Et knepp, et rykk, en lynende tanke, vond smak i munnen – kall det hva du vil, men det hander om et innslag i hjernen som sier at dette skal du ikke gjøre.
Som da forrige Høyre-regjering ønsket å gjeninnføre et meget uheldig dispensasjons-regime i plan- og bygningssaker som ville undergrave innstrammingen av dette i plan- og bygningsloven fra 2008.
Eller da den norske sammensmeltingen av nasjonalforsamling og regjering vedtar å sette tilside etiske regelverk for oljefondet for en periode.
Og naturligvis når Stortinget vedtar innføring av valgsystemet lukket liste som gjør Norge om til et organisasjonsrepresentativt styresett hvor velgerne står uten direkte innflytelse på personvalget. Eller når det likevel går fint å bygge motorvei i et naturvernområde.
Disse store handlingene er alvorlige. Når våre fremste tillitsvalgte kan ta lett på regler og fornuftige avveiingen tilknyttet lovutarbeidelse, så viser de vei for alle andre: Det er ikke så nøye – ikke forarbeidet, ikke debatten i demokratiske fora og heller ikke vedtaket. Hvem bryr seg om hva som skjer i Stortingssalen! Det er nye tider, nye vurderinger – ny politikk.
Enda viktigere er alle de små handlingene. Som for eksempel når en rådmann/kommunaldirektør tiltrer en slik posisjon eller annen kommunal nøkkelposisjon etter et livslangt innsats som lokal toppolitiker og med styreverv i kraftverket og andre kommunale interessesfærer. En gang politikere – alltid politiker. Det bør si knepp i hodet både til slike personer og de som ansatter dem – ja, særlig hvis de tilhører samme politiske parti.
Neida, ingen skal ha yrkesforbud for sin gjerning som politiker. Men, å innta en slik administrativ posisjon innebærer så mange komplekse utfordringer i forhold til lojalitet og ståsteder at man burde ha latt være. Det skader demokratiet på en dyp, langvarig måte.
Knepp burde det si når man tenker på å endre dispensasjonsreglene for å gi fritt frem i utbyggingssaker. Knepp burde det si når man ødelegger offentlig forvaltnings uavhengighet ved å politisere den bredt gjennom politikeransettelser.
Og knepp bør det si i hodet til oss alle når vi går med på stort og smått som ødelegger demokratiet vårt. Når alt for mange ikke følger sitt indre, moralske kompass får vi dessuten en situasjon hvor de som holder fanen høyt blir fremstilt som idioter. Sannsynligvis vil de personlig også tape på høy moral i øyeblikket, eller også langsiktig, selv om det gir store gevinster for demokratiet og samfunnet.
Hvorfor skulle ikke jeg, når alle andre? Skal jeg moralisere? Moralisering er upopulært og vi er selv normen for høy moral, såklart!
En medvirkende årsak til at Norge fremstår som et anarki er at folk på alle nivåer tvister og vrir på ting. Årsaken til at ekstreme politikere kommer til makten er ikke politikerne selv, men systemet som alle vi andre deltar i å forme. Ekstrem-politikerne er bare symptomet på dypere problemer. Politikere som angriper symptomene som årsaken er sterkt medskyldige.
Det er vanskelig å følge sitt indre kompass. Vi er mer tilgivende i forhold til oss selv og våre egne enn overfor andre.
Det har også vist seg lite lønnsomt å ta riktige beslutninger, som for oberst Birger Eriksen da han beordret ild mot Blücher under starten av andre verdenskrig. Han ble lenge levnet lite ære for sin handlingskraft. Tilknyttet Regjeringskvartalet og Utøya-katastrofen manglet det på handlingskraft. E24 beskriver hvordan leder Nicolai Tangen av oljefondet i en annen sammenheng satte ord på årsaken:
Mye av arbeidet med å snu demokratiet starter med å merke det lille kneppet. Det er mulig å si: Her går grensen. Dette tåler jeg ikke. Dette gjør jeg ikke med på.
Velge å handle riktig; åpent eller stille. Som ledere og innbyggere vise toleranse for at det er lov å gjøre feil.
Det er kanskje ikke enkelt. Men, det er enkelt å begynne med å lytte til det lille kneppet.
0 kommentarer