Som utenforstående i debatten om Sandefjords byutvikling har jeg observert en voksende frustrasjon blant både unge og eldre. Vi har blitt kontaktet av flere stemmer som ikke føler seg lyttet til i denne byen.

Hvorfor prioriteres kortsiktig profitt over byens stolte historie, og hvorfor blir det organisert folkeaksjonsgrupper for å kjempe mot byutvikling som truer byens identitet?

Jeg har fulgt debatten rundt Sandefjords byutvikling med stor interesse, og som en utenforstående deltaker ser jeg med bekymring på retningen utviklingen tar. Hvorfor trenger vi en aksjonsgruppe for å beskytte området rundt hvalfangstmonumentet fra å bli omringet av høyhus? Hvorfor utvikles viktige områder som Tivolitomta uten noen som helst respekt for byens stolte historie, men med profitt som den tydeligste drivkraften? Hvorfor lytter ikke politikerne til de unge og engasjerte stemmene i byen?

Dette er ikke bare spørsmål jeg har stilt meg selv, men også mange andre, både unge og eldre, som har engasjert seg i denne debatten.

Sandefjord mister sin identitet

Et tydelig eksempel på dette var markeringen som Folkeaksjonen “NEI til høye bygg i bryggeområdet” organiserte den 21. august ved det ikoniske Hvalfangstmonumentet i Sandefjord. Over 1500 underskrifter var allerede blitt samlet inn for å stoppe planene om høyhus ved bryggeområdet. Markeringen var en sterk symbolsk handling, ment for å sette en endelig stopper for utbyggingsplanene. Men hva har skjedd siden den gang? Har engasjementet for byutviklingen i Sandefjord fått ny giv, eller blir disse viktige stemmene fortsatt ignorert?

Les også: Skøyen et case på systematisk tilsidesettelse av lovbestemt medvirkning

Amalie Østhassel, en 27 år gammel samfunnsøkonom fra Sandefjord, er en av mange unge som ser en by på vei i feil retning. Hun har reist verden rundt, men hjemme ser hun en by som har mistet kontakten med sin historiske identitet. «De bygger ikke den byen jeg vil bo i,» sa hun i et innlegg i Sandefjords Blad for to år siden.

Amalie stilte spørsmål ved hvorfor moderne og bærekraftige løsninger ikke kan kombineres med en estetikk som hedrer Sandefjords rike historie. Men hva har skjedd siden da? Lite.

Politikerne lytter ikke til lokale stemmer

Mats Flåtten, leder i Unge Høyre i Vestfold og Telemark, har vært tydelig i sin kritikk av den moderne byggestilen i Norge. Han advarer mot bygg som beskrives som «signalbygg» – sterile, grå konstruksjoner som verken har særpreg eller sjel. Flåtten mener slike bygg bidrar til en anonymisering av byene, og han peker på hvordan de til og med kan påvirke folks psykiske helse negativt.

Byens utvikling fortsetter i samme retning, der modernistiske bygg reiser seg på bekostning av historiske omgivelser. Carina Log Borge, som også deltok i denne debatten for tre år siden, pekte på hvordan sjarmen i Sandefjord er i ferd med å forsvinne. Hun var sjokkert over hvordan byen hun hadde flyttet tilbake til, etter noen år i Oslo, holdt på å bli en storbyjungel.

Men til tross for disse kraftige uttalelsene fra de unge, ser vi fortsatt lite eller ingen endring i byutviklingen. Hvorfor lytter ikke politikerne til disse engasjerte, lokale stemmene?

Les også: Minsak.no-innbyggerforslag kom aldri til politisk behandling

Brutalt brudd med historisk kontekst

Det er ikke bare bryggeområdet og Hvalfangstmonumentet som er under press. I Landstads gate ser vi nå nye boligblokker klint opp mot det historiske Sandefjord kapell fra 1883. Hva slags respekt viser dette for byens
kulturminner?

Og dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Vi ser lignende utviklinger i Møllers Gate 1A og B, der nye bygninger på brutalt vis bryter med den historiske konteksten. Kilen Brygge har allerede blokkert store deler av sjøutsikten, og Carlsenkvartalet føyer seg inn i rekken av prosjekter som prioriterer rask profitt fremfor en helhetlig og estetisk byplanlegging. Men profitt er ikke problemet her – det er måten vi oppnår det på.

Nye bygninger bryter på brutalt vis med den historiske konteksten.

Frederik Nygård Stokvik, steds- og byutviklingsaktivist

For 100 år siden bygget også utbyggere for profitt, og det skal de selvsagt fortsette med. Det skal lønne seg å bygge. Men hvorfor ikke profittmaksimere på en måte som også ivaretar byens estetikk og historiske sjarm? Det er flere grunner til å bygge vakkert og tradisjonelt. Ja, utbyggerne vil kanskje bruke rundt 5 prosent mer på penere fasader og mer forseggjorte detaljer, men dette kan raskt omsettes til en 15 prosents høyere salgspris. Vakre omgivelser og arkitektur som harmonerer med byens karakter, tiltrekker seg pengesterke kjøpergrupper, noe som igjen fører til økte skatteinntekter til både by og kommune.

Vakre omgivelser er mest bærekraftig

Et nylig byggeprosjekt i Prinsensgate i Sandefjord viser at det er mulig å kombinere tradisjonell arkitektur med lavere byggekostnader enn moderne boligblokker. Arkitekt Arne Sødal, i samarbeid med byggherren Steinar Hvitstein, bekreftet at prosjektet, som er basert på trehus med ornamenterte fasader, ble billigere enn tilsvarende blokkleiligheter i betong. Sødal oppgir at byggeprisen på prosjektet var rundt 30.000 kr per kvadratmeter, noe som ligger ca. 10 prosent under OBOS’ gjennomsnittlige byggepris for blokkleiligheter, som var 32.000-33.000 kr i 2018. Dette viser at det å bygge i tre ikke bare er estetisk tilpasset historiske bymiljøer, men også mer økonomisk.

Bygget i Prinsensgate kan være et forbilde for nybygging i norske byer. Kommuner bør vurdere å vedta reguleringsbestemmelser som pålegger at nybygg tilpasses eldre bebyggelse. Tradisjonelle byggeteknikker og
materialer er ikke bare bærekraftige og økonomisk gunstige, men de skaper også steder som folk vil ta vare på i generasjoner fremover. Dette er et alternativ til de monotone og midlertidige boligblokkene som i dag dominerer mange byer.

I tillegg er vakre omgivelser de mest bærekraftige, nettopp fordi folk ønsker å bevare slike bygg. Tradisjonell og klassisk arkitektur er mer tidløs og appellerer til flere generasjoner. Vi ser gang på gang at folk flest ønsker å ta vare på vakre bygninger, mens serieproduserte kassebygg, som mange ikke har noen følelsesmessig tilknytning til, gjerne blir revet etter 20-30 år uten større innvendinger. Dette er verken økonomisk bærekraftig eller miljøvennlig.

Vi ser gang på gang at folk flest ønsker å ta vare på vakre bygninger, mens serieproduserte kassebygg, som mange ikke har noen følelsesmessig tilknytning til, gjerne blir revet etter 20-30 år uten større innvendinger.

Frederik Nygård Stokvik, steds- og byutviklingsaktivist

Politiske beslutninger på tvers av folkets preferanser

Det finnes masse forskning som viser at folk flest foretrekker klassisk og tradisjonell arkitektur, men vi ser likevel svært lite av dette tilgjengelig i dagens boligmarked. Resultatet er at prisene presses så høyt på de få tradisjonelle byggene som finnes, at det til slutt bare er de aller rikeste som har råd til å kjøpe dem. Hvorfor er det slik? Hvorfor bygges det ikke mer av det som folk faktisk ønsker seg? Dette er en mulighet for utbyggere til å tenke langsiktig, tjene godt, og samtidig bidra til å skape vakre og bærekraftige byrom som folk ønsker å ta vare på.

Hvalfangstmonumentet, et av byens mest ikoniske landemerker, er også truet av planene om høyhus. Det er utrolig at vi i 2023 fortsatt må kjempe for å bevare slike historisk viktige steder. Dette monumentet symboliserer
Sandefjords rike historie og skulle ha vært et samlingspunkt omgitt av arkitektur som hedrer byens sjel. I stedet er det modernistiske kolosser som er planlagt å dominere bybildet.

Byutvikling handler ikke bare om fortetting og modernisering. Det handler om å ivareta sjelen til byen, dens historie og de verdiene som har vært med på å forme den. Sandefjord har en rik historie, noe som reflekteres i bygninger som Sandefjord kapell og de sveitserstil-inspirerte husene i Bjerggata. Men til tross for denne rike arven, ser vi stadig flere modernistiske bygg som truer med å viske ut byens karakter.

Vi forstår selvsagt at byutvikling er nødvendig. Befolkningen vokser, og vi trenger boliger som kan møte fremtidens behov. Men hvorfor må dette skje på en måte som ikke tar hensyn til byens historie og identitet? Hvorfor kan ikke moderne, bærekraftige bygg harmonere med eksisterende arkitektur, slik vi ser i andre byer som har klart å forene fortid og fremtid? Er det en god grunn til hvorfor det nye biblioteket og andre nybygg i sentrum ikke spille på den rike jugendearkitekturen til Sandefjord?

Politikere lytte til innbyggere eller gi utbyggere fritt spillerom?

Sandefjord står ved et veiskille. Skal politikerne tillate at utbyggerne får fritt spillerom til å omforme byen uten hensyn til dens sjel og historie? Eller skal vi lytte til de unge, de engasjerte, de som vil bygge en by der vi alle kan føle oss hjemme – ikke bare de som har råd til en luksusleilighet med sjøutsikt?

Politikerne må begynne å lytte. Det er på tide at vi setter hensynet til byens sjel over kortsiktig økonomisk gevinst. Sandefjord kan være en by som kombinerer historie og fremtid, bærekraft og estetikk.

Innlegget var første gang publisert i Sandefjords blad 13. september 2024.