Å lage lover i strid med Grunnloven eller som settes til side av offentlig forvaltning er blitt helt vanlig i Norge. Et eksempel på det sistnevnte er den systematisk manglende håndhevelsen av plan- og bygningslovens paragrafer om direktedemokratisk medvirkning.
Innbyggerne står bortimot maktesløse overfor dette blant annet fordi norske domstoler kanskje ikke forstår sitt eget, konstitusjonelle handlingsrom og forvaltningen ikke skjønner at konstitusjonell rett bare er “on demand” her i landet som i Bølgen-saken.
Gjennom mange år har jeg observert at politikere og offentlig forvaltning inntar det som jeg opplever som en alt for stor rolle i våre liv og media. Det er som om denne politikkindustrien – under dekke av påstått rettferdighet – systematisk søker å dekke huller i sitt kontrollsystem. Det inkluderer beskatning som omtales som omfordeling, enda pengene ikke lenger sendes videre på noen Robin Hood-sk måte, men finansierer et umettelig behov i forvaltningen.
Så mye penger og makt har politikerne og forvaltning at det er blitt naturlig for media hele tiden å skrive om dette systemet. Vi har politiske journalister som hver dag oppsøker korridorene til storting og regjering. Enda kanskje noe egentlig ikke er “en sak”, så skal det produseres stoff. Det medfører at helt egne kriterier for nyhetssaker, som for eksempel at svulstige løfter om noe som skal skje (130.000 boliger) får bred omtale – mens den egentlig sunne holdningen som næringsliv møter er “vi skriver ikke om at noe kanskje skal skje, men heller om at det er er realitet”.
Hvis noen fortalte deg at mediene i Nigeria (et tenkt eksempel) mottok store summer statsstøtte – ville du da ha tiltro til deres uavhengighet? Neppe.
Men, vi vet alle at mediene i Norge mottar mye statsstøtte. Statsstøtten går ikke til nye medier som skal utfordre de gamle tantene, nei, de utgjør permanente driftstilskudd ofte til medier som har nulltoleranse for underfinansierte nye medierøster og bruker mye energi på å slakte disse. Likevel har vi tiltro til disse – de har jo vær varsom- og redaktørplakater og alt. Men, tatt avstanden til Norge i betraktning, ville folka i Nigeria ikke ha en slik tillit – like like tillit som mennesker i andre nasjoner har til at Nobels fredspriskomité i Norge er politisk uavhengig enda den er full av tidligere politikere (en gang politiker, alltid politiker).
Som en konsekvens av denne situasjonen så åpner politikerne hver dag munnen til lydhøre og skrivevillige journalister. Forslaget til sivilbeskyttelseslov møtte alt for få kritiske redaksjoner alt for sent i prosessen. Oagal ser her en gruppe i samfunnet bestående av politikere og journalister som er ekstremt dominerende og nesten umulig å få i tale. Verre er det i ferd med å bli i og med at den nye valgloven fjerner personvalg i Norge og lar ca. 2580 mennesker bestemme sammensetningen av Stortinget.
Den ekstremt skumle konstellasjonen vi har fått skaper en voldsom polarisering som er skjult for manges øyne. Vi hører nemlig om venstreekstremisme og høyreekstremisme fra politikere og media, mens dette dekker over realiteten som er en anti-demokratisk, politikerdrevet politisk ekstremisme. Løsningen blir følgelig ikke å bekjempe påstått ekstremisme verken til høyre eller venstre, men å kompensere med mer demokrati.
Mange statsledere har lært og praktisert å finne en ytre fiende ved innenriks tumulter.
Her i Norge bekymrer de seg over USA som konstitusjonelt har langt sterkere demokratiske funksjoner enn Norge. Mens det kritiske blikket på hva som pågår her i Norge i realiteten er fraværende, får USAs president spaltemeter på spaltemeter bare ved å legge ut en ufyselig melding på X som hans egen samarbeidspartner driver.
Politikerne ser også løsninger i å styrke sin egen politikkindustri-sfære gjennom overnasjonal fusjonering med EU. Mens man utmerket godt kan samarbeide med andre nasjoner, settes union på dagsorden enda vi her i Norge har votert for selvstendighet i tre av de (bare) seks folkeavstemningene som er gjennomført siden 1905.
Forut for andre gangs votering for sivilbeskyttelsesloven gjorde folket opprør – på sosiale medier. Da hadde mange forgjeves forsøkt å nå frem til norske medier for å gjøre dem oppmerksomme på fadesen. Fra journalister i NRK har jeg lært at mange hatet oppgaven med å sitte og motta tips fra folket. For noen år siden innførte statskanalen trolig derfor at alle tips skal sendes til en eller et fåtall e-postadresser. Det sier seg selv at det blir en ekstrem mengde tips til ett punkt som aldri blir fulgt opp og sånn sett skaper en barriere mellom landets største mediekanal og folket – på folkets egen regning.
I en rekke andre medier gadd de trolig ikke en gang å bruke energi på saken – som ville innbære å flytte grunnlovsfestede konstitusjonelle ordninger fra storting til administrasjon/regjering – fordi de ideologisk hadde tilhørighet til samme politiske side som regjeringen, er finansiert av den eller delte blindt ideologi som en del av politikkindustrien.
De store får mer makt i dette systemet – og de små får mindre. Folk er veldig små, og det er mye vanskeligere nå enn for 30 år siden å nå direkte frem til en stortingspolitikere på telefon eller e-post (de har spam-systemer som merker all mail fra ukjente eksterne med gul varselfarge). Bredden av næringsliv i Norge er små og mellomstore bedrifter, mens støtteordninger fra for eksempel Innovasjon Norge og Ennova er blitt kritisert for et så tungt byråkrati eller for å være så rettet mot store virksomheter at de virker dårlig for virksomheter som virkelig trenger det.
Giganten LO gjør mye bra, men det som ikke er bra er forblindetheten i forhandlingene på vegne av medlemmer i det offentlige og store bedrifter som medfører store goder for disse som aldri vil kunne bli småbedrifter og småfolk forunt. Det er dessuten mange andre store organisasjoner (NGO-er) som kunne ha hevet sin røst på vegne av folk og grunnstammen av næringslivet inkludert Virke og NHO med sine mange underforeninger. Men, disse må være ytterst forsiktige fordi de frykter politikernes etterhvert eneveldig makt og enheten mellom LO og sosialistisk side som reduserer trepartssamarbeid til toparts. Også vanlige folk som meg selv må være forsiktig med å skrive selv om slike organisasjoner. For, det kan jo gå utover søknader om støtte og personlige relasjoner.
En mengde frivillige, upolitiske organisasjoner er så infiserte av politikere i styre og stell at de er blitt politiske virkemidler. Å stå opp for dette ville innebære å miste støtte fra politikkindustrien – enda folket selv (politikkindustriens oppdragsgivere) ønsker at støtten skal gis.
Har du fulgt med i sosiale medier de siste årene og gjør det i dag, vil du se et sterkt økende sinne blant folk, grupper og organisasjoner. Selv har jeg i mange år drevet Medvirkningsombudet (selvutnevnt) – ja, det startet med Skøyen-skandalen. Vi har dessuten Arkitekturopprøret, Sløseriombudsmannen, Direktedemokrati Norge, det nye partiet Generasjonspartiet og partier som Liberalistene som Stortinget med valgloven effektivt har forhindret at får forbli partier og konkurrere om stortingspolitikernes makt og mediedominans.
Vi har dessuten personer som står for en mengde gode, kritiske synspunkter men som innimellom viser tankesett som er så lite velkomment i den norske, påstått frie offentlige debatt at de blir persona non grata – eller kansellert. Å beskrive deres gode tanker kan raskt innebære at media, politikere og den ubestemmelige Faktisk.no kan hevde at du innestår for alt tankegodset til disse personene. Jeg har for eksempel selv sett personer som har støttet nye mediekanaler økonomisk – uten å ha noe mer innflytelse på mediekanalens frie redaksjon enn investorer i gamle medier har på redaksjonene de finansierer – og som har blitt skadelidende for dette i årevis etter. Skadelidelsen skjer ved at de gamle mediene om og om igjen skriver om det, enda de utmerket godt vet at personene ikke har hatt direkte innflytelse på redaksjonene. Motivasjonen er åpenbart å skade og samtidig bevare sin egen maktposisjon.
Som en følge av manglende støtte for bredden av deres synspunkter, lever enkelte av disse kansellerte personene i demokratiet Norge på hemmelig adresse.
Den 31. mars 2024 klokka 12 var fristen for partier for å innlevere sine listeforslag. Listene til de profesjonelle partiene blir aldri avvist – i høyden kan kandidater måtte bli slettet. I og med at den nye valgloven gir ingen muligheter for å slette, gi tileggsstemme eller føre opp slengere så betyr dette at ca. 1/3 av stortingsvalget allerede er avgjort. Det som tidligere ble ansett som sikre plasser er faktisk sikre plasser. Menneskene på disse sikre plassene kjenner vi kjempegodt fra før og de kommer ikke til å bidra til noe som helst forandring. Det betyr at den triste tendensen vi ser nå med økt raseri i befolkningen kommer til å fortsette.
Vi kommer dessuten igjen å få høre at det er venstreekstremisme eller høyreekstremisme, mens det i realiteten er en politikerstyrt ekstremisme som gradvis gruser folkestyret til fordel for en liten krets politikere og partier – og en svulmende offentlig forvaltning.
Sivilbeskyttelseslovforslaget – som bare et like snedig formulert navn som “naturbetong” – gikk ikke igjennom. Neste versjon går igjennom, og Oagal spår også at det vil ha masse innhold som gir ekstremt vanskelig å svelge for oss som faktisk skal gå i krigen som slaver av politikkindustrien. Det vil dessuten fortsette å komme det ene forslaget etter det andre som blir behandlet av det representative styresettet under dekke av å være demokrati, enda reelt demokrati som Oagal skriver om bare er innhold for en liten nisje i befolkningen.
0 kommentarer