Etter mange år i næringslivet ble Pål Trælvik rådmann i Brønnøy kommune som han også har familietilknytning til. Den nåværende generalsekretæren i Bækkelaget Sportsklub og Norway Cup-generalen tiltrådte rådmannsstillingen i mars 2013.

– Etter det første kommunestyrevalget samme år ankom jeg kontoret morgenen etter valget og spurte mine kolleger først om hvordan kommunevalget gikk og deretter fylkesvalget. De hadde full kontroll på kommunen, men til spørsmålet om fylket så de spørrende på meg og svarte: – Ja, si det?

Folk relaterer seg lite til fylket

Trælvik stilte det samme spørsmålet til folk på gata. Om fylket visste de lite – det var viktigere med kommunen, det lokale der folk faktisk hører til.

– Vi har et forvaltningsnivå over kommunen – og under staten – som folk ikke relaterer seg lite til verken i forhold til hvilke politikere som blir valgt og oppgavene, sier Trælvik, og legger til:
– I realiteten har vi fire forvaltningsnivåer i Norge. Det gjerne er direktoratene som har både innstillingsmuligheter og beslutningsmuligheter som ligger utenfor fylker og departementer, selv om departementer er ankeinstans.

Direktoratene utgjør et fjerde forvaltningsnivå

Trælvik påpeker at direktoratene ikke formelt sett utgjør et forvaltningsnivå.

– Men, du kan være trygg på at de pålegger kommuner oppgaver og kan stanse dem eller gi tillatelse til problemstillinger som kommunen står i. Man kunne for eksempel tenke seg at en del juridiske problemstillinger tilhører Justisdepartementet, men i praksis må kommunene forholde seg til direktoratene som har spesialkompetanse som ikke finnes andre steder i forvaltningen.
– Et fjerde lag, slår han fast.

Som rådmann opplevde Trælvik at fylket skapte komplikasjoner og merarbeid. Ved en anledning vurderte Brønnøy å opprette en felles PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) for kommunens skoleungdom, enten de gikk på barne- og ungdomsskole i kommunen eller videregående i fylkeskommunen.

Fylket hevet over avtaler med lavere forvaltningsnivå

Han spurte fylket rett ut om PPT for begge kunne slås sammen for å skape kontinuitet. – Svaret jeg fikk var «kanskje, men jeg må minne rådmannen om at vi veldig sjeldent inngår avtaler med et lavere forvaltningsnivå».

– Dét forvaltningsnivået var oss i kommunen – forvaltningsnivået som innbyggerne mottar støtte og tjenester fra i det daglige.

Da kommunereformen med sammenslåinger kom, gjorde Trælvik og hans rådmannskolleger i seg tanker om hvilke arbeidsoppgaver den nye storkommunen på Sør-Helgeland ville overta fra fylke og stat.

Les mer: Skoledemokratiet redusert og lærerne omgjort til funksjonærer

Dette kunne for eksempel være knyttet til tannhelsetjeneste og hjelpemidler, samt store og mer betydningsfulle områder som videregående skole, veier og næringsutvikling. Tilbudet ble imidlertid kun de to førstnevnte som kanskje ikke var det som motiverte kommunene mest for et ytterligere arbeid for kommunereform.

Styringsenheter utgjør store tidstyver

– Når vi vil skape noe nytt i kommuner er fylkeskommunen riktig forvaltningsmessig sted å henvende seg, men feil. Fylkene har for eksempel store midler for eksempel til næringsutvikling, men kan jo ikke tildele bare til én kommune. Det ville være urettferdig. I stedet gjør fylkeskommunen utredning hvor resultatet gir lite uttelling utover en ny brosjyre og rapporter til direktorater og departementer, ofte for statistikkformål.

I e-postprogrammet hadde Trælvik en egen mappe han kalte «Styringsenheter som ønsker rådmannens oppmerksomhet». Under et foredrag han holdt for medarbeidere i andre kommuner og fylket hadde han 2500 mailer i denne e-postkassen. – Styringsenhetene blir store tidstyver, slo han fast – til applaus fra bare halve salen.

Les mer: Internasjonale avtaler begrenser demokratisk selvstyre

Den tidligere reklamebyrålederen har jobbet i internasjonale konsern med opptil 153.000 ansatte og er dermed vant med store systemer.

– Når man blir kontrollert i slike systemer vil det automatisk følge forslag til forbedring. I fylket finns ikke denne kompetansen eller så er de forsiktige med å utøve denne myndigheten. Alle vet at hvis fylket eller departementer blander seg inn i politiske beslutninger i kommuner, blir det ramaskrik og fullstendig kaos.

Fylket knapt i noens tanker

Sammen med kona så Trælvik ved en anledning en debatt mellom opponentene Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. 30-40 prosent av svarene ble møtt med at «det er kommunenes ansvar».

– Fylkene ble aldri nevnt. Det var ikke i deres tanker, enda flere av ansvarene unektelig hørte hjemme der, forteller Trælvik. – Fylkene er fjernt fra oppmerksomheten til folk på alle nivåer i samfunnet.

Gjennom årene oppsto opplevelsen av at fylkene utgjør det doble glavalaget i norsk forvaltning. Glava er en velkjent varemerke på isolasjon.

Dobbelt glavalag

– Når du roper inn i et dobbelt lag med Glava kommer det ekstremt lite lyd ut på den andre siden. I kommunal sammenheng har jeg vel til gode å møte rådmenn som ønsker å styrke fylkets mulighetsrom. De fleste vil heller være fri fra tidstyvene i e-postkassen og ha ressursene tilgjengelig for å skape samarbeid lokalt, sier Trælvik som selv skyr interkommunale foretak fordi beslutningene blir liggende utenfor administrasjonen i kommunen.

Glavalaget er ikke bare vanskelig å gjøre seg hørt igjennom, men også noe som du stanger hodet i.

Måtte søke seg forbi fylket

– Når du for eksempel skal drive kommunal næringsutvikling så ville det presumptivt være en god tanke at fylket ville bidra med ressurser. Du kan søke, så noe er det. Men, vi opplevde ingen aktiv næringsutvikling fra fylket – de sa at kommunen selv hadde ansvaret. For å få hjelp måtte vi forsøke å komme oss rundt og videre, for eksempel til stortingsbenken som representerer Nordland.
– Det ville ha vært langt å foretrekke å forholde seg direkte til de som sitter med kunnskap og budsjettmidler. Departementer kan bedre enn fylket sørge for en rettferdig ressursfordeling for kommunene, også når det ikke er hensiktsmessig at alle får nøyaktig det samme – som for eksempel støtte til næringstiltak som er nyttig langt utover kommunegrensene.