Dette bidrar til at innbyggermakten er overført til mektige skinn-representative strukturer – en politikkindustri som eier en stor offentlig forvaltning og beskytter seg selv gjennom lovgivning. Politikkindustrien finansierer en mengde statlige foretak og organisasjoner (NGO-er) som ofte ledes av politikere, og lar redaktørstyrte medier nyte bekvemmeligheten ved å bli ufrie gjennom betydelig offentlig støtte.

Stram kontroll i leksika

Slik er styring, forvaltning, meningsdannelse og fakta-definisjoner også i leksika kommet utenfor innbyggernes styring og kontroll. Den norske delen av wikipedia har det de selv kaller wikipedianere, men hvor mange opptrer reelt sett som anonyme redaktører. Disse wikipedianerne utøver et sterkt personlig skjønn og langt strammere sensur enn den engelske utgaven.

Også SNL.no har lignende utfordringer. En konkret forespørsel fra meg om å omtale medvirkning som innbyggerdeltakelse, ble avvist av redaktøren: “Jeg tror ikke vi vil prioritere noen egen artikkel om dette emnet i SNL, det vil trolig være mer aktuelt å ta det opp i forbindelse med mer generell omtale av plansaker. ” Heldigvis besinnet redaksjonen seg, men lenge omtalte vårt Store Norske Leksikon medvirkning bare som et bidrag til straffbar handling.

Noen hundre styrer mens det skulle ha vært millioner

I dag kan det ofte i praksis være makteliten i politiske organisasjoner som utpeker sine favoritter til listetoppene med påfølgende skinn-demokratiske prosesser innad i organisasjonene. Deretter blir maktelitens valg forseglet av innbyggerne i “frie valg” – i Norge uten mulighet for å påvirke personsammensetningen til nasjonalforsamlingen. Oagal har romslig anslått at ca. 2500 personer bestemmer sammensetningen av Stortinget, mens realiteten nok er et par hundre mektige partiledere og LO-ledere.

Det er en ny form for politikerdreven politisk ekstremisme og i Norge er det oppstått en hittil ukjent styringsform; fondsstaten.

Oagal retter oppmerksomheten mot dette i solidaritet med alle som er skadelidende av dagens skakkjørte demokratier – og trusselen disse systemene utgjør mot tilliten til makthavere, demokratiske prinsipper og håpet om reelt demokrati for innbyggere i nasjoner med totalitære styresett. Hvordan skal folk finne håp og inspirasjon når de flotteste demokratiene åpenbart tilsidesetter viktige, demokratiske elementer? Veien må inkludere omtale av realitetene.

En tillitsmann bør være oppmerksom på at det han gjør av godt og vondt, det styrker eller svekker den bevegelsen han representerer. Dette bør tillitsmannen huske både i sin private og offentlig framferd.

Einar Gerhardsen i boka Tillitsmannen.

Balansert direkte og representativt demokrati

Demokrati har aldri handlet om å legge alt i hendene på representanter, forvaltning og mediene de betaler inkludert sitt eget NRK. I et velfungerende demokratisk system bestemmer innbyggerne både direkte gjennom deliberasjon, borgerforslag og folkeavstemninger og gjennom representanter som står støtt når innbyggerne ønsker populær-politikk som er skadelig på sikt.

Som i så mange andre styringssystemer er makten i dag tatt bort fra borgere og samfunn med den største selvfølgelighet. Tilbake står partiene og forvaltningen med alle beslutningene, enda demokrati er så mye mer enn partipolitikk og den upolitiske administrative makten som forvaltningen hver dag utøver.