Ved inngangen til et nytt år er redaktørstyrte mediers debattspalter, blogger, sosiale medier og samtaler fulle av oppgitthet over styringen av Norge. Alle søker etter forklaringen på hvorfor et så rikt land blant annet har så mange innbyggere som sliter med privatøkononomien sin, et skattesystem som straffer innovativ næringsvirksomhet på en måte som vil gi langvarig svekkelse og politikere som kjemper mot hverandre i stedet for å drive landet fremover.
Oagal mener at svaret ligger i at Norge feiler som demokrati.
Det hjelper lite å sole oss i glansen fra topprangering på demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit (EIU). EIU har nemlig oversett at den utenlandske makten EU dikterer en stor mengde av lovene våre. Dette skulle ha gitt et betydelig trekk i rangeringen.
Fra 2025 blir situasjonen enda verre gjennom innføring av den nye valgloven med stortingsvalg etter “lukket partilistesystem”.
Vi er fra før vant med å ikke kunne bli kvitt uønskete politikere ved å stryke dem eller føre opp navn vi ønsker, men har kunnet gi en ekstra stemme til navn vi verdsetter ekstra (riktignok med marginal effekt). Nå er også denne muligheten fjernet. Partiene er helt alene om å sette opp valglister og dermed avgjøre personvalget.
I systemer lukket partilistesystem er navnene på stemmesedlene mest til informasjon. Landets valgdistrikter kunne like gjerne ha presentert velgerne for lapper med bare partinavn fordi personnavnene og -rekkefølgen er avgjort på forhånd av partiene. Legger vi til grunn at en engere krets på 15 personer i hvert av de ti stortingspartiene i 19 valgkretser i realiteten bestemmer hvem som skal være på toppen av listene, er det i realiteten i underkant av 3000 personer som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget.
På Stortingets eget nettsted står det at “i et demokrati er det folket som bestemmer. I Norge kan alle som har stemmerett være med å velge de 169 representantene som skal sitte på Stortinget [..]” og “det motsatte av et demokrati er et diktatur. I diktaturer er makten samlet hos én person eller hos en liten gruppe”.
Når en liten gruppe bestemmer er det diktatur.
Stortingets nettsted
Med makten samlet hos 3000 (eller kanskje maks 10.000) så er vi kanskje ikke så langt unna? Frie og rettferdige valg er det iallfall ikke. Velgerne kan bare indirekte påvirke personvalg ved å stemme på et annet parti.
En konsekvens av valgordningen er at rikspolitikere knapt har gevinst i å henvende seg til velgerne. Deres velgere er nå utelukkende partifeller. Om lag 100-120 representanter blir alltid gjenvalgt og er lite truet på listene. De 49-69 andre har ofte egne spinndoktorer som promoterer dem internt i partiet.
Rikspolitikere har knapt gevinst i å henvende seg til velgerne. Deres velgere er nå utelukkende partifeller.
Alle er tjent med medieoppmerksomhet hvor de dyrker forskjeller, skyter på hverandre og kjøper velgere. Det lønner seg ikke å promotore den langsiktige sindigheten og planleggingen som en nasjon trenger.
Derfor går så mye galt.
Langsiktig sindighet og planlegging som en nasjon trenger lønner seg ikke. Derfor går så mye galt
De fleste av oss tar for gitt at vi har et velfungerende, tredelt maktapparat. Men, det har vi ikke i Norge. Vår lovgivende forsamling Stortinget og utøvende makt i regjeringen er veldig sterkt overlappende. I tillegg er sivilsamfunnet og offentlig administrasjon infisert med politikere og eks-politikere med sitt nettverk i behold, og sivilsamfunnets viktige fagbevegelse LO representert i styringen av Ap og regjeringen. Når Ap er ved makten har vi derfor ikke et trepartssamarbeid i næringslivet, men et topartssamarbeid.
I tillegg er den dømmende maktens rolle i demokratiet er langt svakere i Norge enn i mange andre land. I USA, for eksempel, har landets høyesterett en sentral rolle i å tolke grunnloven og blokkere lover som bryter med den. I Norge er slike grunnlovsvurderinger sjeldne og lite fremtredende i offentligheten.
Når den dømmende makt i hovedsak fungerer som en juridisk instans, uten samme politiske innflytelse som i systemer med sterkere maktbalanse, har innbyggerne i Norge ingen til å beskytte seg mot den overlappende lovgivende- og utøvende-maktsøylen. Høyesterett er svekket eller står ikke opp for folket ved å bruke sin konstitusjonelle rett.
Stortinget har tilknyttet valglovutvalgets innstilling også stemt ned grunnlovsforslag om innbyggerinitierte forslag og folkeavstemninger med og uten juridisk bindende effekt, beholdt sperregrensen på fire prosent enda den gir dårlig sammenfall mellom antall stemmer og representasjon, og skapt barrierer for nye partikonkurrenter med urimelige krav om underskrifter. Liberalistene regnet med å måtte spørre 400.000 nordmenn om signatur og kastet inn håndkleet.
Når man i tillegg vet at folk i nye partier er rare – ja, det var både Anders Lange og folka i MDG – så er det lite hjelp å få utenfra.
Christian Sømme er Oagals redaktør og demokratiaktivist. Overalt i Norge og internasjonalt møter han mennesker som ikke kan assosiere seg med og føler maktesløshet overfor beslutningene til politikere, offentlig administrasjon og domstoler. Han har etablert Oagal som en uavhengig mediekanal for å dekke disse problemstillingene, oppsummert som «reelt demokrati». Sømme har vært tillitsmann, by- og stedsutviklingsaktivist i en mannsalder, og demokratiaktivist som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) fra 2018 og med Oagal fra 2024. (Foto: Thomas Eckhoff)
0 kommentarer