Oagal ser det nødvendig å lete etter nye former og strukturer der de etablerte ikke lenger fungerer tilfredsstillende. Utgangspunktet er å styrke rettsstaten og domstolenes uavhengighet, fordi folkestyrets kontroll med offentlig makt i praksis er blitt for svak og fragmentert.
Det gjelder ikke minst etter lovvedtak, når rettspraksis overtar. Rettsgebyr-praksisen viser hvor galt det kan gå når folkestyret ikke følger lovgivningen inn i rettsapparatet.
Når lover vedtas av Stortinget etter omfattende demokratiske prosesser, med forarbeider, høringer og uttalte politiske intensjoner, er det et grunnleggende demokratisk krav at disse lovene også følges aktivt inn i rettssystemet. I dag skjer dette i for liten grad. Resultatet er at rettspraksis over tid kan utvikle seg i retninger som ikke samsvarer med lovgiverens intensjoner, men som likevel blir normerende fordi de får stå uimotsagt.
Dette innebærer i realiteten en form for ikke-parlamentarisk normutvikling. Lovgivningens faktiske innhold formes da ikke bare av folkevalgte, men også av rettspraksis som ikke blir gjenstand for systematisk demokratisk oppfølging. Oagal opplever dette som et svakt belyst problem i norsk offentlighet. Når rettspraksis utvikler seg på tvers av lovens intensjoner, vitner det om en dømmende makt uten tilstrekkelig overblikk over det demokratiske grunnlaget og en utøvelse som i praksis får politiske konsekvenser.
Oagal mener at folkestyret må følge lovene inn i rettspraksis for å sikre samsvar med det parlamentariske grunnlaget og vedtaket. Dersom den dømmende makt ikke anerkjenner lovens utforming, må dette tas åpent og ærlig gjennom dens konstitusjonelle rolle – ikke gjennom en gradvis vridning i rettspraksis.
Oagal mener det er legitimt å vurdere om deler av kontroll- og tilsynsfunksjonene i staten bør organiseres tettere opp mot den dømmende makt. Ombud og tilsyn utøver i dag betydelig normerende makt overfor både forvaltning og borgere, men er fragmentert, ulikt organisert og i varierende grad demokratisk forankret.
En felles administrativ organisering av tilsyn og ombud kan gi rom for betydelig effektivisering, bedre kompetansedeling og mer målrettet ressursbruk. Innenfor en slik struktur kan de ulike fagområdene fortsatt ledes uavhengig av hverandre, med spesialisert juridisk og faglig kompetanse. Oagal opplever at dagens organisering har bidratt til den kraftige ekspansjonen i offentlig sektor, med økende risiko for et framtidig tilbakeslag for velferdssamfunnet – slik også Trygve Tamburstuen har advart mot.
I flere tilfeller har ombudenes rolleutøvelse vært tydelig normativt profilert. Når ombud i stor grad rekrutteres blant tidligere politikere, kan dette svekke opplevelsen av nøytralitet og rettferdighet. I enkelte saker har prioriteringene skapt debatt om nøytralitet og balanse, noe som bidrar til å undergrave tilliten til ordningen.
Jeg mener derfor at det bør vurderes om deler av ombuds- og tilsynsfunksjonene kan legges nærmere domstolene, samtidig som det etableres en tydeligere, folkestyrt kontrollmekanisme. Norge har allerede modeller for folkevalgt deltakelse i rettssystemet, blant annet gjennom valg av meddommere og forliksråd. Disse erfaringene bør inngå i videre deliberative prosesser som styrker folkestyrets politisk uavhengige inngrep.
Samtidig må en slik utvikling utformes slik at den ikke fører til en uheldig maktkonsentrasjon i en liten domstolssfære. Oagal mener derfor at enhver styrking av den dømmende makts kontrollrolle må balanseres av tydelig demokratisk ansvarlighet og løpende politisk oppfølging.
Dette inkluderer også et behov for å styrke systemene for å følge lover inn i rettssystemet, overvåke rettspraksis og raskere rapportere tilbake til den lovgivende og utøvende makt når praksis avviker fra lovens forarbeider og intensjoner.
Erfaringene med manglende samsvar mellom lovgivning og rettspraksis går langt utover rettsgebyrloven, hvor folk i praksis kan bli tvunget fra gård og grunn. Tilsvarende har Oagal og medvirkning.no over tid dokumentert hvordan forarbeidene til plan- og bygningsloven av 2008 hadde som klar intensjon å styrke innbyggernes medvirkning. Likevel griper verken statsforvaltere eller Sivilombudet konsekvent inn når lovens intensjoner brytes i praksis.
Resultatet er at rettsoppfatningen til folk flest settes til side, mens rettspraksis og forvaltningspraksis får utvikle seg relativt fritt.
Konsekvensene kan være svært alvorlige. Man kan gjerne tro at folk ikke ser hva som skjer, men det gjør de – og tilliten til demokratiet svekkes, mens tilliten til makthavere svekkes.
Dette svekker demokratiets stabilitet. Oagal mener svaret på denne utviklingen ikke er mindre demokrati, men mer: sterkere folkestyrt kontroll, mer åpne deliberative prosesser og en tydeligere sammenkobling mellom lovgivning, rettspraksis og demokratisk ansvar.
Jeg presenterer disse refleksjonene som ideer, ikke ferdige svar. Når gamle strukturer ikke lenger fungerer etter hensikten, er det folkestyrets ansvar å lete etter nye – før avstanden mellom makt og mennesker blir for stor. Oagal mener det ikke er behov for nye NOU-er der konklusjonene er gitt i det øyeblikket en regjering nedsetter en komité med partifeller, medarbeidere i offentlig forvaltning og jurister. Hele folket må settes i arbeid gjennom velstrukturerte, deliberative prosesser der kunnskap og synspunkter kan forme en mer rettferdig og velfungerende rettsstat.
0 kommentarer