Demokrati-grunnleggere og andre landsfedre ville ha tatt avstand og affære dersom de kunne ha sett utviklingen i dag. 

På 1800-tallet var ikke demokrati et abstrakt ideal i Norge. Det var et konkret prosjekt, båret frem av mennesker som så et grunnleggende misforhold mellom makt og ansvar. Embetsstat, kongemakt og økonomiske eliter styrte – mens flertallet levde med konsekvensene uten reell innflytelse.

I spissen for selvstendighetskampen sto navn som Georg Sverdrup, Christian Magnus Falsen, P. Motzfeldt, Wilhelm Frimann Koren Christie, Hermann Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall

Sverdrup-kretsen: å få toget i bevegelse

Personer som førte an videre – som Georg Sverdrups nevø Johan Sverdrup, hans slekt og samtidige – var ikke først og fremst revolusjonære i moderne forstand. De var systembyggere. Målet var parlamentarisme, hvor makt skulle være forankret i folkevalgte forsamlinger, ikke i konge eller lukkede embetsmiljøer.

Dette var et tungt arbeid. Demokratiet sto stille. Toget måtte skyves i gang.

Bak de mest kjente navnene sto også andre som ofte er mindre omtalt, men som bar frem de samme prinsippene på andre samfunnsarenaer. Jacob Liv Rosted Sverdrup kjempet for lekfolkets plass i kirken – en kamp om verdighet, myndighet og tolkningsmakt. At legmenn til slutt fikk reell innflytelse, skjedde lenge etter hans død, men seieren var et tydelig tegn på at ideen om deltagelse hadde slått rot.

Les av Andreas Skartveit: Norsk kyrkjestrid – ein varig kamp for demokratisk innflytelse

Dette var kjernen i 1800-tallets demokratiske prosjekt:

• makt må begrunnes,
• autoritet må kunne utfordres, og
• folket må ha reell stemme, ikke bare symbolsk tilstedeværelse

1905 og stemmeretten: fra struktur til folkesuverenitet

Løsrivelsen i 1905 var ikke bare en nasjonal begivenhet. Den var også en demokratisk test. Norge valgte å forankre selvstendigheten bredt – gjennom folkeavstemning, ikke elitær avgjørelse.

Kort tid etter fulgte utvidet stemmerett, og kvinners stemmerett i 1913 ble et logisk, om enn forsinket, steg videre. Demokrati var ikke lenger bare en styringsform – det ble en folkelig rett.

Det nødvendige maktskiftet på 1900-tallet

På 1900-tallet ble det åpenbart at formell demokratisering ikke var nok. Økonomisk makt og sosiale forskjeller gjorde at mange fortsatt sto uten reell påvirkning. Eliter lyttet ikke. Systemet måtte korrigeres.

Maktoverføringen til folket – gjennom velferdsstat, organisering, partier og sterke institusjoner – var helt nødvendig. Uten den ville demokratiet ha forblitt et papirprosjekt.

Men her skjer også noe avgjørende.

Når toget får for høy fart

Demokratiet, som en gang måtte dyttes, kom i fart. Og i fart endrer oppgavene seg.

Der 1800-tallet trengte pådrivere, trengte 1900-tallet forvaltere og bremser i makt- og omfordelingen. Likevel fortsatte mye av den politiske logikken å være preget av mobilisering, konsolidering og lojalitet. Partiene ble sterke – men også lukkede. Fagforeninger som var pådrivere med sterk sak ble etterhvert en del av en ny, asymmetrisk maktelite – den type eliten som foreningene opprinnelig ville nedkjempe.

I dag ser vi konsekvensene:

• lukkede partilister
• parti-karriereløp som krever livslang posisjonering i organisasjonene
• maktkonsentrasjon i partiapparater som er åpne i navn, men selektive i praksis

Demokratiet er formelt intakt, men reell innflytelse er igjen blitt vanskeligere tilgjengelig.

Tilbake på rett spor

Det historiske paradokset er dette:

• De som kjempet for demokrati på 1800-tallet, gjorde det for å åpne systemene.
• De som forvaltet demokratiet på 1900-tallet, gjorde det for å sikre stabilitet.
• I dag risikerer vi at stabiliteten stivner til ny elite, uten tydelig ansvarlighet.

Vår tids viktigste demokratiske oppgave er derfor ikke å dytte toget utfor stupet, men å gjenåpne reell deltagelse, redusere avstanden mellom makt og folk, og bygge mekanismer som tåler både uenighet og korreksjon. Derfor er organisasjoner med røster som Mehr Demokratie, lille Oagal, Direct Democracy Navigator, Omnibus für direkte demokratie og Real Democracy Now er så viktige for å forstå, lære og utfordre.

Les mer: Folket mangler kontroll med sine folkevalgte