Oagal har tidligere skrevet om hvordan offentlige utvalg er fulle av politikere – gjerne eks-politikere som får noen ekstra hyggelige oppgaver og gratialer for strevet. Utvalgene har en alvorlig mangelfull sektorfordeling. Metoden med subjektivt sammensatte utvalg opprettholdes med begrunnelsen “det må jo være fagfolk” og opprettholdes på bakgrunn av manglende forståelse av innbyggernes fag- og medvirkningskompetanse og kunnskap om bruk av borgerforsamlinger.

Oagal har også skrevet om betydningen av å ha sterke, troverdige fagforeninger. Mens svensk LO har forlatt den gammelmodige sponsingen og integrasjonen med ett politisk parti, holder norsk LO koken. Fristelsen for kortsiktige goder blir for stor og blikket går i en annen retning når det blir påpekt at fremgangsmåten svekker fagbevegelsen sin posisjon, enda vi trenger gode fagforeninger.

Politikerne kontrollerer seg selv

Her i nettmagasinet Oagal er også berørt at politikerne selv sitter i posisjonene som skal kontrollere dem. Det gjelder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, kommunenes kontrollutvalg, Riksrevisoren (alltid eks-politiker), statsforvaltere og ombud. Lagtinget er nedlagt inkludert rollen som riksrett sammen med Høyesterett.

Les også: Politikerne stenger døra til Stortinget (for andre enn lobbyister)

I Norge er det dessuten slik at politikere også blir ansatt til å lede offentlig forvaltning. Vi vet også at det er tett med akademikere med politiske preferanser som forsker på samfunnsfag. På den måten bidrar de til å svekke troverdigheten til sine egne institutter og fagområder – og dra tilliten til resultater fra forskning på andre områder inkludert realfag nedover.

Neglisjerer frivillighet – men, vil sitte i styret

Som om ikke det er nok, så syns ikke politikerne at det er tilstrekkelig å sitte med en stor, økonomisk makt og ta beslutninger som er avgjørende for sivilsamfunnets organisasjoner. Avtroppende generalsekretær Pål Trælvik i Bækkelagets sportsklubb har ofte sett altruistisk, frivillig innsats bli møtt med likegyldighet fra politisk hold. Men, når det kommer til styreposisjoner med tilhørende honorarer og prestisje, er interessen stor.

For eksempel skal ett politisk parti ha dominert Idrettsstyret i en årrekke. Det er vanskelig å se det demokratiske poenget med å politisere idrettsstyringen i tillegg til å politisere bevilgningene.

Les også: Belgisk kulturhistoriker ønsker grekernes demokratiske styringsform tilbake

Bekymret for demokratiet – i verden, altså, ikke her

En toppleder i norsk politikk ble nylig portrettert på forsiden av VG i en slags politisk reklamekampanje og ytrer bekymring over demokratiets posisjon med adresse særlig til land der ute i verden. Dette skjer enda norsk demokrati er svakere som demokrati i forhold til USA og mange andre land.

Robert Mood har har våget å ta bladet fra munnen. Han påpeker at politikerens eget parti er en medvirkende trussel mot demokratiet ved å ikke bidrar til nødvendige reformer i Norge og revitalisering av demokratiet.

Fra politikkindustriens representanter får han kraftige reaksjoner på utspillet, enda han åpenbart berører noe viktig.

Reaksjonen på X viser hvor lett det er å se flisen i andres øye, men ikke bjelken i sitt eget. Politikerens eget og mange andre store partier har nektet økt folkeinnflytelse i nasjonalforsamlingen gjennom muligheter for folket å stille borgerforslag, kreve folkeavstemninger og la innbyggerne innvirke på personsammensetningen.

Men, samtidig så er de blinde for hva politikerinfiltrering av offentlig administrasjon og sivilsamfunnets besluttende organer medfører. Det er klart at mange politikere er kunnskapsrike, men det store sivilsamfunnet er enda mer kunnskapsrike og representerer sektorene og hele Norge mye bedre enn politikere som er preget av sine organisasjoner. Hvorfor skal en politiker sitte i en jury som bedømmer et arkitekturforslag? Hva gjør politikere i nemder, utvalg og styrer innenfor kultursektoren.

Fratar frihet ved å styre hele samfunnet

Hvorfor i all verden skal Stortinget stenge dørene for folkeinnflytelse og selv ha dobbel innflytelse gjennom både bevilgninger og verv?

Tilliten til norsk politikk har lite med verdens toppledere å gjøre. Politikerne har bred styring, kontroll og utøvelse på stadig flere samfunnsområder, og er også for blinde for hvordan strømkrise og beskatning rammer folk.

Det er på tide å åpne opp for deliberative forsamlinger og trekke seg ut fra posisjoner som folket må få besitte. Rå samling av makt på et fåtalls hender er bredt anerkjent som en svært dårlig idé og noe som har veldig lite med et mangfoldig demokrati å gjøre.

Les også: I Øst-Belgia deltar borgerråd og borgerforsamling fast i styringen