Den globale politikkindustrien styrer blant annet gjennom overnasjonalitet og internasjonale samarbeidsavtaler. Internasjonale politiske fora, forvaltning, domstoler og ulike tilsynsorganer følger opp avtalene.
Avtalene regulerer alt fra handel og miljø til menneskerettigheter og forsvar. De spiller utvilsomt en viktig rolle i å sikre samarbeid og stabilitet på tvers av landegrenser. Ikke minst har avtaler om internasjonale menneskerettigheter påvirket nasjonal lovgivning og bidratt til økt medvirkning, blant annet ved at norsk barnevern har tapt saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Samtidig har denne internasjonale integrasjonen en høy pris når det gjelder nasjonalt handlingsrom og selvbestemmelse.
Når en nasjon bryter en internasjonal avtale, kan reaksjonene komme raskt og kraftig fra blant annet:
Internasjonale avtaler legger dermed betydelige føringer på hva nasjoner kan beslutte. Selv når avtalene er inngått med gode intensjoner og kan gi store fordeler, begrenser de nasjoners mulighet til å styre seg selv.
I tillegg påvirkes mange avtaler av omfattende lobbyprosesser fra sterke særinteresser, slik vi ser ved parlamenter verden over. Dette gjør at de underliggende prioriteringene ofte er diskutable. At Europa og kulturer med europeisk utgangspunkt ofte kommer godt ut av slike avtaler, bidrar også til skjevheter i globale prioriteringer.
Som regel kommer det ikke så langt som at folkeforsamlinger eller forvaltning fatter vedtak i strid med avtalene. Mange viktige problemstillinger blir i stedet lagt til side – ofte uten offentlig debatt – fordi de anses som «ulovlige» innenfor eksisterende avtaleverk. Slik kan internasjonale avtaler i praksis torpedere lokale, demokratiske og rasjonelle prosesser.
Innbyggere som i dag knapt når frem til sine egne parlamentarikere, vil i praksis legge bort tanken om å fremme saker i internasjonale fora. Dermed blir også deres reelle borgerrettigheter svekket.
Bak avtalene står dessuten et omfattende apparat av politikere, særdomstoler og forvaltning. Det kan ta mange år å endre avtalene i takt med tidens behov og nasjonale ønsker – dersom endring i det hele tatt er mulig. Systemene kan også ha egeninteresser i å opprettholde status quo, ettersom makt, prestisje og innflytelse ofte er knyttet til eksisterende strukturer.
Store stater og unioner har i tillegg ofte en dominerende posisjon som gjør endringsprosesser enda mer krevende.
Reaksjoner på vedtak om brudd – eller bare signaler om ønske om endring – vil som regel komme fra forvaltning og politikere i andre land. Som også observert i Norge, er denne delen av politikkindustrien ofte i utakt med sine egne innbyggere. Politikere viser gjentatte ganger manglende måtehold i bruk av offentlige midler og opptrer til tider som herskere uten reell demokratisk kontroll.
Våre fremste tillitsvalgte blir dessuten jevnlig avslørt i tillitsbrudd overfor befolkningen.
Dette innebærer at den globale politikkindustrien heller ikke nødvendigvis representerer folkets stemme – ofte tvert imot. De fleste innbyggere i demokratiske land verdsetter suverenitet og nasjonal selvbestemmelse, og vil ofte ha forståelse for ønsker om endring eller brudd med avtaler som oppleves som urimelig begrensende.
Dagens dynamikk er uheldig for både lokalt og globalt demokrati. Når nasjonale beslutningstakere opplever seg bundet til å følge internasjonale avtaler uansett konsekvenser, svekkes velgernes reelle innflytelse. Dette kan føre til politikerforakt og økt opplevelse av avmakt blant innbyggerne.
Verdens stater er bundet av et omfattende nettverk av internasjonale avtaler, både bilaterale og multilaterale. Disse dekker områder som handel, miljø, menneskerettigheter, forsvar, sikkerhet og økonomisk samarbeid. Nedenfor følger et utvalg sentrale avtaler Norge er bundet av:
0 kommentarer