Demokratiets fundament er en balanse mellom direkte demokrati og representativt demokrati. I Norge har vi så lite innslag av direkte demokrati at balansen er forskjøvet.

Med den nye valgloven har bare politiske organisasjoner og ingen velgerne innvirkning på personstemmer til Stortinget. Oagal formulerer på bakgrunn av dette styringsformen i Norge til å være et mangelfullt organisasjonsrepresentativt styresett. Organisasjonsrepresentativt innebærer at det er organisasjoner som skal være representert. I ordet “mangelfullt” ligger at organisasjonene som styrer dagens nasjonalforsamling holder nye konkurrerenter unna ved å etablere høye inngangsterskler.

Hele politikkindustrien kretser rundt den gullkalven som Stortinget utgjør inkludert NGO-er og batterifabrikanter på pengejakt under Arendalsuka, tidligere stortingspolitikere som nå jobber i lobbyistfirmaer, politiske journalister med enkel tilgang til korridorene og redaktører på frieri etter pressestøtte. Alt blir så mye enklere når du slipper å verve medlemmer, ha et marked, skrive om det samme eller slippe abonnement- og annonsesalg.

Når det er sagt; snakke med politikere er én av de direkte demokratiske mulighetene du faktisk har.

Med dette som bakteppe kommer her noen innspill til hvordan du kan snakke med politikere, litt om responsen du kan få og hvordan du bør unngå å besudle ditt personlige omdømme. Rådene gjelder mest politikere på riksnivå. Det er lettere – men ikke lett – på kommunalt nivå og fylkesnivå.

Hvordan snakke med politikere?

1. Alle må passe på å snakke med politikere på riktig måte. Når du kontakter noen som sitter med makten så må du stå litt med lua i handa. Du kan ikke være alt for tøff og freidig. Det beste er om dere har en etablert tillitsforhold og kanskje at noen “skylder deg en”. Det blir litt som å selge noe – du kan raskt få en lukket dør i fleisen dersom du ikke er tilstrekkelig observant og god. I en verden med direkte demokrati så kunne man ha utfordret den eksisterende politikken ved å ta initiativ til borgerforsamlinger, folkejuryer, folkeavstemninger og innbyggerforslag. Men, i det norske mangelfulle organisasjonsrepresentative styresettet går hovedveien til politikerne.
2. Du må passe på hvem du har eksponert deg sammen med. For eksempel er det mange meningsbærere og nye politikere som er rare eller har gjort noe straffbart eller har tråkket kraftig over. I hele politikkindustrien – ikke bare politikerne – er de forsiktige med slik. Selv om nye ideer gjerne kommer i fra andre enn de som sitter midt oppi noe, så hjelper det ikke om slike meningsbærere kan ha gode innspill. De kan raskt bli en persona non grata – uønsket, sånn for sikkerhets skyld, av mennesker som ikke klarer å skille mellom sak og person. Slikt bremser nyskapning og dette kan være en forklaring på at du blir møtt med fullstendig stillhet. Fenomenet gjelder også referanser til nettsteder inkludert Oagal som er uavhengig og flesker til med en annen språkform og balanse enn de statssubsidierte massemediene, som har masse å tape hvis de er for frekke og freidige. Redaksjonen i Oagal er oppmerksom på dette punktet ved at vi unngår å referere til kloke ord og meninger til utfordrerblogger og -medier. Enn så lenge legger Oagal opp til å bli skydd for eget innhold og ikke ut i fra hva for eksempel anonym på nettstedet anonymt måtte skrive, uansett hvor godt det måtte være.
3. Det leie med å ikke bruke spissformuleringer (sterke ord) er at budskapet ditt blir tannlaust, utydelig og drukner i mengden. Politikere har også respekt for de som er ved sine meningers mot og frykter jo at de kan gå glipp av noe som er mainstream. Kanskje bør du fleske til litt, hvis du ikke vil lage ditt eget parti selv om det kan bli i overkant krevende.
4. For å få snakke med politikeren må du lete deg frem gjennom skogen og ta kontakt. Det er ikke rett frem. Det er mange gatekeepers. Stortinget har telefon 23313050 ellers så kan du finne kontaktinformasjon til stortingspolitikere her. Stortingspolitikerne er mye fanget av byråkrati og burde egentlig få jobbe hjemmefra. Derfor blir du som regel satt over til partigruppens forværelse eller en rådgiver. Dersom du sender e-poster kan du ikke regne med svar, selv med ros. Det blir nok mer enn nok e-poster for stortingspolitikerne, også. Imidlertid er det fullt mulig å nå frem til de fleste politikerne bare det er du som står for tålmodigheten og fleksibiliteten. Når du først får tak i dem så vil du oppleve at de er temmelig ålreite å snakke med.
5. Når du får politikere i tale, er det lurt å vise forståelse for at de er travle. Vær godt forberedt og gå rett på sak relativt umiddelbart. Kloke selgere overlater til motparten å stå for digresjoner og smalltalk, og fokuserer på budskapet sitt og avrunding (“closing”) så snart målet er nådd. Det kan ofte være lurt å ha noe ferdigformulert skriftlig som du kan oversende umiddelbart etter samtalen. Du vil ofte bli spurt om det. Det gjør det enklere for personen i den andre enden å holde oversikt over de mange innspillene som kommer og nøyaktig hva du hadde på hjertet.
6. Det kan også være lurt å ha dialog med støtteapparatet til politikerne som alternativ til direkte kontakt – og som supplement. Støtteapparatet fungerer også som en slags dørvakt. Det kan ha dialog med deg om saken for å forstå den godt, se om den er relevant og kanskje hjelpe deg med å formulere den enda bedre. Så kan det hende at de vil formidle den videre eller få etablert en samtale direkte med politikeren.
7. Mens den vanlige verden har målrettete prosjekter, har politikken politiske prosesser. Politikerne ønsker å skape godt for folk og samtidig styrke sin posisjon i forhold til interessante saker, gjenvalg og yrkesliv etter valgperioden. Du må derfor helst la de selv ta æren for innspillene. I politiske prosesser er det heller ingen rapporteringsplikt tilbake til deg om at du har gjort en forskjell. Trykk det til hjertet dersom du skulle høre noe slikt og regn det som toppen av et isfjell, i positiv forstand.
8. I den verdenskjente boka Prosessen av Franz Kafka så visste hovedpersonen Josef K. aldri riktig hvordan prosessen hans gikk. SNL skriver “Både hovedpersonens uforklarlige skjebne og det merkelige rommet som romanen skaper – et labyrintisk og mystisk rom hvor virkelighetens lover synes å være opphevet – har gjort romanen til en av de mest gåtefulle tekstene i det 20. århundret. “ Men, så veldig merkelig eller gåtefullt er ikke rommet Josef K. befinner seg for de som har hatt kontakt med politikken. I korridorene hvor politikerne ferdes er det en mengde hensyn og saker som pågår parallelt. Hvordan det går med din sak, om det i det hele tatt finns noen sak og om noen syns at din sak er relevant kan være riktig vanskelig å finne ut av selv om saken er av en prioritert type i henhold til partienes partiprogrammer. Du vil oppleve at oppfølgende e-poster, telefonhenvendelser og tekstmeldinger blir møtt av stummende mørke – men, det betyr ikke nødvendigvis at noen er negative til saken din.
9. Det ypperste ville være å finne en politisk ridder som ville fremme saken din, men i de politiske prosessers verden kan dette altså være vanskelig å få til. Derfor bør du først som sist kontakte flere politiske partier, uten å si noe om det fordi det kan svekke interessen. På direkte spørsmål så må du naturligvis fremlegge at du ikke har gått frem med eksklusivitet, dvs. at innspillet ditt ikke blir delt med andre.
10. Fordi personlige relasjoner og partitilhørighet kan spille en rolle (det er ikke sikkert), kan du samarbeide med folk med en annen partitilhørighet enn deg selv og la disse kontakte “sine” politikere. Veldig mange saker er upolitiske (handler ikke om partipolitikk/partiprinsipper) og mulig å samle bred støtte om.
11. Du vil aldri ha enklere tilgang til politikere enn under valgkamper. Da er de lydhøre fordi hver eneste stemme teller. Om de er handlingsvillige er en helt annen sak ettersom det jo er fire år til neste gang de går til valg.