Oslo kommune skal styrke lokaldemokratiet og benytter høringer som verktøy. Det er bredt anerkjent at høringer ikke er et egnet verktøy for å involvere folk flest, men står sterkt i forhold til å få innspill fra profesjonelle aktører og organisasjoner. Likevel velger kommunen dette.
Les også: Bydelsreformen kan svekke medvirkningen i Oslo ytterligere (høringsnotat)
Hvem som helst kan google etter dokumentasjon på dette. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring dukker raskt opp når Oagal søker etter eksempler på tilgjengelig informasjon om hvordan høringer bør gjennomføres:
Les også: Mangelfull statlig utredningsinstruks ga minimal innbyggerinvolvering i utformingen av valgloven
Oslo har et representativt styresett. Men, at innbyggerne blir involvert gjennom høringer i en lokaldemokratisk reform anser Oagal for å være under pari. Tilfeldigheter ville at redaktøren som innbygger selv fikk nyss om saken. Det var via bekjente og uten noen som helst generell invitasjon i fra hovedstaden til innbyggerne.
Høringen strider dessuten med Utredningsinstruksens krav om tidlig involvering. Utredningsinstruksen gjelder statlige tiltak, men kommuner inkludert Oslo bør følge de samme prinsippene. Instruksen er har sine mangler, men Oslo kommune ville likevel ha stått på litt tryggere grunn ved å følge den, ser vi nå. Måten høringen er gjennomført på innebærer risiko for brudd på annet lovverk som for eksempel likestillings- og diskrimineringsloven som skal “[…] hindre diskriminering på grunn av […] etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, […], alder og andre vesentlige forhold ved en person. Når vanlig innbyggere knapt får kjennskap til høringen og ikke makter å bidra i dette formatet, sier det seg selv at barn, unge og andre med særlige behov ikke klarer å bidra – med risiko for at lovens bokstav ikke blir ivaretatt.
Mens innbyggerne, bedrifter og organisasjoner må følge loven, viser politikere og offentlig forvaltning seg igjen så mektige at de kan plukke delene av loven som passer dem best. Et annet eksempel er da Kystverket brøt forurensningsloven. Slikt bidrar til frykt, forakt og avmakt overfor politikkindustrien.
Symptomatisk nok går lenke til dokumentene for bydelsreformen i Oslo fra sakens hovedside til en pressepakke. Pressen går foran folket og lyser der politikerne ønsker. Da blir det mørkt. Folket blir varslet dersom det arrangeres for eksempel et maraton eller lignende i byens gater – ingenting galt i det. Men, når “styrket lokaldemokrati og økt mulighet for samfunnsutvikling i bydelene” står på dagsorden i bydelsreformen for Oslo, er det ikke varsling eller bredt tilrettelagte, universelt utformede prosesser for innbyggerdeltakelse.
Isolert sett er dette kanskje ikke så rart. Hovedstaden mangler organisering, holdninger og verktøy for innbyggerdeltakelse. Da blir lokaldemokrati slitsomt og sentralstyring fristende, selv for byrådspartiene som ideologisk tar avstand fra denne styringsformen.
Dokumentene for bydelsreformen består av ett hoveddokument, syv vedlegg og mange kart. Målet om styrking av lokaldemokratiet berører både organisering av politisk styrte bydelsutvalg (representativt demokrati) og innbyggerdeltakelse/medvirkning (direkte demokrati). I dette enorme saksgrunnlaget får representativt demokrati en håndfull sider og innbyggerdeltakelse/medvirkning under én side i tillegg til litt mest i tabeller her og der.
Les mer: Byrådets lokaldemokratiske makkverk
Det aller meste i høringsgrunnlaget for bydelsreformen i Olso handler om kommunens administrasjon og organisering. Dette er viktig nok, men omfanget viser hvor problematisk det er for samfunnet med en stadig voksende administrasjon. Folkevalgte politikere blir henvist til rollen som sandpåstrøere fordi det er vanskelig i deres fritidsverv å gape over slike mengder med dokumentasjon – i tillegg til alle andre saker. Slik kommer administrasjonen i styringen av en ny utgave av embetsmannsstaten.
Slik blir det også mulig å flagge det edle målet om styrket lokaldemokrati og gjøre det motsatte. Forfatterne av bydelsreformen ønsker å redusere antall bydelsutvalg. Det innebærer at innbyggerne kommer enda lengre unna sine folkevalgte bydelspolitikere. Bydelspolitikerne sliter med å bli hørt selv hos partifeller i bystyret med bakgrunn fra bydelene – makt forblinder også i Oslo rådhus. Flere yrkespolitikere ved frikjøp av bydelsutvalgsledere og -nestledere er et tiltak i reformen som forsøksvis skal bøte på bydelspolitikernes limbo-posisjon.
Oagal har over lang tid studert anti-demokratisk praksis og holdninger i Norges hovedstad. Redaktøren startet sitt første demokratiaktivistiske prosjekt som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) blant annet fordi Oslo kommune tilsidesatte lovbestemt medvirkning i områdereguleringsplan-saken for Skøyen – knapt til skuldertrekk fra offentlige ombud.
For bydelsreformen i Oslo er det ingen lovpålagt innbyggermedvirkning og i dagens praksis er det utenkelig at statsforvalteren, sivilombudet eller domstoler uten konstitusjonell rolle griper inn når høringen ikke er allmenn eller tidlig i henhold til Utredningsinstruksen.
Men, for alle reguleringsplansaker i Oslo kommune er det lovbestemt medvirkning – og ansvaret er kommunens enten andre eller den selv utformer reguleringsplanene. Selv om reguleringsplanene unektelig berører innbyggere i bydelene, sentralstyres medvirkningen på en mangelfull måte fra plan- og bygningsetaten over hodene på bydelspolitikerne og deres administrasjon.
Saksgrunnlaget for bydelsreformen er et nytt dokument på mangelfull demokratiforståelse i hovedstaden, og hvis bydelsreformen ikke griper fatt i bruddene på plan- og bygningsloven må Oslo gå andre veier for å overholde loven – eller fortsette å bryte den. Formålsparagrafen i plan- og bygningsloven er nemlig helt tydelig:
Medvirkningsparagrafen 5–1 lyder dessuten:
Det er ingen “hvis man har lyst” i disse formuleringene. Den nye plan- og bygningsloven kom i stand etter omfattende forarbeider også om medvirkning. Forarbeidene til plan- og bygningsloven fastslår at medvirkningen ikke skjedde etter intensjonene og derfor ble loven styrket på dette området.
Det offentlige Norges ombud i form av statsforvalterne, sivilombudet, Kommunal- og distriktsdepartementet og politikere i sin ombudsrolle følger ikke opp dette. I en konkret saker viser for eksempel Sivilombudet at det sannsynligvis vil ingorere brudd på plan- og bygningslovens bestemmelser om medvirkning. I ombudsposisjonene sitter nærmest utelukkende tidligere politikere som ikke har sin solidaritet med folket, men sine venner innenfor politikk og offentlig forvaltning.
Ettersom norske domstoler ikke ivaretar sin konstitusjonelle rolle tilstrekkelig, så er da folket eneste mulighet til å kreve håndhevelse av loven at den går til sak mot kommunen. Det er såpass kostbart, tidkrevende og livsinngripende at det er umulig vei å gå for mannen i gata. Derfor kan store saker som Skøyen områderegulering bli gjennomført uten lovbestemt medvirkning.
Oslo kommune har funnet sin måte å håndtere dette på – og den innebærer ikke å følge Kommunal- og distriktsdepartementets egen juridiske veileder til medvirkning. I en utdyping av medvirkningsparagrafen 5–1 står det:
Veilederen levner dessuten ingen tvil om at hvordan innbyggerdeltakelse skal pågå i forhold til høringer:
Les også: Rælingen gjennomførte medvirkning før kommunestyret hadde vedtatt planprogrammet
Oslo kommune står langt fra dette i dag og er på ingen måte alene om det i kommune-Norge. Utformingen av bydelsreformen og langt mer enn Skøyen-saken viser hovedstadens triste holdninger til lokaldemokrati.
I høringsutkastet til ny kommuneplanens arealdel for Oslo var det for eksempel ikke lett å finne spor av foregangskommunen Oslo på medvirkning eller sikring av reell medvirkning tilknyttet innhold i kommuneplaners arealdel som vil ha store konsekvenser for lokalmiljøet, slik Oslo bystyre har vedtatt.
Et informasjonsmøte på Ulsrud – i navnet informasjons- og medvirkningsmøte etter at kommunen har fått kritikk for å arrangere enveis informasjons-sesjoner – samlet bare ca. 12 deltakere. Dette er veldig langt i fra plan- og bygningslovens formålsparagraf om at alle berørte skal delta og Kommunal- og distritksdepartementets veiledning om å legge universell utforming til grunn i medvirkningen. Deltakerne ble dessuten, som for bydelsreformen, henvist til rollen som sandpåstrøere av et svært ferdigtygd grunnlag.
Les mer: Kommuneplanens arealdel for Oslo – høringsinnspill om medvirkning
Demokrati-saker er nok morsomst for media når de omhandler demokratiets fall ute i den store verden, og dessuten får norsk presse sakene servert klar for AI-oversettelse fra samarbeidspartnere som Reuters og Associated press. Med nasjonen Norge på trygg topposisjon på Economist Intelligence Units demokratiindeks er det dessuten lite grunn for media å kaste et jevnt, kritisk blikk på norsk demokrati.
Derfor gjør Oagal dette som et lite blaff, inkludert beskrivelse av de dypt kritiske og mangelfulle holdningen til demokrati som landets hovedstad forfekter så langt i arbeidet med bydelsreformen for Oslo. I en slik reform stilles kanskje ingen direkte krav til medvirkning selv om den statlige utredningsinstruksen foreligger, men det gjør derimot plan- og bygningsloven som berører bydelene langt mer direkte enn plan- og bygningsetaten.
At det skranter på medvirkning i Oslo også tilknyttet bydelsreformen har svært mye med at kommunen mangler et system for å ivareta lovens instrukser om medvirkning for alle.
Det ville ha vært naturlig å ivareta dette i høringsgrunnlaget for bydelsreformen. At det ikke er slik viser en dyp kunnskapsmangel og forståelse for hvordan lokaldemokratiet fungerer. Det kan virke som om forfatterne av del-kapittelet om innbyggerdeltakelse og medvirkning rett og slett ikke har greie på temaet eller vilje til å omtale det dekkende.
I høringsdokumentene (underkapittel 3.6) står det nemlig at «Det finnes flere virkemidler for å sikre god medvirkning, herunder opinionsundersøkelser, fokus- og referansegrupper og høringer.»
Men, opionionsundersøkelser er svar på ferdigtygde problemstillinger og utelukker i stor grad innbyggernes egen kunnskap og frie kreativitet. Det er ingen god medvirkningsform. Høringer uten forutgående medvirkning er er svært langt unna demokratiske tanker om universelt utformet innbyggerdialog. Fokus/referansegrupper kan være medvirkning, men må ha et klart deliberativt mandat, være kuratert/ledet prosessmessig og ha en representativ sammensetning for innbyggerne i brede temaer i bydelene.
Et godt demokrati inkluderer per definisjon en direkte-demokratisk røst – en deliberativ funksjon som innebærer at innbyggernes bidrag helt reelt blir hensyntatt eller sterkt vektlagt. I demokratiet Norge er kjennskapen til deliberative prosesser minimal eller bevisst tilsidesatt. Sentralstyringen og innføringen av lukket partiliste ved for stortingsvalg viser samtidig at våre fremste tillitsmenn yrkespolitikerne har lav tillit til innbyggernes kompetanse. Internasjonalt er utforming av deliberative prosesser i Øst-Belgia en velkjent modell å hente inspirasjon fra, og det norske Sametinget er et eksempel på en norsk organisasjon med deliberativ funksjon.
Bydelsreformen i Oslo viser hvor lite ønske om og kunnskap det er om dette i hovedstaden og dermed i kommune-Norges største og ofte dominerende kommune. De dårlige holdningene på dette lokalplanet til innbyggerdemokratiet i Norge bidrar til å kverne i filler demokratiets grunnvoller i Economists favorittdemokrati som er bortimot perfekt med 9,81 av 10 mulige poeng.
Les også: Forhåndsvalg til Stortinget gjennomført for første gang i nyere tid
0 kommentarer