- Deltakelse
- Valglovgivning
- Meninger
Utvalgte
Utvalgte
- Nylig
I framtidas demokrati er neste skritt at folket bestemmer mer til daglig
av Christian Sømme | sep 24, 2026 | 0
- Alt annet
- Om Oagal
- Begreper
Velg Side

Da Den norske Nobelkomité tildelte den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo fredsprisen i 2010, reagerte Kina med å fryse politiske forbindelser og innføre handelsrestriksjoner mot Norge. Nå raser USAs president over at han – på vegne av føderasjonen han leder – ikke får fredsprisen. Også han retter kritikken mot Norge, ikke bare komiteen.
I Norge fastholder både politikere og Nobelkomiteen at komiteen er uavhengig av norsk politikk. Formelt er dette riktig. Men er det like overbevisende for omverdenen? På sin egen hjemmeside skriver Nobelkomiteen om den sterke representasjonen av politikere:
Med et så sterkt innslag av fremtredende politikere viste det seg etterhvert vanskelig å overbevise verden forøvrig om at komiteen i sitt arbeid ikke ble påvirket av norske myndigheter.
Den norske Nobelkomité
Alfred Nobel bestemte at fredsprisen skulle tildeles av fem personer valgt av Stortinget. Det er liten grunn til at medlemmene nødvendigvis skal komme fra politikkindustrien. Likevel gjenspeiler komiteens sammensetning tradisjonelt partienes styrkeforhold på Stortinget. Sittende regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter kan ikke være medlemmer, men tidligere politikere kan det.
Så sent som i juni 2026 avviste Stortinget et forslag om å endre kriteriene og gjøre valgprosessen mer faglig orientert.
Mennesker som har tilbrakt store deler av livet i politikken, tilhører fortsatt politikkindustrien, enten de får stillinger i offentlig forvaltning, leder en NGO eller blir medlemmer av Den norske Nobelkomité. Mange får nye stillinger nettopp pga. sitt politiske kontaktnettverk – telefonnummer-registeret på mobiltelefonen og den sterkt kritiserte, frie adgangen til den norske nasjonalforsamlingen Stortingets korridorer har en enorm verdi sammenlignet med hva folk og bedrifter har.
Skillet mellom politikkindustrien og uavhengige samfunnsinstitusjoner er dermed uklart, for å si det forsiktig. Oagal mener at politikkindustriens økende dominans over samfunn og offentlig sektor er svært uheldig. Vi ser dette i Norge, i Washington D.C., Storbritannia og i økende grad verden over. Den voksende avstanden mellom folkevalgte og folk kan være en av vår tids viktigste drivkrefter bak samfunnets polarisering – en polarisering som assosieres med mye annet enn fred.
Oagal har tidligere skrevet om politisk ekstremisme som ikke nødvendigvis handler om høyre- eller venstresiden, men om hvordan politikere selv kan bidra til splittelse gjennom maktkonsentrasjon, valgordninger inkludert Stortingets valg av lukkede partilister og utpeking av politiske motstandere som ekstremister.
Samfunnet bør være mer oppmerksomt på denne utviklingen. Det gjelder definitivt også Nobelkomiteen. Den kan utmerket godt sammensettes uten medlemmer fra politikkindustrien, helt innenfor Alfred Nobels mandat.
Så ja, når sterke internasjonale krefter regelmessig retter kritikken mot Norge, har de et poeng: Det er den norske politikkindustrien som i stor grad bestemmer hvem som skal dele ut fredsprisen. Denne sammenblandingen er etter Oagals syn uheldig og kan undergrave prisens anseelse.
Men reaksjonene viser også fredsprisens betydning. Prisen engasjerer, provoserer og får verdens ledere – også de medlemmer av politikkindustrien – til å reagere. Ved siden av at det er god reklame og bidrar til å heve prisens betydning, er den sterke interessen for å motta den nå fra USAs president i seg selv en positiv drivkraft for fred. Fredsprisen opprettholder derfor sin viktige funksjon langt utover anerkjennelsen av den enkelte prismottakeren.
0 kommentarer