Professor David Altman har skrevet boka om det. Akademikere kjenner det som direkte demokrati; australierne, velsigne dem, kaller det stort sett folkeavstemninger; newzealenderne kaller det referendum.

Uten å dvele for mye ved semantikken, tillater de fleste demokratier direkte demokrati i større eller mindre grad, og ett land, Sveits, har gjort det til en kunstform. Mens USA som helhet ikke bruker det i stor grad, er det flere av delstatene som gjør det, spesielt California.

Ulemper ved direkte demokrati: Til tross for sitt sofistikerte system for direkte demokrati, førte Sveits’ grunnlov, som krever folkeavstemninger før konstitusjonelle endringer kan skje, til at kvinner ble nektet representasjon på føderalt nivå frem til 1971, 78 år etter at Aotearoa ble verdens første fullverdige demokrati. I siste instans kan nektelse av menneskerettigheter fra suverene stater bare adresseres gjennom globalt demokrati – sveitsiske menn skulle aldri hatt den eneste makten til å nekte sveitsiske kvinner stemmerett.

New Zealands kongelige kommisjon om valgsystemet fra 1985–1986 anbefalte at det skulle avholdes en folkeavstemning før anbefalingen om forholdstallsvalg ble gjennomført, men de frarådet folkeavstemninger generelt. De sa rett ut:

“[de] er stumpe og grove verktøy som må brukes med forsiktighet og omhu. Hyppig bruk ville utgjøre en betydelig endring i vårt konstitusjonelle og politiske system. De ville utviske ansvarslinjene til regjeringer og politiske partier, og svekke deres effektivitet. Etter vårt syn bør de som er valgt til å styre kunne gjøre det uten formell henvisning til folket som helhet…”

Men her ignorerer kommisjonærene hvor iboende urepresentativt det representative demokratiet faktisk er i praksis. Professor Altman peker på rikdommen som kreves for å promotere kandidater og kjøpe kampanjeannonser og materiell:

“Hvis rikdom kan kjøpe makt, direkte eller indirekte … er vi ikke like, rett og slett fordi vi ikke har like mye rikdom.”

Pantheon av representativt demokratis forkjempere: Takket være motet til fem flotte nyzealendere fikk Aotearoa innføre det mest representative valgsystemet som var tilgjengelig på den tiden. Et tiår senere betydde imidlertid datamaskin-tilpasningen av systemet for enkelt overførbar stemme, utviklet av en nyzealender, at den grove og stumpe bruken av blandet medlemsproposjonalitet – dets grove bruk av flertallsvalg i stedet for preferanserangering – enkelt kunne elimineres. Å adressere denne mangelen ville være den beste mulige hyllesten til den kongelige kommisjonen om valgsystemet. Bilde: Encyclopaedia of New Zealand

I mellomtiden, da politikerne endelig trakk seg tilbake, godkjente newzealenderne innføringen av forholdstallsvalg i en totrinns folkeavstemning i 1992 og 1993, og bekreftet den avgjørelsen 18 år senere. I prosessen avviste de innsatsen til forretningsinteresser og politikere som forsøkte å snu klokken tilbake til flertallsvalg, og stoppet den andre runden av det som ellers ville ha vært en ny totrinns folkeavstemning.

Inkludert folkeavstemningen i 1992, og frem til fjorårets flaggavstemning (2016, red. anm.), har Aotearoa hatt to flere folkeavstemninger enn det har vært stortingsvalg. Til tross for dyp misnøye med deres tidligere, upålitelige statsministers $26 millioner dyre flaggfolkeavstemninger, og utbredt frustrasjon med de fem ikke-bindende folkeinitierte avstemningene, som alle ble ignorert av regjeringen, er det usannsynlig at newzealenderne noensinne vil bli fratatt direkte demokrati.

En viktig aspekt som noen ganger blir oversett, er at direkte demokrati er kommet for å bli; og dette er ikke ønsketenkning: uansett hva vi måtte mene om direkte demokrati, der det eksisterer, kan det nesten helt sikkert bare reformeres gjennom direkte demokratiske midler. Som et resultat kan direkte demokrati, selv om det muligens kunne stoppes eller avvikles, sjelden elimineres fullstendig (Auer 2007).

Vil du ha en god grunn til å stemme for direkte demokrati? I Sir Geoffrey Palmer QCs foreslåtte kodifiserte grunnlov nevnes valg 38 ganger, men direkte demokrati én gang: Nyzealendere kan, men bare med parlamentets velsignelse, og bare etter at en spesifikk lov er vedtatt for å tillate det, få velge hvilke ‘statssymboler’ regjeringen måtte være interessert i. Sir Geoffrey ville også svekke New Zealands representative demokrati ved å holde færre valg. Tegneserie: Murray Ball

Faktisk viste en Herald DigiPoll-undersøkelse fra 2014 at 66 prosent av respondentene var enige i at folkeinitierte folkeavstemninger bør være bindende. De 22 prosent som var imot, sammen med de kongelige kommisjonærene, har gode grunner til å være skeptiske til bindende folkeavstemninger. I 1978 påførte californierne seg selv betydelige restriksjoner med Proposition 13 – et folkeinitiativ for å begrense eiendomsskatt. Så få som 45,5 prosent av de registrerte velgerne klarte å gjøre det grunnlovsstridig å kreve eiendomsskatt på over 1 prosent av eiendommens verdi, med mindre godkjent av et to tredjedels flertall av lovgivere. Initiativet kan med rette beskrives som både grovt og stump. Blant de mange konsekvensene – noen gode for enkelte og dårlige for andre – har det generelt gjort nyutvikling dyrere og forverret Californias beryktede forstadsspredning.

Tragedien med direkte demokrati ligger i mange tilfeller i de svart-hvite alternativene som vanligvis presenteres for velgerne. Når man i tillegg får ledende spørsmål, som New Zealands anti-anti-klaps-folkeavstemning, kan det være et klassisk eksempel på dårlig utforming:

“Skal et klaps som en del av god foreldrekorrigering være en kriminell handling i New Zealand?”

At sekretæren for Representantenes hus godkjente formuleringen av den folkeinitierte folkeavstemningen, sier sannsynligvis mer om den dårlig utformede loven han var forpliktet til å følge, enn hans evne til å oppdage et har-du-slått-din-kone-spørsmål på lang avstand. Ikke overraskende var valgdeltakelsen veldig lav. Mahurangi Magazine foreslo å stemme både ja og nei. Selv om avstemningen ble vedtatt, var det færre enn halvparten av de registrerte som stemte for, og regjeringen lot, med rette, loven forbli uendret, noe som betydde at forsvaret om “rimelig kraft” – tidligere så grovt misbrukt av domstolene for å la foreldre slippe straffeforfølgelse for grusomme overgrep på sine barn – ikke ble gjeninnført.

Nullkarbonforkjempere: Sveitserne verdsetter tydeligvis sin 97 prosent fossilfrie elektrisitet. Nyzealenderne virker derimot tilfredse med 75 prosent fornybar produksjon, når målet åpenbart bør være 100 prosent fossilfritt. Sveits’ nesten 100 prosent nullkarbonstatus skyldes i stor grad deres vannkraft, inkludert fra verdens høyeste gravitasjonsdam – Grande Dixence, på 285 meter – og kjernekraft. Bilde: Alstom

Sveitserne, som man kanskje kan forestille seg, gitt at de har praktisert direkte demokrati siden middelalderen, er langt mer sofistikerte. I tilfelle av et anti-anti-klaps-initiativ, ville regjeringen ha blitt forventet å komme med et motforslag, som typisk, som et mer fornuftig alternativ, ville ha hatt en jevn sjanse til å bli lov.

Sveitserne ser ut til å ha samme behov som californierne og newzealenderne for å “lufte ut” halvferdige initiativer, med bare omtrent 11 prosent av de 113 borgerinitierte folkeavstemningene mellom 1980 og 2014 som ble godkjent. Det nyeste sveitsiske eksemplet, i november i fjor, som oppfordret til utfasing av kjernekraft, ble støttet av bare 20,6 prosent av de stemmeberettigede. Uten tvil hadde utsikten til å forurense deres 97 prosent fossilfrie elektrisitet lite appell, like lite som alternativet med å kaste flere av sine borgere ut i energifattigdom, slik Tyskland har gjort.

Skrytende kjernekraftfri, men: Å blande sammen våpen med kjernekraftens fredelige bruk har gitt nyzealenderne et massivt blindt punkt når det gjelder den faktiske, i motsetning til potensielle, eksistensielle trusselen menneskeheten står overfor. Bilde: Ministry of Economic Development New Zealand/Aotearoa

Men selv om Sveits’ bruk av folkeavstemninger er sofistikert, er den ikke perfekt, da den er avhengig av at regjeringen foreslår mottiltak til hva som kan være helt gyldige forslag, men som kanskje er for “stumpete” for sitt eget beste. For eksempel var forslaget om å redusere landets globale økologiske fotavtrykk til “én Jorden (Earth)” innen 2050 støttet av bare 15,7 prosent av de stemmeberettigede – omtrent én av tre som faktisk stemte.

Professor Altman foreslår en elegant mekanisme for å gjøre det mulig for direkte demokrati og representativt demokrati å utfylle hverandre bedre. Dette innebærer en klok bruk av den tredje formen for demokrati – deliberativt demokrati – som, til tross for sitt potensiale, sjelden er både demokratisk og effektiv.

Deliberativt demokrati er når borgere får muligheten til å utøve demokrati, mer eller mindre ansikt til ansikt, med sikte på å oppnå enighet. Den uoverkommelige utfordringen med deliberativt demokrati er mandatet. De få borgerne som er direkte involvert, kan føle at den enigheten de har kommet frem til er demokratisk, men siden de ikke er valgte representanter, kan deres overveielser aldri hevdes å ha mer enn moralsk autoritet.

I mellomtiden, selv om politikerne i en ideell verden alltid ville komme opp med et fornuftig alternativ, er Sveits’ erfaring at egeninteresse ofte får dem til å holde avstand fra de fleste initiativer, av frykt for å miste mer støtte enn de kan tjene på å bli involvert.

Altmans alternativ er å opprette “borgerkommisjoner” i stedet for kongelige kommisjoner eller granskningskommisjoner, for å utforske foreslåtte folkeavstemningsspørsmål med sikte på å lage alternative forslag. Regjeringen eller parlamentet, hvis de hadde nok mot, kunne også fremme sine egne forslag.

I flere nylige folkeavstemningssjokk, inkludert avvisningen av fredsavtalen i Colombia, mener professor Altman at en borgerkommisjon sannsynligvis ville ha produsert et alternativ som ville blitt godkjent av flertallet. Faktisk støttet et solid flertall av colombianere, opptil 65 prosent, fredsavtalen som ble signert mellom regjeringen og Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC). Lav valgdeltakelse, hovedsakelig som følge av en antatt forgjengelig konklusjon, gjorde det mulig for bare 19 prosent av de stemmeberettigede å avvise avtalen om å avslutte en borgerkrig som i gjennomsnitt har drept mer enn et dusin mennesker om dagen, hver dag i 52 år.

Å tjenestegjøre i en borgerkommisjon ville være analogt med jurytjeneste. Hvis utvalgt, ville individet bli fritatt fra arbeid, betalt, og aldri bli bedt om å utføre borgerkommisjonsplikter igjen.

Kommisjonen, foreslår Altman, ville bestå av tre parallelle arbeidsgrupper på syv medlemmer – valgt ut fra stratifiserte tilfeldige utvalg for å sikre representasjon av kvinner, urfolk og etniske minoriteter. Kommissærene ville få bistand fra ansatte, inkludert trente moderatorer og eksperter.

En ekstra forbedring for Aotearoa (New Zealand) ville være en erstatning for Parliamentary Counsel Office, med et verdensledende kontor for politikkutvikling og lovutkast. Dette kontoret kunne tilby tjenester til borgerkommisjonene og parlamentet, og kunne også tilby sine tjenester til interessegrupper som ønsker å fremme sine beste forslag. I tillegg, for å oppnå verdensklasse, kunne kontoret også tilby sine tjenester til andre nasjoner. Den ekstra fordelen ville være at ethvert arbeid kontoret utførte ikke ville være basert på uvitenhet om velutviklet politikk og lovgivning som allerede er etablert andre steder.

Hvis New Zealands nåværende lov om folkeinitierte folkeavstemninger er noe å gå etter, ser det ut til at de som utformet denne loven, har foredlet den nasjonale motviljen mot å lære av andres erfaringer til en kunstform. Eksempler inkluderer, infamøst, forsøkene på “å gjenoppfinne” Meeks metode for opptelling av enkelt overførbare stemmer, og mer nylig, Auckland-regjeringens lovgivning fra 2010.

Årlig rotert presidentens president: Doris Leuthard startet sitt ettårige mandat som president for konføderasjonen på nyttårsaften. Hun er den første blant sine seks andre likestilte medlemmer av Forbundsrådet. Som energiminister har Leuthard balansert godt mellom et raskt kjernekraftutfasingsforslag som ikke lyktes i folkeavstemningen fremlagt av Miljøpartiet De Grønne, og å tillate at eksisterende kraftverk opererer så lenge det er trygt. Selv om Sveits importerer noe “skitten” elektrisitet, eksporterer landet en større mengde fossilfri energi. Konstitusjonelt sett er det indirekte valgte Forbundsrådet Sveits’ statsoverhode. Bilde: Migros Magazine

Når det kom til den påfølgende folkeavstemningen, ville velgerne rangere det opprinnelige forslaget opp mot kommisjonens forslag og eventuelt regjeringens forslag, noe som sikret at det suksessfulle alternativet hadde flertallsstøtte og ikke bare vant etter first-past-the-post-prinsippet, slik det tragisk skjedde i det colombianske eksempelet.

Før en folkeinitiert folkeavstemning kunne utløse en borgerkommisjon, måtte den nå et lands terskel for aksept. I Aotearoa kreves det signaturer fra 10 prosent av de stemmeberettigede – mer enn 300 000 personer. Det er kanskje ikke overraskende at siden loven om folkeinitierte folkeavstemninger ble vedtatt for 23 år siden, har 41 av de 46 forslagene som ble innlevert til sekretæren for Representantenes hus, mislyktes i å bli stemt over. Dette antyder at 10 prosentsterskelen er altfor krevende. Sveitserne, derimot, trenger bare å samle 100 000 signaturer, noe som, med deres større befolkning, utgjør en mye lavere terskel på 1,9 prosent av de registrerte velgerne. Dette antyder at New Zealands terskel burde halveres, og kunne sannsynligvis trygt reduseres til en fjerdedel.

Siden folkeavstemningen i 1992 om valgsystemet, og uten å regne med de 16 mellomvalgene som Aotearoa vil ha hatt innen David Shearer blir erstattet neste måned, har newzealenderne stemt i valg eller folkeavstemninger, eller begge deler, i gjennomsnitt én gang hver 13,3 måned. Å kombinere et smart direkte demokrati med årlige, samtidige nasjonale og lokale valg ville både være kostnadseffektivt og eliminere behovet for milliondyr mellomvalg.

Morgendagens representative demokrati: Tessa Bergers suksessfulle, høyt rangerte kandidatur for å komme inn i politikken i det hun fylte 22 år, samt responsen fra Mahurangi College-elevene på hennes kandidatur – hun fikk mer enn 12 ganger flere stemmer enn den nåværende lederen av Rodney Local Board – er et kraftfullt vitnesbyrd om behovet for at et mye yngre ansikt får plass i offentlige verv. Bilde: Tessa Berger

Med varsellampene blinkende rødt om at demokratiet er truet, selv før menneskeskapt global oppvarming virkelig begynner å bite, må årsakene til at demokratiet svikter adresseres med akutt hast. Konflikter, væpnede eller andre, er mye lettere å starte enn å avslutte, noe Colombia i altfor stor grad bekrefter. Aotearoa, som verdens første fullstendige demokrati, er den naturlige lederen som er i stand til å demonstrere hvordan direkte demokrati kan utfylle representativt demokrati.

Newzealenderne burde være langt fra tilfreds med den syvendeplassen de fikk av professor Altman i rangeringen av potensialet for praksis av direkte demokrati. Aotearoa burde, og kunne lett, være på førsteplass.

Valget for newzealenderne er å underkaste seg selvinteressens og rikdommens overherredømme, spesielt generasjonsrikdom som den Donald Trump nyter godt av, eller gjenvinne sin demokratiske skjebne.

Lev fritt, fullt ut demokratisk, eller dø.

Direkte demokrati verden over

Professor David Altmans studie av direkte demokrati, Direct Democracy Worldwide, utfordrer den helt uholdbare tendensen blant akademikere og politiske eliter til å nedvurdere alt som har med folkeavstemninger å gjøre – direkte demokrati har tross alt en bedre stamtavle enn representativt demokrati. Dessuten, som professor Altman påpeker tidlig i boken, ved å bruke prisverdig tilgjengelig språk:

“Dagens demokratier er utvilsomt langt fra det ideelle representative demokratiet som teorien lover oss. Man kan hevde at demokratiet i dag mer ligner et oligarki med en demokratifasade enn det ideelle, prototypiske representative demokratiet som vi underviser våre studenter om hvert år.”

Når vi snakker om språk, er professor David Altman født i Uruguay, og hans morsmål er spansk, noe som er svakt merkbart i hans arbeidsdokumenter, men ikke synlig i boken hans. Boken ville for øvrig vært mer tilgjengelig om den ble tilgjengeliggjort av Auckland Libraries. Tiden vil vise om e-bokkjøpet som Mahurangi Magazine foreslo – som fortsatt er forurettet over sine NZ$54,21 Kindle-utgifter – vil lykkes.

Lanseringen av boken Direct Democracy Worldwide. Bilde: Cambridge University Press | University of Notre Dame