Det norske demokratiet har aldri stått svakere i moderne tid enn nå. 

Oagal har skrevet til stort sett alle norske redaktører for å gjøre dem oppmerksomme på at så få som 2580 personer bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Redaktørene og hele politikkindustrien kjenner til dette og noen har omtalt det. Derfor er det “ingen nyhet” mer – gammelt nytt – og ikke noe som slipper til i nyhetsbildet under valgkampen.

Valgkamp er jo godt mediestoff. At velgerne faktisk ikke lenger velger personer og at Stortingsvalget for 2025 var halvveis avgjort 2. juni med 80 forhåndsvalgte stortingsrepresentanter innvirker ikke på pressens dekning. Det viser hvor vellykket den endelige maktoverføringen på riksnivå fra folk til parti har vært.

I forhold til maktkuppet som har skjedd burde norske medier alle ha sort sørgebånd

Stortinget slo beina vekk under demokratiet

For, noe fundamentalt feil inntraff da den nye, norske valgloven ble vedtatt i 2023 og innført fra 1. mai 2024. Innføringen medførte at stortingsvalg nå skjer etter lukket liste-prinsippet. Det innebærer at partiene selv avgjør 100 prosent hvem som skal stå på partilistene og rekkefølgen på disse. Dermed har velgerne ingen mulighet til å påvirke personvalget i partiet de stemmer på.

Dog bare ved stortingsvalg. Rikspolitikerne har innvilget seg selv en beskyttelse mot folket som ikke er fylkes- og kommunepolitikere forunt. De erkjenner med andre ord betydningen av personvalg, men ønsker ikke dette for seg selv.

Leserinnlegg i Dagsavisen: I 2025 velger politikerne seg selv

Når lukket partiliste får stå som enerådende valgordning uten andre personvalgmuligheter enn som i for eksempel New Zealand med sitt mixed member proportional-system (MMP), rokker det ved ett av to hovedprinsipper i demokratier: Folket velger sine representanter til folkeforsamlingene.

Vi har ikke lenger et folkerepresentativt styresett, men et organisasjonsrepresentativt

Politikerne får tillit fra folket som de selv ikke har tillit til

Det andre grunnprinsippet er for lenge siden eliminert i det norske demokratiet. Det er at folket medvirker til og tar beslutninger gjennom direkte demokrati i form av hovedsakelig deliberative prosesser, folkeavstemninger og borgerforslag.

Demokratiet ble tuftet på dette. I Norge er det borte. Vi har bare hatt seks rådgivende, nasjonale folkeavstemninger siden 1905. Norge fremstår derfor som et utelukkende representativt styresett – men, det verre. I og med at innbyggerne ikke lenger velger sine representanter, men partier, har Norge fått partistyre. Partimedlemmene krever folkets tillit – men har selv ikke tillit til at folket kan medvirke eller beslutte selv; altså ikke til det aller mest fundamentale i demokratiet.

Les også: Fem stortingsrepresentanter ønsket grunnlovsendring med rom for folkeforslag og folkeavstemninger

Slik blir alt opp til partiene. Valget og valgkampen er uten overraskelser fra at velgerne kunne ta veier som innebærer å rokke ved rekkefølgen på representanter for å løfte frem gode og stryke dårlige, eller føre opp slengere fra andre partilister som kunne innebære at gode politikere kunne komme på Stortinget selv om oppslutningen om dem og partilisten deres ikke var tilstrekkelig.

Polariseringen vil vokse også i Norge

Etter innføringen av lukket partiliste-systemet er valgkampen derfor mer enn noen sinne blitt en jobbsøknad for stortingspolitikerne og støtteapparatet deres – folk som har hatt hele sitt liv som yrkespolitikere og få eller ingen alternative yrkesveier.

I denne desperate kampen blir det viktigere enn noensinne å tekkes velgerne under valgene – og mellom valgene blir det vanskeligere enn noensinne for innbyggerne å påvirke politikerne fordi de har all makt samlet på egen hånd. Valgkampsakene blir preget av å skulle kjøpe stemmer. Dette gir også en økende polarisering som ligner på den vi har i to-partisystemer som USA og Storbritannia – mellom partier og mennesker, med familier, kollegaer og venner som ikke snakker med hverandre eller iallfall ikke om politikk. Det blir mer hat og mindre samhold.

Når politikernes velgere er blitt deres egne partimedlemmer – og da i realiteten en partiledelse som er bitt enda mektigere enn noensinne – så vil vi se enda mer partilojalitet og enda flere ufrie stortingspolitikere. De må i enda større grad holde seg inne med parti og partiledelse, holde munn og stemme på tvers av egen etikk, oppfatninger og vagdistriktsbehov.

Les også; Bekymret? Her er Oagal-modellen for å styrke det norske demokratiet

Svekker langsiktighet, velferd og velstand

Samtidig får langsiktig, sindig planlegging som i Kina stadig mindre plass i dette norske, politiske landskapet. Dette kan svekke norsk konkurransekraft, velferd og velstand, og inngår som element i en nedadgående spiral hvor det partistyrte Stortinget tar kortsiktige, populistiske og til dels inkompetente beslutninger for å sikre aktørene jobb i nye, fire år.