I omgang med domstolene kommer sjeldent grunnlag for de helt store overskriftene. Mest handler mediedekningen om sakene som er til behandling.

Oagal skriver regelmessig om hvordan lov og rett er et utfordrende område i demokratiet.

Å skulle hevde sin rett er høyrisikosport fordi jussen er kompleks (alltid en annen lov eller rettsavgjørelse som trumfer lovteksten du støtter deg til) og vil ofte forutsette bruk av kostbare advokater. Jus-sektoren fremstår som temmelig lukket med relativt få personer som kjenner hverandre så inderlig at de kan ramse opp hvem som er gift med hvem og fikk hvilke avgangskarakterer ved ulike årskull. Slik er det også i andre sektorer, men – det er slik i jussektoren.

Det er dessuten vrient å nå frem til domstolene på måter som er vanlige ellers i samfunnet. Mens private og andre offentlige virksomheter har sine rutiner, har domstolene både rutiner og Norges lover. Er du normalt uheldig, så gjelder henvendelsen din et eller annet som loven regulerer. Da kan du bli henvist til å måtte ta henvendelsen din rettens vei (gå til sak). Det er i realiteten et “nei” og du skal derfor være temmelig lidenskapelig for å gi deg i kast med å hevde din rett.

Også barn i Norge svakt stilt grunnet fraværende domstoler

Innbyggerne i Norge står dessuten svakt i forhold til landets mektige partistyrte statsmakt fordi domstolene ikke på eget initiativ kan gripe inn og sikre lov og rett. Høyesterettsdommer dr. juris Arnfinn Bårdsen fastslår at de nordiske landene ikke har særskilte forfatningsdomstoler som utfører forhåndskontroll med lovgivningen, løser kompetansekonflikter mellom ulike forvaltningsnivåer, avgjør valgtvister eller mer generelt avgir respons i grunnlovsspørsmål til regjering eller parlament. Likevel har landenes høyeste domstoler alle sammen funksjoner som innebærer at vi i en viss forstand likevel er konstitusjonsdomstoler.

Mange har notert at presidenten i USA kan ha sendt immigranter ut av landet i strid med stoppordre fra domstolene. Ut av dette kan det, som flere med Aftenposten skriver, oppstå en konstitusjonell krise som også vi nordmenn reagerer hårreisende på. Her i Norge så ville ikke en gang stoppordren til lederen av den utøvende makt (statsministeren) komme. Dette er strengt tatt verre enn at det oppstår en konstitusjonell krise i USA, men får naturligvis ingen oppmerksomhet – fordi det at noen ikke skjer er vanskelig å legge merke til. Norsk folkestyre er rett og slett svakt i forhold til USA og mange andre land.

Les også: Alle er like for loven – unntatt offentlig forvaltning, da, såklart

Et annet område er ivaretakelse av Grunnloven § 104 som slår fast at barnets beste skal være grunnleggende i alle saker som berører barn. Prinsippet er forsterket av FNs barnekonvensjon artikkel 3 (nr. 1). Barnekonvensjonen krever barnets beste-vurderinger ved alle handlinger som berører barn, enten de blir foretatt av domstoler eller andre myndigheter. I ht. Oagals kilder er barnets beste godt ivaretatt i skolene, men i for liten grad i forvaltningen og domstolene praksis – uten at domstolene fortar et aktivt konstitusjonelt forsvar av Grunnloven.

Slik blir Grunnloven ofte bare til pynt.

Konstitusjonell funksjon fjern og glemt?

Norske domstoler har begrenset handlingsrom sammenlignet med mange andre land. I dag er det i all hovedsak opp til partene selv å bringe saker inn for retten. Dette kan føre til at prinsipielt viktige spørsmål aldri blir belyst, og at enkeltindivider og virksomheter kan stå uten reell rettsbeskyttelse. Det sitter rett og slett en mengde oppegående dommere rundt om i landet med hendene i fanget.

Erfaringen med Borgarting lagmannsrett tyder på noe viktig: At deres konstitusjonelle funksjon er så fjernt fra hverdagen at de ikke kjenner til den.

En så hårreisende påstand vil enhver dommer være uenig i. Oagals redaktør har lykkeligvis hatt lite befatning med domstolene selv utover tre ganger å bli utnevnt til meddommer i Borgarting (møtt bare én gang), men kjenner mange som har gitt seg i kast med systemet.

En folkelig oppsummering av dette er at systemet er veldig lukket. Befestede rutiner videreføres år etter år som er i strid med lover. Feilrettingssystemet er rigid – når dom er avsagt vil prosessen være lang og smertefull for å få den omgjort dersom for eksempel saksgrunnlaget er feil og dermed også domsslutningen. Oagal har også hatt tilgang til e-postkorrespondanse med ulovlig flytting av saker mellom domstoler – noen glemte at mailhistorikken følger med. Redaksjonen erkjenner gladelig at å kritisere domstolene er komplisert – blant annet fordi media bruker lite tid på denne ene søylen i det tredelte maktsystem blant anent fordi leserne ikke klikker på slikt kjedsommelig stoff og jusen er så komplisert at journalisten må gå hånd i hånd med (dyr) avdokat for å unngå søksmål.

Alt som er sett er bakgrunnen for redaktørens mening om at vi trenger et gjennomskjærings- og benådningsorgan som ny institusjon for rettferdighet i Norge.

Innspill til anke? Nei takk!

Om du har fulgt med helt hit fra ingressen, så var en anke over dom i sak 24-168520TVI-TOSL/03 (Valgloven – eksklusjon fra valg) på vei til Borgarting fra Oslo tingrett. Oagals redaktør sendte en e-post (se nedenfor) som et bidrag til behandlingen i Borgarting lagmannsrett.

Først sendte Borgarting saken videre til Oslo tingrett fordi ankedomstolen ikke hadde noen sak med relasjon til saksnummeret – enda en enkel slutning ville være at “siden avsender skriver at saken er underveis til oss så kommer den nok”. Da redaktøren sendte henvendelsen med mer opplysninger om saksgangen så kom svaret som er delvis gjengitt innledningsvis:

Retten har ikke mottatt noen anke i denne saken, og det er kun sakens parter som har adgang til å komme med bevis og anførsler i saken. Denne henvendelsen vil derfor ikke bli registrert på noen som helst måte.

Det er Riksvalgstyret som etter lovgivningen skal behandle anker knyttet til grunnlovsspørsmålet, jf. valgloven kaptittel 16, og særlig paragraf 16-1 bokstav v).

Det er altså slik, at noen må gå til sak for å trigge domstolenes konstitusjonelle rolle i demokratiet – folkestyret. Men, som det fremgår av svaret, så har ikke domstolene “adgang til” (vil ikke) å få innspill fra folket. Dette fører til tanker om at domstolene ikke selv skjønner rollen sin – selvfølgelig må innspill kunne bli tatt i betraktning. Kanskje betød svaret “vi kan ikke ta det i betraktning formelt, men vi kan lese det”. I så fall går det fint an å skrive også dette – for det kan tenkes mengden sakspapirer ville kunne bli overveldende.

Her er e-posten fra Oagals redaktør i sin helhet:

Jeg håper bidraget mitt her kan være nyttig i behandlingen for Borgarting lagmannsrett. Jeg har forstått det slik at det allerede i morgen 17. mars 2025 er et viktig møte om saken og ber om at mitt bidrag da blir tatt med i helhetsvurderingen.

Det er viktig at ankesaken behandles snarest, slik at utfallet kan bli gjort gjeldende for høstens stortingsvalg.

Jeg er demokratiaktivist med oagal.com og medvirkning.no som nettsteder. Jeg har skrevet mye om valgloven på Oagal, og dette er navigerbart blant annet fra menyvalget «Valglovgivning» og søkbart.

Valgloven burde være kjent ugyldig på flere felt utover bare eksklusjonen fra valg som den innebærer og jeg formidler litt om det.

1) Makten i Norge er tredelt mellom lovgivende forsamling, utøvende makt og dømmende makt. Den dømmende makt utøver sin konstitusjonelle rolle enten ved Høyesteretts sjeldne direkte inngripen eller ved saker som denne saken/anken. Å saksøke den lovgivende forsamling eller utøvende makt krever så mye ressurser at folk knapt gjør det. Over tid har dette gitt en ubalanse i det tredelte maktsystemet hvor det til tider kan være vanskelig å se grensene mellom lovgivende og utøvende makt som har vokst til ett forent, mektig partistyre. Domstolenes konstitusjonelle rolle er samtidig nesten borte, slik at folket står ubeskyttet overfor partistyret.

Denne saken er en sjelden anledning for domstolene til å handle konstitusjonelt for folk og grunnlov.

2) Etter Grunnlovens § 49 skal folket utøve den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.

Den nye valgloven innebærer imidlertid innføring av valgsystemet «lukket liste», også kalt «lukket partiliste». Wikipedia beskriver dette slik: «

Valg med lukket liste er en variant av listevalg der velgerne bare kan stemme på partier uten å kunne påvirke hvilke kandidater som velges.

Friheten til å velge sine representanter er med dette fjernet fra velgerne fra og med årets valg. Den nye valgloven lar de politiske partiene i hvert valgdistrikt eneveldig bestemme personnavnene og rekkefølgen på disse. Landets valgdistrikter kunne like gjerne ha presentert velgerne for lapper med bare partinavn fordi personnavnene og -rekkefølgen er avgjort på forhånd av partiene. Velgerne stemmer nå på partier som har gjort personvalget på forhånd, og må stemme på et annet parti for bare indirekte påvirke personvalget.

Valglovutvalget ønsket imidlertid personstemmer, noe som fremgår av NOU 2020: 6 Frie og hemmelige valg:

Selv dette fremstår som politisert. Muligheten for slengere og strykning av kandidater ville bidra til en nødvendig balanse mellom partiene og folket. Egil Bakke fremhevet det demokratisk viktige i å kunne bestemme hvem man ikke ønsker at skal representere seg. Uansett er realiteten at andre demokratier slik som USA, som norske politikere bekymrer seg over som sviktende demokrati, har sterke personvalgordninger – og for øvrig domstoler med en langt sterkere konstitusjonell rolle til støtte for folket.

Selv om det er om lag 150.000 partimedlemmer i Norge, er det sterke personer i alle valgdistrikter som har avgjørende makt over personoppføring inkludert rekkefølge på stemmesedlene. Hvis man som gjennomsnittsbetraktning legger til grunn at 15 personer i gjennomsnitt i realiteten bestemmer i hvert av de ni riksdekkende stortingspartiene (pluss 15 i finnmarkspartiet Pasientfokus) i 19 valgdistrikter, så får vi 2580 som avgjør sammensetningen av Stortinget. Selv dersom vi multipliserer dette med 10 så er vi langt i fra at det er de ca. 3,5 millioner norske velgerne som velger sine kandidater.

3) Valgloven svekker demokratiet ytterligere ved utestengelse av nye/andre partier
Flertallet i Valglovutvalget ønsket å endre grunnloven og senke sperregrensen til tre prosent for at partiene i større grad skulle få representasjon i henhold til antall stemmer, noe som normalt vil gå i favør av de små og på bekostning av de store.

Innstillingen fra Valglovutvalget er beskrevet i NOU 2020: 6 Frie og hemmelige valg, under kapittel 1.2 Sentrale forslag fra utvalget. Det fremgår at “Utvalget mener at dagens regelverk stort sett fungerer godt”, men altså ikke når det gjelder en rettferdig representasjon av mindre partier på Stortinget.

Under punkt 1.2.valgordning ved stortingsvalg, underpunkt 1.2.1.1 En mer proporsjonal valgordning med lavere sperregrense, skriver Valgloveutvalget:

Utvalget påpeker to ødeleggende forhold for demokratiet:

Både den utøvende makt ved Kommunal- og distriktsdepartementet og den lovgivende forsamlingen var unisone i sin avvisning av å senke sperregrensen. Nettavisen har omtalt saken inkludert konsekvensene av senkingen for personsammensetningen.

4) Tilknyttet behandlingen av valgloven ble flere grunnlovsforslag om direkte demokrati avvist
Den lovgivende forsamlingen sine handlinger må ses helhetlig, for da fremgår det ytterligere hvordan partistyret har overtatt for folkestyre – og hvor viktig 1) er; utøvelse av den dømmende makts konstitusjonelle rolle, slik høyesterettsdommer dr. juris. Arnfinn Bårdsen berørte i foredraget “De nordiske høyesterettene som konstitusjonsdomstoler».

Jeg har vist hvordan partiene nå eneveldig utpeker personene som skal sitte på Stortinget og innbyggerne kun har en indirekte rolle gjennom valg av parti/stemmeseddel. Det er slutt på personstemmer på nasjonalt nivå i Norge, med mindre domstolen griper inn.

Jeg har vist at den utøvende makt og lovgivende makt mot anbefaling har ugyldiggjort de kanskje 10 prosent av stemmene (ca. 300.000) som går til partier som ikke får representasjon fordi den høye sperregrensen opprettholdes.

Et siste aspekt er maktfordelingen mellom direkte demokrati og representativt demokrati (som nå er partistyre). Direkte demokratiske virkemidler reguleres i Grunnloven og ikke i valgloven, og derfor pågikk behandling av flere grunnlovsforslag parallelt med valglovbehandlingen.

Flere grunnlovsforslag ble avvist – forslag som ville gitt litt balanse tilbake til innbyggerne. Grunnlovsforslagene gjaldt innbyggernes mulighet til å initiere de direkte demokratiske virkemidlene folkeavstemninger og borger/innbyggerforslag, med eller uten juridisk bindende effekt for nasjonalforsamlingen.

Alle forslagene ble avvist etter innstilling fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité – noe som igjen viser betydningen av en sterkere konstitusjonell rolle for domstolene som denne saken/anken er fremme overfor.