Illustrerende nok har Norge en avis som heter Klassekampen som er en fullverdig del av denne politikkindustrien. Mediet går på statlig driftsbudsjett, er tilknyttet herskerklassen av partier og partimedlemmer og underbygger en ideologisk retning under dekke av å kjempe mot klasseskillet.
I demokratisk forstand er slike medier ikke en “fri presse”, selv om de har kamuflert seg som det så godt at de vanskelig ser det selv – så godt er den fanget. I vår tid fremstår på samme måte ytringsfriheten som fri, men blir nøye redigert av en homogen miediemasse med NRK som største fanebærer.
Massen av journalister og redaktører i kommentator-roller vokser, hvor de forteller hvordan folk skal forstå og fortolke nyheter. De krever et eget, stramt format for ytringer. I en verden hvor smarttelefoner, reels og dialog krever andre formater fastholder de konservativt på sitt som kanskje har mest apell til folk over 50 år. Jeg behersker leserinnleggformatet selv og får innlegg på i ledende medier når jeg virkelig gidder, men må da ytre meg polert og ufarlig og “nytt” – og i det hele tatt på debattredaktørens premisser som er fastlåst av klimaet i redaksjonen og egne, personlige preferanser. Debattredaktørene kan riktig nok være litt mer radikale enn premissene til redaksjoner og redaktører som skal slippe meningsbærere utenfor herskerklassen til i debatter og nyhetsinnslag – det skal jo være en fri debatt med åpenhet for friske meninger!
Ytringsfriheten sikres i dag ikke av statsavhengige medier, men av kinesere og amerikanere som utvikler sosiale medier. Ytringsbølger i slike medier kan bli så ubehagelig at de statsfinansierte mediene og politikerne ikke lenger kan ignorere det. De fleste utviklende og spennende ytringer er tvunget inn i kanaler slik som Oagal, som heldigvis noen, men langt fra mange, leser – og som gjør at ytringene iallfall eksisterer i et tilgjengelig format som kan bidra til at folk kjenner igjen sine egne tanker, til samfunnsutvikling og meningsutvikling.
Meningsbærere blir raskt stemplet som ekstremister i stedet for frie, fornyende ytrere i samfunnsdebatten for en bedre samfunnsutvikling. I Oagal har jeg unngått å referere til en del gode røster fordi mange av dem har en slik posisjon. Politikkindustrien inkludert deres medier finner legitimt grunnlag i å annulere alt og alle som refererer folk som våger å ytre – ofte folk som gjør det som et frivillig arbeid, uten i nærheten av å ha en økonomi som en statsfinansiert journalist. Hvis jeg for eksempel våger å hevde at “Pål” også sier noe lurt, så ramler Oagal ned i troverdighetshullet som samsvarer med de verste synder og anklager mot “Pål” uansett hvor mye annet nyvinnende, utviklende og spennende han måtte si eller har sagt. Slik pågår en massekansellering som er vår tids fravristing av ytringsfrihet.
I en verden i utvikling vil ikke ting se likt ut – heller ikke klassekampen.
Det er ikke så lett å se et klasseskille oppstå. Ideologiske endringer får fotfeste over lengre tid. Vi er alle mennesker som liker det vante. Å se utenfor den vante virkelighetsoppfatningen er vanskelig og samtidig som det gir store problemer når de som skulle være demokratiets fanebærere svikter.
Et stort paradoks i Norge er at oljerikdommen som er tilstrekkelig til å gi alle innbyggere bedre liv enn i nesten alle land er blitt en hemsko for demokrati og utvikling. Rikdommen har medført at politikkindustrien alltid har mer penger til å kjøpe popularitet og slippe utfordringene gjennom upopulære nedskjæringer og omdisponeringer. Mennesket har en iboende motstand mot alt nytt, men politikerne misforstår denne sunne ryggmargsrefleksen som skal beskytte mot farer og gjennomfører ikke endringer. Det stopper samfunnets naturlige utvikling hvor selve grunnprinsippet i representativt demokrati er at innbyggere og folket som helhet velger representanter for å kunne ta beslutninger som de selv ikke ville ta. Dermed fungerer ikke representativt demokrati – det er blitt et styre som sikrer sine egne eksklusive arbeidsplasser og styrer dyrt for å unngå naturlig, menneskelig motstand mot endringer.
Som følge av rikdommen utfolder politikerstyret og offentlig administrasjon seg. Ved Stortingsvalget 2025 så lykkes de politiske organisasjonene med et endelig kupp av kontrollen over personvalget til nasjonalforsamlingen. I det Oagals redaksjon skriver dette, så virker det for drøyt til å være sant – en form for menings-ekstremisme. Like fullt så er dette en realitet. Vi er vitne til en politikerdreven politisk ekstremisme – hvor valgets store taper var folket som mistet all direkte innflytelse over personvalg allerede i 2023 da Stortinget vedtok ny valglov.
Budsjett-problemstillingen til norske politikere er helt annerledes enn for deres kolleger i andre land. Her hjemme gjelder det å ikke bruke for mye av en uvirkelig stor pengekilde i oljefondet, ettersom dette vil være inflasjonsdrivende og på et punkt virke mot sin hensikt. I andre land sliter de med å finne finansiering. Norges økonomiske situasjon og valglov-kuppet legger til rette for en fortsatt akselerert utvikling hvor politikernes velgere er deres egne partifeller – noe vi har informert stort sett alle norske medier om. Mange av dem er fullstendig avhengige av statsfinansiering – selv om det for noen kan se ut som om den bare kommer på toppen, er det denne som akkurat gjør at egenkapitalen holder og driften kan videreføres.
I dette bildet ser vi et ideologisk skifte. Tidligere var det en maktbalanse mellom arbeidstakere gjennom fagorganisasjoner og arbeidsgivere som i hovedsak var næringsliv med næringslivsorganisasjoner. Klassekampen var absolutt nødvendig. Det var også balansen som hadde en tydelig enighet og grunnlag: Vi jobber sammen om utviklingen fordi det er verdiskapende og sikrer fremtiden for alle selv om det kan skape smerte i øyeblikket.
I det rike, norske politikerstyret er dette grunnlaget rammet. Vi har fått fagforeninger som organisasjonsmessig er en del av politiske partier og deres regjeringer. Norske LO har tatt parti for venstresiden i norsk politikk, noe som er helt i uttakt med medlemmene og dermed med klassekampen som de skulle føre. Samtidig bruker LO sine virkemidler mye hardere mot eventuelle høyrestyrte regjeringer i den grad at alle andre regjeringer enn deres egen vil få store utfordringer uten å ta beslutninger som ikke vekker organisasjonspampenes vrede.
Svensk LO har latt dette skadelig samarbeidet opphøre, mens pampene i norske LO ser seg personlig best tjent med å la det vedvare. Det gjør det ikke lettere for den jevne, norske klassekjemperen å se realitetene. Derfor fører mange an en utdatert klassekamp – mens de tror at de gjør godt – i favør av selvstyrende og -velgende politikerne som har et propaganda-apparat av subsidierte politikeravhengige liksom-kampmedier som er så pengeavhengig at de kjører skylapp-journalistikk uten behov for direkte styring fra herskerklassen.
I realiteten fortsetter de klassekampen sin på en måte som styrker den politiske herskerklassen og svekker folket som de i navnet forblindet kjemper for. Ingen gjør godt når de kjemper for en sak som en gang, men ikke mer, var god.
Norske LOs atferd uten bred støtte i medlemsmassen er blitt en kamp for makt-klassen i LO. En voksende offentlig administrasjon tar stadig flere administrative beslutninger i stedet for politiske. En strøm av lov-vedtak fra EU, utenfor Norges kontroll, har forflyttet makt fra folk til den administrative og politiske herskerklassen. Alle disse prosessene er bredt støtte av mette aksjeselskap-medier viss økonomi og medarbeideres romslige lønninger er avhengig av fortsatt støtte. Den utenlandske Economist publiserer til og med årlig en demokrati-indeks som feiler på mediets egne kriterier. Economist ser bort i fra at Norge er en nasjon som styres utenfra, noe som er et kraftig minus for et demokrati.
I sum står politikerne med makten inkludert personvalget av seg selv sammen med en stor administrasjon som også tar sine egne prinsippbeslutninger som ikke har åpen, politisk dekning. Administrasjonen, media og NGO-ene er blitt arbeidsplasser for politikere og viderefører politisk makt til virksomheter som ikke skal ha det. Folket som ønsker en fremtid opplever at maktkonstellasjonene er flyttet til denne nye herskerklassen og at de kan være bedre tjent med å bli en del av den enn å kjempe i mot den.
Dette er ikke bare den nye klassekampen i Norge – en klassekamp som ikke føres av Aftenposten, Klassekampen, Dagsavisen, amedia, VG, NRK eller andre medier , men– også i mange andre fallerte demokratier. Kanadiere og newzealendere emigrerer til andre land for å kunne ha et levelig utbytte av sin kamp for tilværelsen gjennom utdannelse og yrkeserfaring. I Storbritannia ser vi et foruroligende opprop mot skatter, avgifter og politisk makt. USA er vurdert som et fallert demokrati av Economist og Frankrike står i fare for å havne på denne listen i demokratiindeksen – og kanskje er Norge på topposisjonen et demokrati i samme klasse, men det kan vi ikke stole på medias dekning av.
Makthavere har alltid evnet å sikre seg makten sin. Sannsynligvis ser bare de mest bevisste, aldrende makthaverne hvor godt systemet virker i deres og deres arvingers favør. Den nye maktklassen sikrer seg makt under dekke av å være sosialdemokratisk (og høyre- og venstresiden i norsk politikk er i hovedsak dette i et større perspektiv) – makthaverne har etablert en oppfatning av at de kjemper for de svake og er godheten selv. Å gjøre revolusjon mot dette virker ikke som en vei – revolusjon mot disse revolusjonære fanebærerne av godhet og likhet? For tiden ser vi bare hvordan “ekle rike” forlater landet, men det er grunn til å tro at flukten fra høye kostnader, dårlige vilkår for unge og mangelfull uttelling av utdannelse og erfaring som vi ser fra Canada og New Zealand vil gjenta seg i Norge også. I vår tids klassekamp flykter folk i stedet for å kjempe, fordi herskerklassen har tatt eierskapet til klassekamp-begrepet.
Dagens maktklasse oppnår da god, gammeldags undertrykkelse slik adelen gjorde det; men til slutt sprekker det. Når tilstrekkelig mange nasjoner gjør dette, så blir det opprør i gatene, mangelfull tillit til samfunnets grunnstrukturer og kanskje krig mellom nasjoner. Langt bedre er det å åpne øynene, gjeninnføre folkestyret og gå riktig vei her i Norge.
PS. Dette debattinnlegget vil aldri kunne blir trykket noe sted. Det er ment å skulle se ting fra et annet perspektiv (Oagals) og er eksperimenterende og søkende for å vekke tanker og bidra til utvikling. Media har allerede vist – ved sin manglende dekning – at den anerkjenner politikerstyret i Norge og det ville være for risikabelt å slippe til debatt som det Oagal her tar hos seg selv. Det kunne hende at ingen ville se på det eller kanskje at politiker-kompisene deres ville sture og kappe i bevilgningene.
0 kommentarer