Hvert år publiseres demokratiindeksen fra Economist Intelligence Unit (EIU) – kanskje mediehuset Economist sterkeste enkeltreferanse internasjonalt. Også Economist Intelligence Units demokratiindeks for 2025 vil bli sitert flittig i medier verden over, ofte uten videre diskusjon. Når tallene kommer, fremstår de som objektive, presise og autoritative. Demokratier rangeres, sammenlignes og gis karakterer – som om demokratisk kvalitet lar seg måle med samme nøyaktighet som økonomisk vekst eller inflasjon.
Snart kommer EIU Democracy Index 2025. Før den publiseres, er det derfor verdt å stille et grunnleggende spørsmål: Kan vi egentlig stole på denne indeksen?
Les mer: Bommer EIU Democracy Index på blinken?
Norge har de siste årene blitt tildelt en score på 9,81 av 10 – to ganger på rad. Det er i praksis et nær-perfekt demokrati. Et demokratisk paradis, med bare marginale mangler.
Samtidig vet vi at det norske demokratiet har flere alvorlige, strukturelle svakheter:
Norge har dessuten sterkt direkte statssubsidierte medier, med en overveldende dominans fra statskanalen NRK som med 7,7 milliarder kroner likevel holdes utenfor pressestøtte-oversiktene. Fagbladet Journalisten refererer samlet medieomsetning på 28,5 milliarder kroner i 2023. Inkluderer vi offentlig forvaltnings omfattende kjøp av abonnementer og annonser er det rimelig å anslå at 1 av 3 norske mediekroner bevilges av nasjonalforsamlingen. Slik gir dominans og markedskontroll – også fordi den fullfinansierte kanalen NRK konkurrerer med kommersielle aktører om sponsormidler.
Svakhetene og mediedominansen er ikke detaljer. Det er arkitektur som sikrer politikken en veldig dominans. Likevel ser disse forholdene ut til å trekke Norge ned med knappe under to tideler fra en teoretisk toppscore. Det alene bør vekke undring.
Indeksen gjør mer enn å beskrive demokrati. Den normerer det. Når et land som Norge gis 9,81, signaliseres det ikke bare at demokratiet fungerer godt – men at det i all hovedsak er ferdig utviklet.
Går man bare litt dypere inn i analysen, blir manglene slående.
På tre områder fastslår Economists analyseenhet at Norge faktisk ikke har forbedringspotensial. “Valgprosessen og pluralisme” får 10 av 10 poeng. Politisk deltakelse får også 10 av 10.
Den norske, politiske kulturen skårer 10 av 10. I denne kulturen inngår samarbeidet mellom lobbyistorganisasjonen og fagforeningen LO. Samarbeidet med det store Arbeiderpartiet skader fagforeningers viktige posisjon. Store, økonomiske tilskudd sikrer LO posisjoner i Arbeiderpartiet sentralstyre og valgkomite, samt er avgjørende for partiets oppslutning og regjeringsmakt. Sammenblandingen er synlig i politikk og forvaltning på alle nivåer i Norge, trenger inn i NGO-er og inkluderer støtte til ytterligere partier på venstresiden.
Les også: Om demokratimangel i norske politiske partiorganisasjoner
På en skala fra 1 til 10 ville mange nordmenn trolig gitt rangeringen 11 for overveldende, offentlig myndighetsutøvelse. EIU gir likevel høye 9,64. Grunnleggende rettigheter for landet som taper barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen skårer 9,41.
For journalister, kommentatorer og offentligheten blir både den samlede poengsummen og 10 på tre av fem mulige nesten lammende. Hva skal man kritisere, når et internasjonalt anerkjent indeksverktøy som Economists demokratiindeks forteller at demokratiet allerede er blant verdens aller beste?
Les mer: EIU Democracy Index 2024 – Hvorfor fungerer ikke representativt demokrati som det skal?
Slik får indeksen en utilsiktet effekt: Den virker avpolitiserende. Kritiske spørsmål fremstår som smålige, overdrevne eller systemfiendtlige. Tallene blir et retorisk skjold mot legitim, strukturell demokratikritikk.
En norsk politikkindustri, som har formet den asymmetriske The Norwegian Fund-Backed Political Dominance Model, kan dermed fortsette som før mens den soler seg i glansen av tilsynelatende toppen av britisk journalistikk fra Economist. For, ja, EIU er et etterretningsinstitutt med påstått uavhengighet, men vi tenker på det som det anerkjente magasinet fra 1843 sin egen indeks og undres om Economist-journalistene har klart å bevare sin kritiske evne.
Kontrasten blir enda tydeligere når vi ser på hvordan indeksen omtaler andre demokratier. Store, komplekse og konfliktrike samfunn som USA og Frankrike kategoriseres i demokratiindeksen for 2025 som “flawed democracies” sammen med blant annet Malta, Chile, Slovenia, Israel, Syd-Korea, Latvia, Belgia, Botswana, Litauen, Italia, Polen og Kypros. Dette er sterke ord, med sterke implikasjoner.
Men hva er det egentlig som måles her? Er det demokratisk kontroll og maktbalanse – eller administrativ stabilitet, konsensus og institusjonell ro?
USA er et urolig demokrati – eller, egentlig en konstitusjonell føderal republikk. Folkestyret i USA er konfliktfylt, polariserende og ofte kaotisk. Samtidig er det et system med sterke motkrefter, uavhengige domstoler, reell maktspredning og høy endringsevne. Et demokrati som slår tilbake når det presses, nettopp fordi det er bygget for friksjon. Når slike egenskaper tolkes som svakhet, mens stabilitet uten folkelig kontroll som i Norge belønnes, avslører Economist Intelligence Unit et normativt valg.
Når norske redaksjoner refererer til 9,81 som et slags kvalitetsstempel, skjer det ofte uten den åpenbare oppfølgingsspørsmålet: Hvordan kan tallet være så høyt, når grunnleggende strukturspørsmål knapt ser ut til å gi utslag? Det som fremstår som nøktern faktareferanse, blir i praksis en bekreftelse: “Lite grunn til å stille makthaverne annet enn glade “hva føler du nå”-spørsmål. Vi er nesten ferdige.”
Og når den bekreftelsen gjentas år etter år, setter den seg i selvbildet. Norge blir ikke bare “et godt demokrati”, men et demokrati som – ifølge autoritativ måling – ligger så tett på idealet at strukturelle innvendinger lett kan avfeies som overdrivelser.
Dette leder til det mest grunnleggende spørsmålet: Hvem er det som evaluerer oss – og på hvilket grunnlag? EIU beskriver typene kilder de bruker – eksperter, analytikere og vurderinger fra fagmiljøer – men er langt mindre konkrete om hvem disse vurdererne er i praksis. Finlesing av appendix-en (side 84) i Democracy Index 2024 inneholder gode ord om definisjon og måling av demokratier, men hvem som egentlig foretar evalueringene ligger det et mørkt slør over.
Er det folk tett på offentlig forvaltning, som ubevisst bekrefter systemer de selv er en del av? Er det eksperter som vurderer demokrati først og fremst som et sett formelle institusjoner – mer enn som reell kontroll over makt? Eller er det et London-sentrert perspektiv, der “et velfungerende demokrati” i praksis betyr et samfunn som er stabilt, forutsigbart og administrativt ryddig?
Oagals tidligere henvendelser til EIU om konkrete endringer i norsk valglov og implikasjonene av den store mengden lover som utformes av EU strømmer innover Norge uten norske polititikeres deltakelse, har verken gitt svar eller resultert i faglig dialog om vurderingsgrunnlaget.
Les også: Kritisk blikk på EIU demokratiindeksen
Når EIU Democracy Index 2025 snart publiseres, fortjener tallene mer enn rutinemessig videreformidling. De fortjener å bli lest kritisk, ikke minst av journalistene i Economist så de ikke blir tatt på senga på samme måte som BBC nylig ble.
Leserne av demokratiindeksen vil trenge troverdig redaksjonelt arbeid for å evaluere EIU-arbeidet – inkludert perspektivene som blir oversett.
Eller kanskje burde rapporten gjennomgås av noen med tilstrekkelig distanse før den publiseres?
0 kommentarer