Det finnes et lite knepp i menneskesinnet – et varselsignal som skal lyde når man gjør noe man vet man ikke burde. For mange stanser det der. De kjenner det kneppet og retter seg opp.

Men noen gjør det motsatte: de koser seg, bosser seg, og går videre med et smil. Det er ikke fordi de tror det er rett, men fordi de kjenner gleden ved å bli trodd og oppnå noe – fortjenesten overveier den manglende, etiske legitimiteten.

Troverdighetsbedrageri fra akademia og politikere

Dette er troverdighetsbedrageri. Vi ser det for eksempel fra akademia eller når tidligere politikere i tilsynelatende uavhengige roller i forvaltningen. Et ikke fjernt fra reelt tilfelle er der en tidligere ordfører etter tretti år i partipolitikk trer inn som kommunaldirektør i samme kommune og plutselig får politisk makt uten ansvar verken fra sitt parti eller dagens folkestyre, og kan styre politisk uten innsyn.

Den demokratiske kontrollen er omgått, men fasaden består.

Her forsterkes demokratiets utfordring: når vi ikke lenger skiller klart mellom institusjon og individ, mellom embete og person, mellom hva man fremstår som – og hva man faktisk er. Da fungerer ikke varsellampene lenger. Da opprettholdes makt gjennom innpakning, ikke gjennom reell integritet.

Systemisk risiko når bedrageri er normalen

Troverdighetsbedrageriet er ikke bare personlig uhederlighet. Det er systemisk risiko. Bedrageriet uthuler det vi er avhengige av for å kunne stole på fellesskapet: ærlige roller, åpne prosesser og maktutøvelse med reell legitimitet.