Fra 1869 medbestemmelse konkretisert i skoleråd

Fra 1869 til 1974. Lærerrådet i ulike utforminger har som sagt en 150-årig historie i den høyere skolen. Hartiv Nissens radikale ideer om å fremheve realfagenes posisjon på bekostning av latin og gresk markerer begynnelse i 1869. I loven av 1869 var lærernes medbestemmelse på den enkelte skole konkretiser gjennom et skoleråd med rektor og de faste lærerne. Rektor var selvskreven preses, og skolerådet skulle møtes jevnlig, minst månedlig.

Blant de saker skolerådet skulle befatte seg med, var oppflytting, disiplinære forføyninger (bortvisning), reglement og karaktersetting. I slike saker lå den endelige beslutning hos rektor. Skolerådet skulle også høres i saker som handlet om fordeling av undervisning blant lærerne og den enkeltes lønn (sic!), opptak av elever, lærebøker og endringer i undervisningsplaner. Deltagelse av skolens lærere blir i loven med andre ord betraktet som en naturlig og nødvendig forutsetning for skolens drift. 

Ordningen med skoleråd videreføres etter samme mønster i 1925. I denne lovrevisjonen ble lærerne også representert i skolens forstanderskap, det senere skoleutvalget. Elevråd fantes, men var ikke hjemlet i loven. I 1964 fikk skolerådet sitt nye navn, lærerråd. Der hadde alle lærere i fast stilling rett til å møte sammen med rektor. 

Medbestemmelse styrket og videreført fra 1974

Den lange tradisjonen med medbestemmelse i skolen ble videreført og styrket gjennom lov om videregående opplæring av 1974. Hver skole skulle ha sitt lærerråd hvor alle lærere i minst halv stilling og rektor kunne møte. Lærerrådet valgte selv sin leder og nestleder for ett år om gangen, og det var slett ikke selvsagt at rektor ble valgt. Lærerrådet ga tilråding i saker som gjaldt:

• skolens reglement
• ordningen av undervisningen og andre oppgaver
• ordningen av undervisningstiden
• studieretninger, linjer, kurs og fag
• lærebøker
• fagfordeling og oppnevning av klassestyrere
• inntak av elever i løpet av skoleåret
• overføring av elever
• budsjett
• planer om ombygging og nybygg

Lærerrådsordningen hadde også sine krevende sider. Kompliserte saker skulle forberedes, drøftes og tas stilling til, og kvaliteten på saksbehandlingen var nok varierende fra den ene lærerrådsledelsen til den andre og fra skole til skole.

Noen mente også at lærerrådet fikk for stor makt, og at lærerrådet styrte skolen over hodet på skoleutvalget. Det var tross alt skoleutvalget som til slutt var ansvarlig for skolens drift. Det gjorde ikke situasjonen enklere at rektor til syvende og sist følte seg som den ansvarlige selv om han eller hun kunne komme i mindretall.

Grundig, demokratisk og vederlagsfritt

Slik jeg kjenner lærerrådsarbeidet fra Skien videregående skole i rundt 20 år, ble arbeidet gjort grundig, demokratisk – og vederlagsfritt! Sakene ble stort sett godt forberedt, diskusjonene var reelle og til dels harde med forslag, motforslag og voteringer, slik mange av de nytilsatte på 70-tallet var vant til fra demokratiske prosesser på universitetet fra siste del av 60-tallet. Det kunne også hende at vedtak ble gjort mot rektors stemme, som sikkert mange en gang var instruert av fylkesskolemyndighetene og slik ble sittende i en knipe.

Les mer: Anarkistene kjempet mot byråkrati og omfattende statsmakt

Lærernes mulighet til å ha en hånd på rattet i spørsmål om fag og metode ble også oppfylt gjennom utstrakt samarbeid mellom ulike lærergrupper og Rådet for videregående opplæring (RVO). RVO benyttet seg av et nett av fagkonsulenter med støttegrupper hentet fra lærernes rekker; formålet var tett kontakt og at direkte medbestemmelse skulle ligge til grunn for alt forsøks- og utviklingsarbeid, et ambisiøst prosjekt båret frem av demokratisk idealisme.

Demokratiske partier ville formidle demokratiets grunnsetninger

Det er ingen tvil om at inspirasjonskilden til den utstrakte grad av medbestemmelse som kom med loven av 1974, i stor grad var hentet fra tankegods hos den studentradikale bevegelsen fra tidlig på 1960-tallet. Men ikke bare det. Etter barbariet under under 2. verdenskrig ble det essensielt for alle demokratiske partier å formidle demokratiets grunnsetninger og vitenskapelig tenkemåte. Fri og kritisk tenkning fikk innpass i partiprogrammene, og alle studenter skulle i forberedende kurs øves opp i vitenskapelig, saklig og kritisk tenkning og debatt.

Ved stortingsvalgene i 1969 og 1973 hadde alle partier krav om at alle parter på den enkelte skole måtte få reell medbestemmelse, også i så kompliserte saker som videreutviklingen av enhetsskoletanken. Tanken om enhetsskolen krevde at studiespesialiserende skoler ble smeltet sammen med yrkesfaglige skoler, også der hvor pedagogiske tradisjoner og praktiske forhold ikke lå godt til rette for det. Viktig var det at denne skoleendringen skulle foregå på skolenes egne premisser og med stor grad av medbestemmelse fra lærerhold.

Ved stortingsvalgene i 1969 og 1973 hadde alle partier krav om at alle parter på den enkelte skole måtte få reell medbestemmelse, også i så kompliserte saker som videreutviklingen av enhetsskoletanken.

Motsetningene innad i lærerkollegiet kunne bli uoverstigelige når tradisjoner og læringens teoretiske og praktiske mål var svært ulike, selv om viljen var den beste. Det var ofte to verdener som møttes både pedagogisk og sosialt, gymnastradisjonen og den yrkesfaglige tradisjon. Dette var tunge realiteter som lærerråd skulle medvirke konstruktivt til.

Politisk nyorientering på 80-tallet svekket skoledemokratiet

På 1980-tallet skjedde en politisk nyorientering når det gjaldt offentlig forvaltning, som for skolens vedkommende resulterte i lov om videregående opplæring av 1993. Med denne loven avvikles med et slag både ordningen med lærerråd og råd for andre tilsatte.

Stortinget opprettholder elevrådene med den begrunnelse at elevenes deltagelse i styringen av skolen er viktig for elevenes engasjement i og innflytelse over egen læringssituasjon. Samme resonnement gjøres ikke gjeldende når det gjelder lærernes arbeidssituasjon. Tvert om. Aldri før har lærernes felles, men kvalifiserte stemme vært så neglisjert som fra midten av 1990-tallet.

Stortinget avviklet i 1993 125 års demokratisk tenkemåte

Stortinget avvikler i 1993 en tenkemåte og praksis som hadde vart i 125 år. Lærernes rett til medbestemmelse skulle nå forvaltes av fagforeningene, en representativ og topptung ledelsesmodell. Denne tendensen var internasjonal og anført av OECD (den vestlige verdens organisasjon for markedsliberalisme og økonomisk utvikling). Man var i Europa og USA bekymret for både dårlig styring og lav standard i videregående skole.

Stortinget avvikler i 1993 en tenkemåte og praksis som hadde vart i 125 år. Lærernes rett til medbestemmelse skulle nå forvaltes av fagforeningene, en representativ og topptung ledelsesmodell.

Konklusjonen var styrking av skoleeierens styringsrett og rektors bestemmelsesrett. Tidligere ble rektor gjerne oppfattet, og så gjerne seg selv, som «primus inter pares», det vil si som kollega og den fremste blant likemenn. Men dette lot seg vanskelig forene med det nye målet som var styring etter stramme og forutsigbare linjer uten fare for «rusk i maskineriet» fra ulike rådgivende organ, samarbeidsfora, foreninger, besluttende organ og arbeidsgivere («skoleeiere»).

Det nye målet var styring etter stramme og forutsigbare linjer uten fare for «rusk i maskineriet» fra ulike rådgivende organ, samarbeidsfora, foreninger, besluttende organ og arbeidsgivere («skoleeiere»).

Det hører også med til bildet at skoleutvalget fra nå av kun er et rådgivende organ, hvis fylkestinget i det hele tatt ønsket et slikt organ. Blant skoleledere var det liten interesse for faglige og pedagogiske spørsmål i denne perioden, og det var liten interesse for lærerrådets betydning som arena for drøfting av pedagogiske spørsmål.

I stortingskomiteen forsvarte ingen partier lærerrådets eksistens. Heller ikke NUFO (Norsk Undervisningsforbund, som organiserte lærere og lektorer i videregående skole) forsvarte lærerrådet. De så på dette som en konkurrent til lærerorganisasjonenes fokus på lønns- og arbeidsforhold.

Denne prosessen, anført av statsråd Gudmund Hernes, er av professor i lærerutdanning Tom Are Trippestad noe uærbødig kalt «kommandohumanisme». Politikere og byråkrater vil nok si at dette var nødvendig.

I løpet av relativt få år ble en 125-årig tradisjon som vektla prosess og debatt, relativt flat struktur og alles mulighet til deltagelse, erstattet med målstyringsideologi, streng hierarkisk struktur og krav om kontroll og innordning. Denne prosessen, anført av statsråd Gudmund Hernes, er av professor i lærerutdanning Tom Are Trippestad noe uærbødig kalt «kommandohumanisme». Politikere og byråkrater vil nok si at dette var nødvendig. Enhetsskoletanken ble ført et steg videre, men det pedagogiske personalet mistet raskt eierskapet til sin gjerning. Eierskapet ble overtatt av politikere og byråkrater, og rektor og skolens ledelse ble innlemmet blant disse.

Demokrati redusert og lærerne funksjonærer

Den videregående skole styres nå etter en opplæringslov der skoledemokrati er redusert til et spørsmål om samarbeid mellom elevråd, foreldre og skole, og der lektorer og lærere er redusert til funksjonærer uten eierskap til skolens drift og utvikling. Må det være slik? I mange år var det ikke slik. Det er etter mitt syn ikke i Lektorlagets ånd og historie at demokrati reduseres til et spørsmål om krenkelse og ytringsfrihet, slik Lektorlagets utdanningspolitiske program i dag nøyer seg med.