Vi står nå i en situasjon der folkestyret ikke svekkes av ytre fiender, men av politiske, administrative og kulturelle strukturer som hevder å beskytte demokratiet – samtidig som de undergraver det.
Dette er Oagals perspektiv på hvorfor folkestyret må vinne tilbake sin plass.
I moderne demokratier skapes autoritære systemer sjelden med dramatiske grep. De oppstår gjennom langsom maktkonsentrasjon i partiene, gjennom profesjonalisert politikk, gjennom en politikkindustri som er blitt så voksen og omfattende at den har utviklet egeninteresser, egne karriereløp og egne beskyttelsesmekanismer.
Norge er ikke noe unntak.
Partisystemet har etter hvert glidd så tett sammen med forvaltningen, akademia og mediene at det har tatt form av en politisk-økonomisk sektor. Når utenforstående organisasjoner får stortingsplass eller tilegner seg regjeringsposisjoner gjennom partitaktiske samarbeid – uten at dette er forankret i folket – skjer en stille, men alvorlig forskyvning av makt.
Det gjelder særlig store organisasjoner i arbeidslivet. At én fagforeningsleir gjennom partiapparatet får sterk innflytelse over politiske stillinger og forvaltningsposisjoner, svekker ikke bare tilliten til politikken, men også tilliten til fagforeninger generelt, som i et folkestyre burde stå som demokratiets viktigste forsvarere for de svakeste.
Dette er ikke en marginal utvikling, men et strukturelt skifte.
Mediene omtales tradisjonelt som den fjerde statsmakt – en uavhengig kontrollør av politisk makt. I dag er dette idealet i ferd med å kollapse.
Dels fordi norske medier er blitt økonomisk avhengige av staten, i så sterk grad at skillet mellom presse og maktapparat er svekket. Dels fordi redaksjonene i økende grad henter sine perspektiver, kilder og analyser fra politikkindustrien selv – ikke fra folket.
NRK, som burde være hele folkets allmenkringkaster, har etablert et system der vanlige mennesker i praksis må gå gjennom én hovedadresse for innspill, mens de som allerede er «innenfor varmen» – politikere, organisasjonsledere, eksperter – har direkte kontaktlinjer inn i redaksjoner og enkeltjournalister. Dette skaper en selvforsterkende krets av kilder og perspektiver. Kritikk av NRK avfeies som en form for ekstremisme.
Et egentlig underlig fenomen er at Internett, med plattformer som Oagal, uavhengige blogger og de globale teknologigigantene (Meta, Google, X, TikTok), har overrumplet mediene og langt på vei gjort sosiale medier til den reelle fjerde statsmakt, mens de tradisjonelle mediene er skjøvet ned til en femteplass.
Til tross for at teknologigigantene ofte kritiseres av både politikere og medier, er det i realiteten disse plattformene som har gitt folk flest en stemme. De har stått for det kanskje viktigste bidraget til ytringsfriheten i moderne tid. Det er vanskelig å forestille seg et samfunn der sosiale medier og blogger ble stengt – det ville gitt politikkindustrien og dens nært tilknyttede medier en nesten total kontroll over offentligheten.
Samtidig må vi ikke være naive: disse teknologigigantene filtrerer hva folk får se, fremmer noen perspektiver og undertrykker andre, og har en enorm makt til å forme opinionen uten demokratisk ansvarlighet. Men uten dem ville folkestyrets muligheter for innsyn, kritikk og motmakt vært dramatisk svakere.
Vi må også sette AI (kunstig intelligens) inn i denne sammenhengen. Angrepene på bruk av kunstig intelligens skjer fra medier og folk som selv har store, lønnede ressurser til å skape innhold. Det er klare forsøk på å skulle “avsløre” og kansellere AI som om teknologien opererer uavhengig av mennesker. I virkeligheten arbeider AI alltid sammen med mennesker og speiler nettopp menneskers perspektiver, kunnskap, erfaringer og humanitet – om enn med en formidlingsevne som kan påvirke i stor skala. Å stemple dette som illegitimt innhold er derfor ikke en beskyttelse av demokratiet, men en innsnevring av hvem som får delta i den offentlige samtalen.
I et sunt demokrati skal akademia være en korreks – en institusjonell stemme som våger å si imot, som setter utviklingen i perspektiv, som belyser strukturer makthaverne ikke selv vil belyse. Men, i Norge er denne rollen svekket.
Universiteter og forskningsmiljøer er tett sammenvevd med politikkindustrien gjennom finansiering, evaluering, konsulentoppdrag og nettverk. Det skaper en lojalitetsstruktur der akademia ikke lenger står i nødvendig avstand, men i økende grad fungerer innenfor systemets rammer.
Dette viser seg ikke minst på kunnskapsplattformer som Store norske leksikon, hvor redaktører ofte avviser viktige, demokratiske perspektiver – også når de er faglig solide – og der politiske og personlige preferanser har erstattet nøktern vurdering. Wikipedia har sitt eget problem: anonyme redaktører og vakthold fra politikkens interessenter gjør det svært vanskelig å korrigere skjevheter i artikler med politisk betydning.
Oagal trer derfor inn som en utfordrer til disse plattformene, fordi demokratiet trenger uavhengige rom for kunnskap og debatt.
De siste tiårene har viktige politiske beslutninger blitt flyttet fra nasjonale parlamenter til overnasjonale organer. Dette har skjedd uten at befolkningene har fått reell medvirkning.
I Norge er dette særlig problematisk: folket stemte nei til EU, men likevel ble EØS-avtalen innført og har utviklet seg til et system som avhender demokratiske styringsområder i langt større grad enn de fleste innser. Med EØS på plass kan EU-regler implementeres uten folkeavstemning og til dels uten reell parlamentarisk debatt. Det betyr at viktige deler av norsk politikk styres av institusjoner vi ikke velger. EU er en virksomhet med store demokratiske mangler.
Samtidig ser vi et politisk press for ytterligere integrasjon – en utvikling som systematisk flytter makt bort fra folket og inn i en struktur der demokratisk kontroll er svak og lojaliteten til nasjonale velgere blir sekundær.
Demokratiske systemer er bygd på en forståelse av at fellesskapet skal stå sterkt, og at solidaritet gjelder alle – både i og utenfor landets grenser. Men når politikk som kaller seg god og inkluderende medfører at de som har mulighet flytter ut, mens de som ikke kan flytte blir etterlatt i et stadig svakere system, oppstår en ny og tildels skjult form for ulikhet.
I Storbritannia, New Zealand, Canada og i økende grad Norge ser vi denne utviklingen: både skatteregimer, reguleringspress og politiske prioriteringer har gjort at store grupper – særlig de mest mobile – stemmer med føttene. Et demokrati tåler ikke at viktige samfunnsgrupper opplever at deres muligheter og livsprosjekter står bedre utenfor landet enn innenfor.
I Norge ble riksretten svekket samtidig som tokammersystemet ble avskaffet. Dermed forsvant to av de klassiske kontrollmekanismene som historisk skal hindre politisk maktmisbruk.
I dag ser vi at:
Domstolene har heller ikke utviklet en kultur for konstitusjonell kontroll. De mangler både rammeverk og tradisjon for å si nei til lovgivning og forvaltningspraksis som undergraver Grunnlovens maktfordeling.
Dette er ikke småting – dette er fundamentale svekkelser av folkestyrets sikkerhetsventiler.
Folkestyret svekkes når:
Les mer: Et kritisk blikk på UiO Deokrati-programmet for Demokratikonferansen 2025
Men folkestyret svekkes først og fremst når folket mister troen på at deres stemme betyr noe. Derfor trenger vi å gjenoppbygge det grunnleggende:
Når systemene svikter må folkestyret ta tilbake med kunnskap, trygghet og deltakelse.
Det triste og paradoksale er at menneskene som påberoper seg å være folkevalgte politikere, i valgsystemer som har gitt dem full kontroll med personvalget, utgjør en stor trusselen mot demokratier og faktisk også nasjoners sikkerhet overfor eksterne makter.
Et folk som ikke tyr til våpen har ingen vei tilbake til ekte demokrati uten å ha partiene på laget. I en verden hvor det norske parlamentet etablerte lukket liste som valgordning og utestenger utfordrerpartier med sperregrenser i strid med Valglovutvalgets innstilling så har vi, ja, en virkelig stor utfordring.
0 kommentarer