I Norge soler vi oss i glansen av det flotte demokratiet vårt. Vi ligger soleklart på toppen av demokratiindeksen fra Economist Intelligence Unit (EIU), også for 2023. For bare 10 år siden vi feiret grunnlovens 200 års jubileum og hyllet demokratiet vår. Heller ikke i dag er det mangler på festtaler hvor vi lovpriser hvor godt det norske demokratiet er: “Vi har det jo så godt, hvorfor være kritisk til noe som fungerer bra?”
At vi har et godt demokrati er det lite tvil om. Men, når vi hviler på våre laurbær vil utviklingen gå i en retning vi ikke ønsker. “Prisen for frihet er evig årvåkenhet”, sa Thomas Jefferson, USAs tredje president. Den britiske økonomen og filosofen John Stuart Mills hadde et tilsvarende budskap: “Onde mennesker trenger lite annet for å oppnå sine mål, enn at gode mennesker følger passivt med uten å foreta seg noe.”
Oagal bidrar til denne årvåkenheten og du skal ikke lete lenge for å se at det er store, dypt seriøse bevegelser verden over som med sterk røst advarer mot utviklingen i verdens demokratier og kjemper for reelt demokrati. Mange parlamentarikere velger å se en annen vei.
Anti-demokratisk ekstremisme:
• Når man jobber for å ødelegge demokratiet og fjerne folks grunnleggende rettigheter.
• Statsledere som bygger ned demokratiet.
• Det som er likt for alle typer ekstremisme, er at man ser på sin måte å leve på, som den eneste riktige. De som lever annerledes, hører til andre grupper eller har andre meninger blir sett på som fiender
Regjeringens tegneserie om ekstremisme
Reelt demokrati betyr folkestyring og innebærer å måtte avvike fra det ekstremt-representative styresettet vi har i Norge hvor politiske organisasjoner helt har overtatt styringen på nasjonalt nivå. Det er noe vi ikke pleier å verdsette enten land har ett parti, to eller flere. I et demokrati er det folket som skal styre.
Les mer: Politikerdreven politisk ekstremisme
Utviklingen her hjemme gir grunn til bekymring.
Etter at den nye valgloven trådte i kraft fra 1. mai 2024, er norske velgere nødt til å bli partimedlemmer og gi seg i kast med partienes maktsystemer for å kunne få innvirkning på personvalg til nasjonalforsamlingen. Når jeg i innledningen skriver at Norge befinner seg ekstremt ytterst – i samsvar med ekstremisme-definisjonen i regjeringens tegneserie – så er det dette jeg har i tankene. Norske velgere har ikke lenger innvirkning på hvilke personer som blir valgt, bare partier. At Stortinget feilaktig skriver på nettstedet sitt at «gjennom valg utpeker folket politikere som deretter fatter beslutninger på folkets vegne» gjør ikke tingene bedre.
Det bare synliggjør forblindetheten.
Dessuten er ikke førsteplassen på demokratiindeksen til EIU fortjent, foran New Zealand som har forandret valgsystemet sitt i moderne tid. EIU stiller et absolutt krav til toppscore på noen av de 60 problemstillingene som danner grunnlag for indeksen. Innfris ikke kravet er konsekvensen poengtrekk. Et slikt krav er “Foreign powers and organisations do not determine important government functions or policies.” Men, Norge blir gjennom EØS-avtalen diktert lover fra den utenlandske EU-makten. Vi har rom for å si nei, men i praksis bare en sjelden gang. Du kan like EU og EØS – eller ikke. Uansett er det et faktum at en utenlandsk makt styrer funksjoner og politikk gjennom lovgivning. Det kvalifiserer til poengtrekk og fall på demokratiindeksen.
Når det er sagt – et fall på en demokratiindeks fra et mediehus er kanskje ikke verdens største sak. Men, det gir grunn til årvåkenhet, slik Jeffersen beskriver.
Men, det er mer. De fem stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Kari Elisabeth Kaski, Torgeir Knag Fylkesnes, Solfrid Lerbrekk og Nicholas Wilkinson gikk sammen om et forslag til endring av Grunnlovens paragraf 49 og ny paragraf 75a om folkeforslag og folkeavstemninger. I forslaget skriver de:
“Det representative demokratiet står sterkt i Norge. Likevel har valgdeltakelsen i stortingsvalg gått noenlunde jevnt nedover fra 85,4 pst. i toppåret 1965 til 78,2 pst. i 2017. Samtidig har andelen medlemmer og aktive medlemmer i politiske partier gått ned de siste 20 årene. Tilsvarende trender finnes i en rekke vestlige demokratier, hvor også den målte tilliten til politiske institusjoner går ned over tid. Samtidig er likevel trenden når det gjelder oppslutningen om demokratiske idealer, motsatt: oppslutningen styrkes. Dette kan derfor tyde på at borgernes demokratiske forventninger ikke innfris, og at det er institusjonene og systemene som ikke er demokratiske nok.
Forslagsstillerne mener at den beste måten å møte en slik farlig følelse av avmakt i befolkningen på er å gi mer makt. Utfordringer mot demokratiet må møtes gjennom et styrket demokrati. Dette kan løses gjennom et mer deltakende folkestyre som supplement til det representative demokratiet for å gi borgerne flere måter for selv å delta i demokratiet.”
Personlig deler jeg representantenes observasjoner 100 prosent. Men, det gjør ikke Stortinget. Forslaget ble nemlig nedstemt. Det ble selvsagt også forslaget fra stortingsrepresentanten Erlend Wiborg som ønsket at folket skulle kunne initiere besluttende folkeavstemninger. Kanskje noe for Sveits, men ikke for oss! Stortinget vil ha seg frabedt folkets vilje – man kan jo aldri vite hva folk kan finne på.
Kort etter ble dessuten Valglovutvalgets forslag om å senke sperregrensen til tre prosent nedstemt av Stortinget. Valglovutvalget mente at partiene i større grad enn i dag burde få like stor andel av representantene på Stortinget som de får av andelen stemmer. Det mente ikke nasjonalforsamlingen – som styres av store partier som ville miste makt gjennom dette.
I samme åndedrag sørget Stortinget for innføringer av ordninger som gjør det enda vanskeligere for småpartier å stille valglister.
Les også: Helene Landmore med bok om utnyttelse av kollektiv intelligens
Europa brenner, skrev dikteren Arnulf Øverland. Det gjør Europa i dag også. Det pågår krig. Folk går i tog, vi ser fascister i gatene. Det er ikke bare slike vonde ekstremister som går i gatene og ytrer misfornøyde med måten land og unioner styres på, men også vanlige folk som er bekymret. Men, ekstremist-stempelet sitter løst og synspunktene deres nulles.
Enten man liker det eller ikke, så går mange rett og slett i tog i protest mot dagens politiske ledelse. De fem stortingspolitikerne på venstresiden og Wiborg på høyresiden forsto alle dette, og fremmet grunnlovsforslag for å fremme mer folkestyre. De ønsket å tilbakeføre ørlite makt til innbyggerne og bremse utviklingen hvor det representative styresettet vårt bare blir mer og mer ekstremt makthungrig.
Når det er sagt – forslagene deres er egentlig svært milde. Dette viser hvor forsiktig man må være når man utfordrer den monopolistiske, representative styringsmakten i Norge. Når vi ser på hvordan innbyggerinitiativ-saker fra minsak.no blir avvist eller nedstemt av kommunestyrer, er det lett å se for seg at Stortinget kan gjøre det samme med folkeforslag til nasjonalforsamlingen.
Med rådgivende folkeavstemninger har nasjonalforsamlingen mer å frykte, for gjennom de seks folkeavstemningene vi har hatt siden 1905 er det parlamentarisk tradisjon for følge folkets vilje. Besluttende folkeavstemninger ville åpenbart være riktig ille for parlamentarikerne som stemte forslaget ned.
Den ekstreme måten det representative styresettet i Norge har opptrådt de siste årene viser behov for fortsatt årvåkenhet og stortingspolitikere som fremmer nye grunnlovsforslag for økt folkestyre.
Christian Sømme er Oagals redaktør og demokratiaktivist. Overalt i Norge og internasjonalt møter han mennesker som ikke kan assosiere seg med og føler maktesløshet overfor beslutningene til politikere, offentlig administrasjon og domstoler. Han har etablert Oagal som en uavhengig mediekanal for å dekke disse problemstillingene, oppsummert som «reelt demokrati». Sømme har vært tillitsmann, by- og stedsutviklingsaktivist i en mannsalder, og demokratiaktivist som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) fra 2018 og med Oagal fra 2024. (Foto: Thomas Eckhoff)
0 kommentarer