Til redaktør/politisk redaktør (ber deg eventuelt videresende)!
Jeg syns det er krevende å skrive denne e-posten fordi den går til deg som jo har en helt annen innsikt, nærhet til politikken og helt andre ressurser enn reelt demokrati-bloggen Oagal.com.
Men, jeg syns politikerne setter dagsorden alt for mye – slik at det blir veldig mye politikk og veldig lite fokus på og utvikling av demokratiet vårt.
Derfor sender jeg deg dette innspillet – med fakta og til inspirasjon.
Et viktig faktum tilknyttet årets stortingsvalg og som ikke er tilstrekkelig omtalt i norske medier: Årets valg blir gjennomført etter «lukket liste»-system (lukket partilistesystem). Dette er beskrevet i en serie artikler på Oagal inkludert denne. Takknemlig også for at Dagsavisen har tatt inn et debattinnlegg fra meg om det.
Lukket liste innebærer at partiene eneveldig bestemmer personnavn og rekkefølge på stemmesedlene. Velgerne kunne like gjerne ha puttet like stemmesedler med bare partinavn i valgurnene i alle valgkretser. Velgerne har fra i år bare indirekte innflytelse på personvalget – ved å stemme på et annet parti med andre personer. Valglovutvalget fastslo at personvalg bare var en teoretisk mulighet – og som oppfølging valgte Stortinget å helt fjerne siste rest av personvalgmulighet – vel og merke bare for seg selv og ikke ved kommunestyre- og fylkestingsvalg.
Jeg har regnet på det. Vi har 9 riksdekkende partier og ett i Finnmark. Si at hvert av partiene i de 19 valgdistriktene i gjennomsnitt har en hard kjerne på 15 personer som i realiteten avgjør navnene øverst på listen – og da skal vi huske på at 100-120 personer blir gjenvalgt og er udiskutable navn. Vi får da 2580 personer som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Selv dersom vi multipliserer dette med 10 til ca. 25.000 personer, så er det himmelvidt i fra at landets over 3 millioner velgere. «Når en liten gruppe bestemmer, er det diktatur», skriver Stortinget selv på nettstedet sitt.
David Altmann beskriver vestlige demokratier som politiske oligarkier.
Var det opp til meg, så skulle alle norske aviser ha sort sørgebånd så lenge velgerne ikke deltar direkte i personvalget til nasjonalforsamlingen, inkludert å kunne stryke kandidater slik Egil Bakke (rip) har skrevet om. Stygt at Stortinget villeder befolkningen ved å skrive at folket gjennom valg utpeker politikere – velgerne utpeker nå partier som utpeker politikere. Det er noe annet.
For de som vil finns det imidlertid mange muligheter for å kombinere partistyre med folkestyre hvor velgerne innvirker på personvalget. Med sitt nye valgsystem MMP klarer New Zealand å kombinere partilister (som absolutt er bra saker) med personvalg (se også kritiske betraktninger fra Cimino Cole i aotearoaiske Mahurangi magazine). Jeg er usikker på om Valglovutvalget egentlig hadde hørt om MMP som er den største greia internasjonalt innenfor valglovgivning – og som ble innført ved en lykkelig feil.
Sveits har kollegialt tverrpolitisk konsensusstyre – politikerne blir faktisk enige! Det høres veldig fint ut, men, alle systemer har sine svakheter. Men, likevel.
Senking av sperregrensen fra 4 til rettferdige 3 prosent (slik Valglovutvalget ønsket) ville ha gitt bedre samsvar mellom antall stemmer og representasjon (og gjort at ca. 10 prosent av stemmene ikke er bortkastet). Den norske nasjonalforsamlingen stemte ned dette, men det fungerer fint i Sør-Afrika som har verdens nyeste og kanskje mest moderne grunnlov.
Husk at i ethvert møte med enkeltpolitikere eller debattpanelet dette året når stemmesedlene er klare, så er personvalget allerede ferdig. Politikernes personvelgere er nå kun deres egne partifeller og de vil ha stemt ferdig allerede. Så når du konfronterer dem med det ene eller andre, så blir det mest for kos for dem – de kommer til å sitte trygge på sin posisjon uansett hvor mye du presser dem og velgerne ønsker dem eller ikke. Avdekker du mer snusking og luring vil de bli valgt uansett. I debattene vil de kun kjempe for de usikre plassene til sine respektive partier og utjevningsmandater. Men, fordi stortingsvalget allerede er fiksa så kan det utmerket godt hende at partimedlemmer med ukomforme synspunkter er så langt nede på listene – så fjernt fra nasjonalforsamlingen varme og kantine – at deres motivasjon for å stille er minimert selv om de ville ha bred appell hos velgerne.
Oagal er en del av en stor, internasjonal bevegelse for reelt demokrati hvor direkte demokrati igjen kommer i balanse med representativt demokrati. Direkte demokrati er veldig mye mer enn borger/innbyggerforslag og innbyggerinitierte folkeavstemninger som Stortinget sa nei til parallelt med lukket liste-innføringen – og dermed lukket døra til Stortinget ettertrykkelig.
Noe som knapt finnes i norsk, politisk vokabular som noe annet enn et teoretisk begrep, er «deliberative prosesser». Deliberative prosesser er massivt tilstede i reelt-demokrati-metodeverk og -debatter verden over inkludert den velkjente referansen Øst-Belgia. Mens norske stortingspolitikere sa nei til grunnlovsforslag for folkeavstemninger og borgerforslag, forskes det rundtom i verden på hvordan man kan gjøre slike direkte demokratiske-tiltak bedre gjennom deliberative prosesser. Dette triste realitetsgapet har oppstått parallelt med topprangering i EIUs demokratiindeks også for 2024.
Kimen til Oagal oppstå gjennom et virke i snart 30 år (kremt) som steds- og demokratiaktivist. I 2018 ble jeg Medvirkningsombudet (selvutnevnt) som et demokratiaktivistisk tiltak for å skape oppmerksomhet om systematiske brudd fra norske kommuner på medvirkningsparagrafene i plan- og bygningsloven – og alle de offentlige ombudene som svikter underveis. Klage fra bl.a. Bane Nor og Statens Vegvesen på katastrofen Skøyen områderegulering ligger nå i Kommunal- og distriktsdepartementet, og Kommunal Rapport har nylig tatt inn dette debattinnlegget fra meg om dette.
Stavanger Aftenblad tok nylig inn mitt debattinnlegg om at svak byutvikling skyldes manglende demokratiforståelse.
Jeg svingte innom dette med medvirkning i plansaker fordi dette har bidratt til at mange har fått øynene opp for samfunnsbetydningen av gode metoder inkludert metodeoversikt for direkte demokrati, slik vi har for representativt demokrati. En kuriositet er at blant 2000 veldokumenterte metoder er bare én fra Norge – og praktiseringen av denne ene er verdt et kritisk blikk.
I metodevakuumet som har oppstått avfeier det representative demokrati mer eller mindre bevisst de aller fleste direkte demokratiske tiltak – ja, det er ikke andre partier, men direkte demokrati som er deres største konkurrent særlig etter lukket liste-innføringen har eliminert mange. Den tyske organisasjonen Mehr Demokrati har lagd en oversikt over innvendingene (på norsk – wow!) mot direkte demokrati.
Økt bruk av deliberative forsamlinger inkludert folkejuryer kan styrke beslutningsgrunnlag og styring og faktisk øke tempoet i saksbehandling i stedet for å forsinke (slik alle planetater mener). Men, man må jobbe opp metodeverket slik som for representativt demokrati – hvis man er for demokrati.
Jeg håper denne lange e-posten kan gi inspirasjon og grunnlag for at redaksjonen kan skrive mer om demokrati og utfordre politikerne. Det er mye mer på Oagal som kan være relevant enn det jeg har skrevet om her. Bruk menyen (mye gull også bak menyvalget «alt annet») for å navigere. Her er dessuten noen lenker:
0 kommentarer