Norge ser på seg selv som foregangsland i forhold til menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper. Å etablere en institusjon som et gjennomskjærings- og benådningsorgan løse enkeltpersoners problemer ville også kunne styrke Norges posisjon som en rettsstat som setter individets verdighet og rettigheter høyt. Mange offere for urett, opplever en dobbel belastning: først av selve overgrepet, og deretter av den lange ventetiden og manglende avklaringen fra systemet.
Blant sakene som har vist behovet for en gjennomskjæringsordninge er trygdeskandalen. Trygdeskandalen viste store svakheter i gjennomføring av rett i Norge.
Men, mange andre sliter også med å nå frem med saker hvor de har rett eller ville ha fått det, dersom man la godsiden litt til. De har møtt et samfunn som er blitt så komplekst at det krever en veldig oversikt og godt over gjennomsnittlige evner til å forstå det, noe selv heltidsansatte i forvaltningen har eller mestrer. Det handler om mennesker som er blitt kasteballer i rettssystemet grunnet feilaktige eller åpenbart urettferdige avgjørelser, sendrektig behandling også av anker, inhabilitet ved de ulike domstolene og flere saker til behandling samtidig hvor hver behandles individuelt uten hensyn til totaliteten.
Les også: https://www.oagal.com/folkestyre-statsform/presidentalt/utovende-presidentalt/benadningen-hunter-biden-uheldig-tilliten-presidentembetet/
Mange slike offere for systemet blir også uthengt som kranglefanter. De lykkes heller ikke å nå frem gjennom media av årsaker som kan være relatert til at sakene blir for komplekse også juridisk eller at media som medlem av politikkindustrien ikke ser seg tjent med systemkritikk som rammer gode venner og kilder.
En del offentlige tjenestemenn skaper problemer fordi de opptrer etatistisk fremfor som tjenesteytere til innbyggerne. I forhold til fortolkning av lover, retningslinjer og skikk og bruk kan det bli en himmelvid forskjell i utfallet dersom en tjenestemann legger godsiden til fremfor det motsatte.
Men, slik er ikke realiteten i tilstrekkelig grad i den enorme og mektige offentlige administrasjonen. I det tredelte maktfordelingssystemet i Norge står dessuten det norske rettsapparatet svakt konstitusjonelt og praktisk gjennom lave bevilgninger. Dette bidra til å gjøre norske demokratiet svakt sammenlignet med USA og mange andre land.
Den lovgivende forsamlingen kan dessuten beslutte organiseringen av domstolene som skulle være en selvstendig, demokratisk pilar. Slik blir nyskapning vanskeliggjort på det utøvende rettsområdet. Selv ikke en gang deling av rettsavgjørelser skjer i den norske rettsstaten, som Håkon Wium Lie skriver her i Oagal.
Les også: Det utfordrende lov og rett-området i demokratiet
Oagal mener at en løsning kunne være å opprette en institusjon under den dømmende statsmakten som spesifikt adresserer slike saker. Saker kunne fremmes av involverte personer selv eller offentlige etater som skatteetaten, ombud, ting-, lagmanns- og høyesterettene inkludert høyestretts ankeutvalg, stortingsrepresentanter og regjeringen.
Dette ville samtidig styrke dette vaklende benet (ikke bare dommere trenger stokk) i det norske demokratiske maktsystemet og samtidig tydeliggjøre domstolenes gode holdninger i norsk offentlighet. Denne holdningen blir hver dag utøvd etter prinsippet om strafferettslig bevisbyrde, det vil si at ingen blir dømt til straff uten sikre bevis for skyld.
Oagal ser for seg en arbeidstittel på institusjonen i retning av “Nasjonalt kontor for gjennomskjæring og benådning”. Navnet kan kanskje forbedres, men funksjonen er klar: å skjære gjennom byråkratiske og juridiske floker for å sikre rettferdig behandling av borgere i saker der rettferdighet og presedens står på spill.
Å la kontoret forberede benådningssaker for regjeringen gir en politisk styrkning av den dømmende statsmakt i retning av det mange mener var intensjonen til Riksforsamlingen på Eidsvoll, men aldri gjennomført.
Inspirasjon til en slik institusjon kan ligge i modeller fra andre land. USA har sitt Government Accountability Office (GAO). GAO overvåker og evaluerer myndigheters handlinger for å sikre at offentlige midler brukes effektivt og i tråd med loven. Selv om GAO ikke spesifikt håndterer individuelle saker, signaliserer det en sterk forpliktelse til å holde myndighetene ansvarlige. Dette prinsippet kan tilpasses Norge ved å gi det nye organet et fokus på enkeltpersoners rettferdighet både i forhold til myndigheter og rettssystem.
Et annet eksempel finnes i form av “The Office of the Ombudsman”. Det gammelnorske ombudsmanns-ordet ser vi i bruk blant ombud her i Norge. Selv om ombudsmannen i Norge allerede eksisterer som sivilombudet, har de en mer rådgivende rolle og Oagals redaktør er i rollen som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) sterkt kritisk til ombudets manglende innsats i saker tilknyttet plan- og bygningsloven.
Les også: Mangelfull medvirkning i plansaker utgjør i sum det største sviket mot demokratiet Norge
Irland og Canada er blant land med lignende slike ombud.
Gjennomskjærings- og benådningsorganet ville kunne fungere som en sikkerhetsventil for komplekse saker som verken finner løsninger i administrasjonen eller i domstolene. Det kunne samtidig bidra til å styrke den dømmende makten, som i Norge ofte har en svakere posisjon sammenlignet med den lovgivende og utøvende makten. Gjennom grundig juridisk vurdering, rettferdighet for individet, og en pragmatisk tilnærming til samfunnets økonomiske bæreevne, ville en slik institusjon kunne løse saker som i dag også svekker borgernes tillit til demokratiet inkludert rettssystemet.
Navnet på institusjonen bør reflektere dens formål og autoritet. Kanskje kunne den kalles Rettferdighetsrådet, Institusjonen for rettslig gjennomskjæring, eller Kontoret for demokratisk rettsvernkontoret. Institusjonen kunne dele ressurser med Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker som har klare paralleller sin virksomhet for å søke sannhet og være en forsikring for borgerne om at et organ kan gjenopprette balansen når rettferdigheten svikter.
Christian Sømme er Oagals redaktør og demokratiaktivist. Overalt i Norge og internasjonalt møter han mennesker som ikke kan assosiere seg med og føler maktesløshet overfor beslutningene til politikere, offentlig administrasjon og domstoler. Han har etablert Oagal som en uavhengig mediekanal for å dekke disse problemstillingene, oppsummert som «reelt demokrati». Sømme har vært tillitsmann, by- og stedsutviklingsaktivist i en mannsalder, og demokratiaktivist som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) fra 2018 og med Oagal fra 2024. (Foto: Thomas Eckhoff)
0 kommentarer