Jeg startet Oagal for full fres for ett års tid siden etter at jeg på mikronivå tilknyttet lovbestemt, demokratisk medvirkning i plansaker gjennom mange år hadde sett hvor dårlig stilt det sto til i norsk folkestyre på dette området.

Enda plan- og bygningsloven levner lite tvil om at alle berørte skal få medvirke og at det er kommunens ansvar uansett hvem som står for reguleringsplanforslag, er realiteten at knapt noen får medvirke. Knapt noen tror dessuten på dette, før de selv får oppleve det. Verken statsforvalterne eller andre ombud inkludert Sivilombudet og politikere i deres ombudsrolle for folket tar ombudsarbeidet på videre alvor. Som et demokratiaktivistisk tiltak utnevnte jeg meg derfor til Medvirkningsombudet (selvutnevnt) tilbake i 2018.

Les mer: Vil Kommunal- og distriktsdepartementet anerkjenne brudd på sine egne retningslinjer for medvirkning i plansaker?

Arbeidet som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) åpnet øynene mine for hvor dypt dårlige stilt demokratiet er i Norge. Det er paradoksalt ettersom demokratiet i vårt land sliter enda det gjentatte ganger blir fremhevete som verdens beste demokrati av analyseavdelingen til magasinet Economist.

Economist sin kåring er veldig behagelig for norsk og internasjonal politikkindustri. Hvorfor i all verden skulle norske politikere være ombudsmenn for styrking av et demokrati som skårer 9,81 av 10 mulige poeng (nesten på på nivå med Nadia Comăneci)? Og alle som er sure på sine politikere i det store utland kan si; “look to Norway and the Scandinavian model” som et bilde på demokratisk suksess og deres eget styringssystems vanære.

Og hvilket medium skulle vel ville stille seg lynende kritisk til demokratiet og konfrontere politikerne – demokratiets fanebærere – når selveste Economist har fastslått at Norge er på toppen av toppen? Man vil da nødig forstille seg – eller forspille sine muligheter til å bli innvilget kameratslig intervju i sin mikrofonstativrolle ved senere anledninger.

Ut fra generelle menneskekunnskaper syns jeg ikke det er rart at både politkkere og media tenker slik. Mennesket har en grunnleggende evne til å forholde seg til det som er rett foran nesen og har vanskeligheter med å sammenligne basert på objektive kriterier. Men, i denne sammenhengen så snakker vi om høyt utdannete mediefolk i en verdensledende mediekanal – altså om demokratiets fanebærere. Da må vi kunne forvente oss et metaperspektiv som strekker seg forbi nesetippen.

Oagal har forsøkt å nå frem til Economist før siste topp-kåring av det norske demokratiet, uten hell. Man må ha “connections” i politikk og medieverden for å bli hørt. Mentions av redaksjonsmedlemmer på X, e-poster og beskjeder via sentralbordet har vært for døve ører. Selv om Oagal har dokumentert at Economist svikter sin egen metode i kåringen og selv om Oagal har formidlet informasjon om den norske valgordningen hvor personvalget til nasjonalforsamlingen nå ligger 100 prosent i partiledelsenes hender, så havner Norge nesten på turnmester Comăneci-nivå.

Les mer: 2023 et uheldig år for demokratiene beskriver Economists EIU-divisjons årlige demokratiindeks

De høyt utdannete folka skulle ha grunnlag for å se ting langt mer relativt. Nesetippen deres gjør at de tar en kurv med demokratier og så ser de hvilke som er best. So much for higher education.

Slike evalueringskriteriene matcher i større grad utfallet av kurv-undersøkelsen enn demokrati-realitetene. Vi må forvente at en samling med journalister og analytikere med flust av mastergrader og doktorgrader (tenk deg stillingsutlysningene de har måttet matche for å få jobb i Economist) kan klare å skape objektive målekriterier for velfungerende demokratier og ikke bare se på hvem som er best i gjengen. Selv de beste i en gjeng av middelmådige er, som kjent, best i gjengen. Og når masterne og PhD-ene havner i en redaksjon, så overtar åpenbart gruppedynamikk styringen og demper eventuelle kritiske røster.

Når vi ser på det norske demokratiet, så ser vi et maktsystem som hevdes å ha tre maktpillarer – mens realiteten er at den lovgivende forsamling Stortinget og den utøvende forsamling (regjeringen) i så stor grad består av de samme maktfolkene at det er én solid pillar. Ved siden av står en vaklende dømmende makt som har budsjetter på nivå med mediestøtten som regjering og storting smører selvpåståtte uavhengige politiske journalister med. Jeg mener selv at den dømmende makt ikke riktig forstår sin konstitusjonelle rolle og handlingsrommet sitt innenfor grunnloven. Derfor fungerer ikke domstolenes viktige rolle i å balansere makten, det vil si redde innbyggerne fra overgrep fra lovgivende og administrativ makt. I fraværet av domstolenes korreksjoner – ombudsrolle – ser navlebeskuende og maktivrige politikere liten grunn til å skjele til domstolene, og aller minst grunn til å skulle styrke domstolenes konstitusjonelle, økonomiske eller frie posisjon. Slik blir domstolene til en form for administrativ enhet, dog med stor makt over enkeltmenneskers skjebne.

Deliberative prosesser – som virkelig handler om å skape direkte demokrati fra bunnen av – er det knapt noen som har hørt om her på berget.

I glansen av toppkåringer fra Economist og andre finner den norske politikkindustrien det for godt å elske EU-systemet som tyske Mehr Demokrati – i en artikkel som Oagal har fått tillatelse til å gjengi – fastslår at har store demokratiske mangler. Bedrøvet ser politikerne til USA hvor demokratiet er på tur ned og ikke like bedrøvet til Frankrike – en av stormaktene i EU – hvor demokratiet er på riktig god nedtur med potensiell posisjon som “mislykket demokrati” sammen med USA i Economists demokratianalyse.

Det er ikke så innmari mange som leser innholdet til Medvirkningsombudet (selvutnevnt) og demokrati-mediekanalen Oagal – og vi i redaksjonen har nok et større behov for å få en del observasjoner på papiret i større grad enn å gruse leser- og seertallene til NRK som har milliardsubsidier fra den staten som de skal være uavhengige av. Men selv uten cookies aktivert så har medvirkning.no minst 10 personer hver dag som er opptatt av lovbestemt medvirkning i plan- og bygningssaker. Oagal har ca. 15 daglige besøkende.

Dette viser ikke så voldsomt mye, men det viser litt at det er få folk som søker på demokrati-temaer. I Norge er demokrati blitt synonymt med politikk – det representative styresett – mens realiteten er at politikk bare er en del av demokratiet. Stortinget har systematisk stemt ned kjente direkte-demokratiske virkemidler og de samme partiene som er i mot direkte demokrati vil ha oss inn i EU som lider av sviktende demokratisk fundament.

Og de fortviler over USA som på mange måter har et sterkere folkestyre enn i Norge – udiskutabelt når det kommer til personvalg. I Valglovutvalgets forarbeid til den fatale valgloven var på den annen side New Zealands innovative valgsystem MMP ikke nevnt (har søkt etter det i NOU-en). Dog ønsket utvalget å forsterke personvalget, mens Kommunal- og distriktsdepartementet innstilte på å svekke det til jubel fra Stortingets navlebeskuende Kontroll- og konstitusjonskomité og stortingsflertallet. Slik fikk vi det som jeg har sett beskrevet som “listediktatur”. Det er et betegnende begrep. Something never changes – og det er at maktmennesker vil ha mer makt.

Hva politikerne har på brødskiva er langt mer populære søkebegreper enn demokrati-relaterte. Politikerne er bare mennesker og de er i sin yrkeskarriere som politikere helt avhengige av å ha en høy stjernestatus. Det medvirker også til at de ikke utøver sin rolle som fanebærere for demokratiet. Oagal intervjuet ett slikt medlem av politikkindustrien – Erik Solheim – som indikerer noe som etterhvert er blitt velkjent; folk vender seg bort i fra styringssystemene de har hvis noe annet fungerer bedre. Som han uttrykte: Erik Solheim: Når demokratiet ikke leverer kommer legitime krav om forandring

Når demokratiets fanebærere ikke tror på demokratiet vil det sakte, sakte dø ut. Nå kåres Norge til verdens fremste demokrati samtidig som ukritisk presse dekker en snevrere og snevrere del av demokratiet. Vi ser til USA og Frankrike som virkelig er i store problemer i demokratisk forstand, men ligger ikke så langt etter selv – det bare ser ikke slik ut.

I Oagal så har vi imidlertid trua og har lagd en tiltaksliste for styrking av demokratiet. Ingen styringssystemer er perfekte, ei heller demokratimodellen, men for Norges del er det et stort og realistisk potensiale oppover. Men, det vil forutsette at media våkner slik sosiale medier har gjort, for å åpenbare realitetene for politikerne selv så de kan skape opptur i stedet for fortsatt nedtur. Så ikke valgets store taper fortsetter å være folket.