosesser.
Formene er ulike. Likevel kan resultatene for borgerne ligne: politiske valg fremstår som uunngåelige, ansvar pulveriseres,
og rommet for reell demokratisk innflytelse snevres inn.
Når vurderingen av demokrati i hovedsak knyttes til stil og tone, risikerer vi å overse dette fellestrekket. Spørsmålet bør ikke først og fremst være hvordan makt utøves, men hva den faktisk fører til.
Et særtrekk ved norsk politisk praksis er den omfattende bruken av Norges offentlige utredninger (NOU-er) som beslutningsgrunnlag for budsjetter, nasjonale strategier og lovgivning. Disse dokumentene tillegges høy troverdighet og presenteres ofte som nøytrale faglige vurderinger.
Samtidig er utvalgene som utarbeider NOU-er gjennomgående sammensatt av offentlige tjenestemenn, politikere og jurister med sterk institusjonell tilknytning. Mandatene er politisk definerte, og problemstillingene avgrenset før arbeidet starter.
Resultatet er ikke nødvendigvis helt uredelig, men strukturelt forutsigbart. Biasen ligger ikke i intensjonen, men i rammene. Likevel får konklusjonene status som objektivt kunnskapsgrunnlag, og politiske valg kan fremstå som tekniske nødvendigheter snarere enn normative beslutninger.
I både amerikansk, europeisk og norsk politikk ser vi en økende tendens til å samle opinionen gjennom henvisning til ytre trusler – politiske, økonomiske eller sikkerhetsmessige.
Slike trusler kan være reelle. Problemet oppstår når de samtidig fungerer som skjerm: kritikk av egne styringsformer tones ned, lojalitet forventes, og hjemlige beslutningstakere gis moralsk immunitet.
Når fordømmelsen av andres metoder blir sterkere enn viljen til å granske egne utfall, svekkes demokratiets selvkorrigerende evne.
Dersom politiske systemer – uavhengig av kulturell stil – produserer tilsvarende avstand mellom beslutning og borger, bør vurderingen også være tilsvarende. Å akseptere hjemlige virkemidler som legitime, samtidig som man fordømmer andres, skaper et blindfelt i demokratisk selvforståelse. Det gjelder også utenfor den vestlige sfæren vi er en del av.
Demokratier utvikles ikke gjennom moralsk selvros, men gjennom vilje til å se hva som faktisk pågår – også når det skjer på ryddige, rolige og institusjonelt aksepterte måter.
0 kommentarer