Er det så nøye med de triste historiene vi hører om verdens demokratier? Det er vel noe som de får fikse opp i selv – de det gjelder, der ute – langt, langt borte? Våre ledende politikere og vi vanlige innbyggere kan jo unisont legge ansiktene i alvorlige folder og ytre innsiktsfulle øyeblikkskommentarer til det som skjer – ta avstand fra det – og ture videre her hjemme. Ja, det er jo ikke de greie som holder på – det er jo høyreekstremistene og venstreekstremistene sin skyld, det hele. Disse fælingene vi ser i gatene – ikke vi!

Men akk, her i Oagal retter jeg baker for smed og peker i saken politikerdreven politisk ekstremisme på politikerne også her hjemme som faktisk samler stadig mer makt på bekostning av folkedemokratiet. Med økonomisk avhengige medier og forskningsmiljøer, har politikerne solid tilsynelatende uavhengig støtte når de peker på andre. I realiteten sitter de med bukta og begge endene, og er eksperts på å å gå under radaren!

Norge har akutt mangel på statsmannsskap.

Løsningen på demokratiets utfordringer er ingen polarisert kamp og pekeleken. Det er mer demokrati. Dette må partivalgte (det som tidligere var folkevalgte, men som nå bare hevder at de er det og omtaler seg som det) forstå for å kunne bli statsmenn og -kvinner, som trygt og sterkt står sammen for demokratiet. En slags demokratisolidaritetsister.

De folkevalgte i forrige storting diskvalifiserte seg fra statsmannrollen da de vedtok den nye valgloven som innførte lukket liste-valgordningen. Slik ble Stortingsvalget 2025 gjennomført som et partivalg – og enda litt verre; politikerne besluttet å gi valget et sannhetsfordreiende tilsnitt av personvalg ved å beholde personnavn på stemmesedlene. Det kunne like gjerne kun ha stått navn på partiene.

Jeg forteller om dette til folk. Mange syns at det er greit! De er ikke enige med meg – det er fint sånn, la partiene bestemme! Det hjelper litt når jeg forteller at det samme Stortinget vedtok personvalg-ordning for fylkesting og by- og kommunestyrer og at bare ca. 2580 personer bestemmer personvalget til nasjonalforsamlingen (sannsynligvis er det bare 70-80 stk). Mange ser at det kunne være fint å gi sine egne kampsaker et ekstra løft gjennom ekstra personstemmer til politikere i sitt foretrukne parti eller fra annen liste som støtter saken – eller til og med stryke enkelte politikere.

Oagal anser det som et faktum at Stortinget gikk for langt med valgloven. Ved innføring av null personvalg til nasjonalforsamlingen gikk våre partivalgte over streken. Statsmennene og statskvinnene spilte fallitt. Noen har sagt at vi har “listediktatur” i Norge, og vi har beveger oss stadig nærmere et styresett der noen få bestemmer.

Ingen valgordninger er perfekte, men, likevel; bare partivalg, uten noe personvalg? Det finns mange måter å kombinere dette på. New Zealands MMP er spennende og ny. Oagal etterlyser statsmenn og -kvinner i denne stortingsperioden som vil sørge for at folket faktisk velger sine representanter til Stortinget – ikke bare partier, som nå.

Oagal etterlyser statsmenn og -kvinner i denne stortingsperioden som vil sørge for at folket faktisk velger sine representanter til Stortinget – ikke bare partier, som nå.

Vi trenger statsmenn og -kvinner i det nye stortinget som forstår dette og at det er en unnfallenhetssynd å la dette ligge. Ja, på alle nivåer i samfunnet trenger vi folk som støtter oppunder folkestyrets sunne verdier. Politikere i kommune, fylke og riks omgås og bytter taburetter. De utveksler erfaringer – og deler verdier. Her smitter holdninger til demokratiet. Alt på alle plan har betydning.

En grunnlovsfestet kommunestruktur i Norge beskytter oss heldigvis mot enda mer ekstremt sentralstyre lokalt. Men, det beskytter oss ikke mot dype anti-demokratiske holdninger i kommune-Norge som også påvirker oppover

I den demokrati-aktivistiske rollen som Medvirkningsombudet (selvutnevnt) har jeg sett hvordan norske kommuner systematisk bryter plan- og bygningslovens bokstav om medvirkning. Uforstyrret. Ingen ombud ser dem i kortene og rettssystemet i Norge aktiviseres bare dersom noen går til sak – men, hvem i all verden vil saksøke en kommune eller by for mangelfull medvirkning?

Det brenner ikke under føttene. Det er fritt frem. De samme holdningene er synlige på mange andre samfunnsområder. For eksempel gjennomfører Oslo nå for tiden en bydelsreform hvor ett hovedmål er «styrket lokaldemokrati og økt mulighet for samfunnsutvikling i bydelene».

Men, allerede fra valget av høringer som dialogform overfor innbyggerne ser vi hvor mye i ordet og lite i navnet målet om “styrket lokaldemokrati” er. Høringer er svært lite ansett som virkemiddel for innbyggerinnspill – innenfor plansaker gjelder for eksempel medvirkning som dialogfor og høringer bare i siste, oppsummerende instans. Jeg syns ikke at det er det minste underlig at bydelsreformens forrige høringsrunde i 2024 mottok fattigslige fire (!) innspill fra privatpersoner i en by med 3/4 million innbyggere.

I arbeidet med å skapet et “styrket lokaldemokrati” vil de som har lagd høringsdokumentene redusere antall bydeler og dermed antall bydelspolitikere med sin viktige kontaktflate inn mot innbyggerne i byen. På medvirkningsfronten er forslagene så mangelfulle at det tyder på manglende ønske om innbyggerdialog – eller forhåpentligvis bare lite kunnskap om temaet enda den er svært tilgjengelig.

Og, som Per Larsen skriver – det ser ut til at de demokrati-orienterte politikerbakmennene ikke har hatt dialog med sine egne partifeller ute i bydelene. Larsen kaller det byrådets lokaldemokratiske makkverk.

Kanskje tror ikke politikerne det, men innbyggerne ser stille denne type langt fra statsmannsaktige atferden på lokalt kommuneplan. I varierende grad reagerer folk med kvalme, forakt og oppgitthet. Vi tåler det best når det er våre egne som står for det – og vi tåler det dårlig når det er “de andre”. De er fæle, våre er greie. Det er et vanlig, menneskelig tankesett.

Men, oppi alt dette trenger vi politikere på alle nivåer i politikken som mener demokrati på ekte – med statsmannstakter. Det vanlige tankesettet om at de andre (der ute) er fæle, og at vi selv er greie holder ikke for folk som skal være våre fremste tillitsvalgte. De må være stødigere og tryggere enn som så. De må se at å følge plan- og bygningslovens regler om medvirkning, faktisk praktisere “styrke lokaldemokrati” når de skriver det og ha en valgordning som kombinerer parti- og personvalg handler om demokrati – og at demokratiets fremtid i Norge og verdenen vi er en del av avhenger av dette.

Enn så lenge innebærer valgloven, Oslos arbeid med bydelsreformen og for eksempel Rælingens gjennomføring av medvirkning før kommunestyret vedtok planene gode bidrag til nedviklingen av demokratiet som institusjon.  Politikerne som står bak bør ikke bli overrasket over de mange reaksjonene.