“Ingen har så mange eksperter på USAs politiske forhold som Norge”, blir det sagt. Det gjelder også norsk medier som overser bjelken i vår hjemlige politiks øye. Man kan like det eller ikke, men velgerne ga Donald Trump en overlegen seier. Men, veien til seieren startet lenge før – også lenge før Trump. Det samme gjelder seieren ved neste stortingsvalg hvor valgresultatet stort sett vil gi oss de samme sentrale maktpolitikerne som sist, dog med et flertall mer i retning av høyresiden.
Det kommer vi tilbake til nedenfor. Først om hvordan den norske nasjonalforsamlingen gjør USA rangen stridig i forhold til valgfiksing. Også vårt eget parlaments valgfiksing har pågått lenge før siste tiders begivenheter hvor aktualiteten er vedtak av valgloven med effekt fra 1. mai 2024 og avvisning av flere grunnlovsforslag som ville styrke innbyggermakten på ørlite bekostning av nasjonalforsamlingen.
For det ene så skiller Valglovutvalget seg lite fra andre offentlige utvalg ved at det har en kraftig manglende sektorrepresentasjon. Som du spør får du svar. Utvalgene er typisk fulle av politikere, statstjenestemenn, jurister og tidligere utvalgsmedlemmer. Slik blir det sjeldent mye nyskapning av. Etter det Oagal kan se er ikke en gang New Zealands bredt omtalte valgordningsendring nevnt i NOU 2020: 6 Frie og hemmelige valg – for øvrig en tittel som lett kan oppfattes som å ha blitt skrevet med en god bit ironi.
Les også: Stortingsvalg overflødig når en liten krets uansett bestemmer
Valglovutvalget hadde dog flere viktige forslag for det norske demokratiet inkludert å senke sperregrensen fra fire til tre prosent som er langt mer rettferdig. Utvalget ønsket dessuten å gjøre noe med den grelle realitet at personvalg til Stortinget bare var en teoretisk mulighet.
Veien til stortingsbehandling for slike saker går via en innstilling fra regjeringen – for valglovgivning i form av en lovproposisjon fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Departementet er styrt av to hardt prøvete regjeringspartier som vil trenge alle kandidater de kan få ved neste stortingsvalg.
Les også: Smålig storting krever minst 5000 underskrifter på papir fra konkurrerende småpartier
Denne politiske administrasjonen innstilte på å opprettholde sperregrensen som innebærer at det ikke er et rimelig samsvar mellom antall stemmer og kandidater til Stortinget. Dette rammer småpartiene i kategorien “andre” som ved kommunevalget i 2023 fikk 9,48 prosent av stemmene og som ikke ville ha fått utjevningsmandater dersom det var stortingsvalg.
Et humoristisk øyeblikk må politikerne i departementet også ha hatt da de valgte å innstille på å fjerne hele den allerede dårlige personvalgordningen fremfor å styrke den. Begrunnelsen var at den i realiteten førte innbyggerne bak lyset ved å få dem til å tro at de hadde innvirkning på personvalget. Svaret ble å innstille på fjerning i lovforslaget Prop. 45 L (2022–2023) Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)), side 92.
På bakgrunn av en helhetlig vurdering mener departementet at det ikke er ønskelig å gi velgerne innflytelse over hvilke av partiets kandidater som velges inn. De politiske partiene har et stort ansvar for å sette sammen valglister på en god måte, og departementet har tillit til at partiene ivaretar dette ansvaret på en god måte.
Som nevnt over mener departementet at det er uheldig at velgerne har mulighet til å rette stemmesedlene, men at rettelsene ikke får betydning. I
tillegg medfører den gjeldende personvalgordningen mye arbeid og det går med mye ressurser for å telle opp personstemmer, som ikke får betydning for hvem som velges inn. Den gjeldende personvalgordningen legger også føringer på hvordan stemmesedlene kan utformes. Ved å fjerne adgangen til å gi personstemmer kan stemmesedlene forenkles.
Les også: En valgordning må gjøre det mulig å bli kvitt uønskede politikere
Både opprettholdelse av sperregrensen på fire prosent og fjerningen av personvalgordningen ble vedtatt av Stortinget, og gjorde 2024 til et horribelt år for det norske demokratiet. Støtten var like sterk i fra de store opposisjonspartiene som fra de hardt prøvete regjeringspartiene, noe som viser en misforstått partipolitisk solidaritet for selvopprettholdelse.
Les også: Kritisk blikk på demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit (EIU)
Under det nylig avholdte valget i USA ble det hevdet at redaktørene i medier som Washington Post fikk diktert hva de skulle mene av sine eiere. Det norske Stortinget står ikke tilbake i forhold til medie-eierskap, selv om både redaksjonene og nasjonalforsamlingen hevder at mediene er uavhengige. Politikerne og de politiske journalistene som hver dag møtes i stortingskantina og presseklubber er nok også skjønt enige om at de har den nødvendige distanse.
Staten eier etter beslutning fra Stortinget selv NRK og subsidierer andre medier for store beløp – Elin Ørjasæter skrev for noen år siden i Nettavisen at NRK alene mottok ca. tre ganger så mye over statsbudsjettet som den konstitusjonelle statsmakten domstolene. NRK markerte seg tydelig under kommunevalget med å vise stolpediagrammer med alle de dominerende partiene og så kategorien “andre”. Ut fra en argumentasjon om at de største var mest relevante for innbyggerne, var disse “andre” knapt tilstede i TV-debattene som er så avgjørende for hvilke stemmesedler som blir sluppet i valgurnene.
Småpartiene slet også med å komme opp som alternativer i valgomatene til norske medier inkludert de tungt statspolitisk subsidierte. I valgomatene får velgerne fremsatt en rekke problemstillinger hvor resultatet blir et lite hierarki på ofte hvilke tre medier som står nærmest velgerne. I balanserte valgomater kunne de etablerte partiene ha blitt slått av “andre” dersom disse utfordrerne hadde fått være med.
Selv om det vanskelig går an å hevde at det er en direkte styring fra nasjonalforsamlingens side av disse redaksjonene, hersker det lite tvil om at eierskapet til NRK og de langvarige driftssubsidiene av andre medier i stor grad innvirker på redaksjonenes orientering. Slike subsidier bør ikke gis som permanente driftstilskudd, men for å hjelpe nye utfordrermedier på beina i en krevende oppstartsfase og et fåtall nisjemedier innenfor fag, kultur og politikk for å bidra til balanse.
For eksempel ligger mediene Klassekampen og Dagsavisen på venstresiden i sin dekning og er tunge subsidiemottakere år etter år. Men, ettersom mer enn halvparten av norsk journalister tilhører venstresiden så er det neppe noen risiko for at den siden av politikken ikke skal bli hørt i media. Følgelig skulle støtten til disse i sum hvert kraftig redusert. Medietilsynet – også en del av politikkindustrien – gjør ikke jobben sin når slike skjevheter blir permanent opprettholdt.
Tilbake til Donald Trump og USA.
Oagals hovedpoeng er at norske medier og politikere har vært ivrige til å kommentere den nyvalgte presidenten og valget i USA på en negativ måte, men er gode til å overse hvordan det fungerer her hjemme. Oagal er etablert som et lite bidrag til å endre dette. Mens USA-valget, Trump, Biden, Harris og det hele er bortimot en permanent aktualitet i norske poltikkeide og subsidierte medier, får svakhetene i vårt norske system og politikerne som står bak bare omtale i korte aktualitetsperioder. Noen kontinuerlig kamp for mer rettferdighet og reaktualisering er vanskelig å se.
Trump anklages for å ha fikset støtte fra sitt eget Det republikanske parti blant annet gjennom innsamling av midler gjennom Save America og viderefordeling til sine egne støttespillere. Akkurat som norske maktpolitikere har han plassert lojale støttespillere i sentrale posisjoner som gir betydelig kontroll over partiers nominasjonsprosesser og kandidatvalg.
Akkurat som i Norge er valgordningen i USA egnet til å favorisere de to eksisterende partiene. Oagal beskriver valgordningen i USA i en egen artikkel.
0 kommentarer