Politisk ekstremisme

Politisk ekstremisme kan oppstå når partiorganisasjoner konsentrerer makten om seg selv og folkelig korrigering forsvinner fra det demokratiske kretsløpet.

Politisk ekstremisme oppstår når troen på demokratiske prosesser erstattes av troen på at bare sterke, sentralstyrte midler kan forme samfunnet. I stedet for å fornye folkestyret gjennom direkte demokratisk deltakelse inkludert deliberative prosesser, søker politiske ekstremister kontroll gjennom sentralisering av makt, fiendebilder og partistyre. 

Hva politisk ekstremisme egentlig er

Ekstremisme er ikke bare vold eller autoritære bevegelser. Den kan også være institusjonell; når makthavere systematisk begrenser deltakelse, lukker prosesser, overstyrer domstolenes selvstendighet, overtar kontrollorganene, overfører beslutningsmakt fra demokratiets rekkevidde og bruker medier de selv finansierer til å utpeke andre som årsaken til problemene.

Ekstreme, politikerdrevne prosesser kan bli usynliggjort ved å bli en del av den daglige, politiske debatten. Ideene kamufleres som normalisering gjennom “effektivisering”, “ansvarlig styring”, “omfordeling” eller “fredsskapende og humanitære tiltak”, men fører i praksis til det motsatte: svekket folkelig kontroll, krigshandlinger og økt avmakt.

Ekstremisme som symptom på demokratisk forvitring

Politikerdrevet ekstremisme kan svekke demokratiske institusjoner,  rettsstatsprinsipper og store innbyggergruppers rettigheter. Dette kan undergrave samfunnets fundament og åpne for autoritære løsninger.

Når politikerdrevet politisk ekstremisme fører til at innbyggernes egne stemmer ikke teller og lokale folkeforsamlingen mister sin styringsrett, søker de mening i alternativer. Slik skaper politikere grobunn for reell ekstremisme – på høyre og venstre side, og også i sentrum.

Men, aksjoner både til høyre og venstre kan også være helt legitime reaksjoner på politikernes handlinger. Makthaverne kan likevel se seg tjent med manipulativt å definere reaksjonene som ekstremisme for å slippe orientering inn mot seg selv som årsaken og styrke sine egne posisjoner. Med sine finansielle og personlig nære forbindelser til media har politikerne sterke virkemidler for å skjule ansvaret sitt.

Demokratier i krise preges ofte av:

• politisk sentralisering og voksende byråkratisering også under nedgangstider
• en stat som er generøs overfor seg selv med økende beskatning av folket
• ingen eller ikke reelt personvalg til folkeforsamlinger
• langvarig tillitssvikt mellom velgere og folkevalgte
• polarisering av store velgergrupper for å sikre seg gjenvalg fremfor å sørge for alle i samfunnet
• økonomisk ulikhet og lav sosial mobilitet
• overnasjonal styring uten folkelig mandat
• politisk kontroll over kontrollorganene som skal overvåke dem
• intensivert etterretning og kontroll mot lovlydige borgere under dekke av tiltak mot kriminalitet og hvitvasking
• sammensmelting av lovgivende og utøvende makt
• utenforstående organisasjoner og personer kan kjøpe seg posisjoner på partilister og i regjering
• en dømmende makt som ikke lenger er i posisjon til å gripe inn overfor politikken
• unyansert fremstilling av andre nasjoner og verdensdelers posisjoner på den internasjonale arena

I slike omgivelser vokser både populisme og politisk likegyldighet. Politikerdrevet politisk ekstremisme utgjør en viktig årsak til at representative demokratier verden over er i ubalanse og vanlige innbyggere blir tilbøyelige for å åpne opp for autoritære alternativer.

Når demokratiet selv blir ekstremt

Ekstremisme kan også oppstå innenfor institusjonene.

Når lovverk og valgsystemer endres for å redusere innbyggernes direkte innflytelse – som ved lukkede partilister og maktkonsentrasjon i partiapparater – flyttes demokratiet bort fra folket. En dømmende makt med hjemmel i konstitusjoner/grunnlover som ikke griper inn for å beskytte innbyggerne, bidrar passivt til ekstremismen.

Slik får vi en form for politisk ekstremisme i dress: autoritære tendenser kamuflert som ansvarlighet.

Politikerdrevet politisk ekstremisme fører ikke til brått sammenbrudd, men til stille forvitring – slik vi har sett i Venezuela, Argentina, Hellas, og nå i anerkjente demokratier som Frankrike og USA. [Kilde: Economist Intelligence Institute Democracy Index 2024 https://www.eiu.com/n/campaigns/democracy-index-2024/ ]

De marginaliserte i sitt eget land

I flere vestlige demokratier opplever deler av befolkningen at de ikke lenger anerkjennes som deltakere i sitt eget samfunn. Dette gjelder i alle samfunnslag. Ofte er høyt utdannete med internasjonal anvendbar utdanning og praksis de første til å forlate landet slik vi ser fra New Zealand til Australia innenfor helsesektoren, mens andre ikke har disse mulighetene. Endringer i arbeidsmarked, innvandring og urbanisering kan forsterke følelsen av tap av hjem og tilhørighet.

Situasjonen må forstås – ikke utnyttes. Når mennesker mister troen på å bli hørt gjennom demokratiske kanaler, blir de sårbare for både populisme og ekstremisme. Forskjellen mellom land som gjenreiser demokratiet og de som mister det, ligger i evnen til å gi disse innbyggerne reell deltakelse – ikke fordømmelse og forsterkning av polariserende virkemidler.

Veien tilbake: mer demokrati

I et godt folkestyre er det balanse mellom representativt demokrati og direkte demokrati. Når det representative demokrati gradvis tilegner seg mer makt, oppstår i realiteten et ekstremistisk politikerstyre. Med henvisning til at politiske organisasjoner tar over styringen fra folkevalgte med personstemmer fra velgerne i ryggen, kan styringsformen også kalles et organisasjonsrepresentativt styresett. Valgordninger med for eksempel høye sperregrenser holder likevel utfordrerpartier utenfor, slik at representativiteten blir utfordret.

For demokratier i krise er løsningen ikke mer partistyre, men å gjenskape balanse med mer direkte demokrati inkludert deliberative prosesser og medvirkning, innbyggerforslag, borgerforslag og juridisk bindende folkeavstemninger. [Kilde: OECD https://www.oecd.org/en/about/programmes/reinforcing-democracy-initiative.html ]

Ved å gjenreise deliberative prosesser, åpne for reelle folkeavstemninger og la borgerne delta i prioriteringene, kan demokratiet fornye seg. Gjenreisningen forutsetter at de politiske makthaverne – folkets fremste tillitsvalgte – viser velgerne samme tillit som de selv blir vist ved å tilrettelegge og anerkjenne direktedemokratiske prosesser.

Ansvarlighet i offentlig husholdning er dessuten ikke et teknisk spørsmål, men et uttrykk for tillit mellom folk og styre. Et levende demokrati krever at staten igjen blir en felles husholdning – ikke en ønskebrønn som velgere får tilgang til i bytte mot stemmen sin.

Andre Oagal-saker om demokratiets hovedprinsipper

Folkestyre
Demokratiprinsipper
Representativt demokrati
Direkte demokrati
Demokratiets forvitring
Maktfordeling i oppløsning
Politisk kultur og tillit

Publisert: 10. desember 2025
Revidert: 12. desember 2025
av Redaksjonen
Kategorier: Demokratiprinsipper, Folkestyre, Deltakelse