Hvor stor er den sentrale folkeforsamlingen – kongressen – som egentlig bestemmer i Norge? Omtrent så stor som Den kinesiske nasjonale folkekongressen?
Et lite tankeeksperiment: På Stortinget sitter 169 personer hvor ca. 25–35 prosent blir skiftet ut ved hvert stortingsvalg. Hvis vi tar litt ekstra i betyr dette 100 sikre kandidater – kjendiser og velgermagneter som ingen vil våge hardt på å ville skifte ut.
Les i Journal of Democracy: Demokratiene taper terreng og diktatorstyring er på fremmarsj
Da står vi igjen med 69 for utskifting. Vi ser demokratiske niminasjonsprosesser innad i partienes fylkesgrupper for dette. Men, vi hører også om at “noen har snakket sammen” og at vinnerne mer eller mindre er utpekt på forhånd. Hvor mange må disse siste 69 og øvrige på vippe-plass innynde seg hos i og med at velgerne ikke har noen som helst innvirkning på personvalget til Stortinget? Gruppen “andre” har for øvrig bare én kandidat på Stortinget nå, så hva noen mener der spiller liten rolle.
La oss si at 200 kandidater konkurrere om de 69 plassene og 15 mektige partifolk per kandidat avgjør valget. Det skulle bli ca. 3000. Den kinesiske nasjonalkongressen var til sammenligning på 2977 i 2023,
For all del, det må gjerne være 1500 – eller 5000. Uansett er det en liten krets – slik som den nasjonale folkekongressen i Kina – som styrer. Kanskje er det en mye mindre krets som i realiteten styrer i Kina – eller i Norge, ja, kanskje er det egentlig sentralstyrene i partiene som bestemmer.
Les også: Hva skjer når sivilsamfunnets organisasjonsform “fagorganisasjoner” roter og blir politikere?
Denne lille, sentrale norske folkekongressen er det kandidatene og deres personlige spinndoktorer må rette seg inn mot for å få sine navn på vippeplass – ikke mot folket. Valgkamp mot folket er en kollektiv innsats fra partiene for å støtte de forhåndsvalgte kandidatene på valglistene.
Kandidatene må gjennom sitt livsløp og politiske kamp passe meget godt inn. Mange skaller av underveis. De kan ikke ha gjort noe galt ut i fra tanken om at da kan oppmerksomhet rundt dette skadet Partiet. Hvis de for eksempel tilhører en gruppe som for eksempel “tidligere straffedømte” eller «inntok feil standpunkt i en sak for 20 år siden», så har de små muligheter. “Etniske mannlige nordmenn på over 50” er det mer enn nok av allerede. Vanlige folk som ser samfunnets behov nedenfra, men ikke behersker politisk språkføring og ville være en katastrofe på TV, forsvinner raskt.
Kandidatene må kort og godt passe helt inn med en veldig homogen, ikke-representativ forsamling som resultat.
De som ikke passer inn kan muligens få en plass som listefyll lengre nede. I et reelt demokrati hvor folket velger sine representanter kunne de ha fremmet sitt kandidatur overfor velgerne. I det norske opplegget er de nå bare navn på en liste. Velgerne har valget mellom den ene eller andre listen og absolutt ingen innvirkning på navnene på listen. De kan ikke stryke, de kan ikke gi ekstrastemmer, de kan ikke føre opp navn fra andre lister og de kan ikke føre opp vilkårlige navn.
Listefyllet kan kort og godt ikke skape brydderi for den sentrale norske folkekongressen.
Dette har Stortinget besluttet. Selv om Valglovutvalget ønsket å styrke personvalgordningen fordi den gamle fungerte dårlig, gikk Regjeringenss kommunal- og distriktsdepartementet motsatt vei. Departementet besluttet like så godt (Prop. 45 L (2022-2023) ) å innstille på å fjerne hele ordningen – noe som ble votert i gjennom av Stortinget. På side 92 i lovforslaget fremgår det at “Departementet mener at det likevel bør videreføres at navnene til alle kandidatene på listen fremgår av stemmeseddelen, slik at (red. utheving) velgerne kan se hvilke kandidater partiet har valgt å sette opp.»
Denne maktmonopoliseringen gir mange triste følger for det norske demokratiet.
Den sentrale norske folkekongressen har veldig lite å frykte utenfra. Noen kandidater kan ødelegge for seg selv gjennom sexpress, løgner, en helt korrekt uttalelse om hva man husker om noe for 20 år siden som viser seg å være husket feil og dermed er en «løgn», svindel med godtgjørelser og feil standpunkt. Slike ting bruser gjerne i media og kan skade oppslutningen om partiorganisasjonene. Men, kandidatene vokter seg vel for slikt og tilstreber å være politisk korrekte.
Les også: Organisasjonsrepresentativt styresett truer folkestyrt demokrati
Men, utover dette sitter kongressen trygt. I nært inngrep med Stortinget sitt kan kongressen og dens mye større apparat gripe fatt i saker som den finner det for godt – og overse andre. Den kan la eks-stortingsrepresentanter vandre fritt i Stortingets korridorer og slippe inn lobbyister som har råd til det, og gjøre det vanskeligere for innbyggere – den trenger ikke å bry seg så nøye. Den kan fortsette med valgløfter, motta valgstøtte og la utenforstående organisasjoner oppnevne regjeringsmedlemmer, gi mye partistøtte til partier på Stortinget og lite til utfordrerne og i sum føre politikk uten den helt nødvendige plattformen blant velgerne som er selve forutsetningen for et velfungerende demokrati.
Den verdenskjente Harvard-professoren Michael E. Porter og forretningskvinnen Kathrine Gehl har sammen skrevet boken Politics industry. De beskriver politikkindustrien som perfekt rigget for seg selv – med knappe påvirkningsmuligheter for velgerne. Fordi politikerne i industrien er mer like hverandre enn representative for velgerne blir det veldig liten forandring dersom det ene eller det andre partiet blir valgt i USA.
Parallellen til Norge er tydelig. Det blir litt annerledes om den såkalte høyresiden vinner over venstresiden, men ikke så veldig. Det borgerlige partiet Senterpartiet har slått seg sammen med venstresiden og høyresiden i Arbeiderpartiet er omtrent like borgerlig som venstresiden i Høyre. Men, det som er sikkert er at pendelen rundt hvert åttende år svinger litt mer til høyre eller til venstre.
Les også: Demokratiet svekket under partiorganisasjoners ledelse
Så lenge den sentrale norske folkekongressens 3000 medlemmer var tro mot disse pendelsvingningene så kunne den kanskje ta over styringen av landet?
I realiteten er vi ikke så langt unna dette.
Regjeringen og Stortinget ville jo dessuten ikke føre folk bak lyset med en dårlig personstemmeordning, så de fjernet den. Ut i fra samme triste logikk kunne de fjerne valgene fordi velgerne egentlig ikke har noen særlig innvirkning på Stortinget til den sentrale norske folkekongressen uansett.
0 kommentarer