Jus er en egen verden – en verden som etter Oagals skjønn ikke utøver sin rolle som statsmakt kraftig nok og dermed stiller for dårlig opp for innbyggere i Norge. Dette, med forslag til løsninger, er hovedpoenget i denne artikkelen.
Som dømmende makt er domstolene én av tre grunnpilarer i vår rettsstat og skal tolke lovene, sikre rettferdighet og beskytte enkeltindividets rettigheter. Sammen med vår utrettelige redaksjonelle medarbeider ChatGPT går Oagal dypere inn i hva som kan gjøres for å gjenreise domstolene til den maktposisjonen de må ha i et moderne samfunn.
Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet.
Høyesterettsdommer dr. juris Arnfinn Bårdsen holdt foredraget “De nordiske høyesterettene som konstitusjonsdomstoler: Noen nyere utviklingslinjer i Norges Høyesterett” ved Nordisk høyesterettsdommerseminar, Stockholm 23. og 24. mars 2015. Her forteller han at de nordiske landene ikke har egne forfatningsdomstoler som kan gripe inn og at landenes høyeste domstoler bare har funksjoner som i en viss forstand gjør dem til konstitusjonsdomstolen.
Fungerer det? Nei. Det høyesterettsdommer Bårdsen beskriver er ikke godt nok for å gi innbyggerne den støtten og beskyttelsen de har krav på i et moderne demokrati og rettsstat. Folk blir utsatt for urettferdighet og overgrep mens det er tyst fra domstolene. Det oppleves som svik.
Les også: Bekymret? Her er Oagal-modellen for å styrke det norske demokratiet
Norske domstoler har et betydelig mer begrenset handlingsrom enn i mange andre land. I dag er det i all hovedsak opp til partene selv å bringe saker inn for retten, og dommerne har liten mulighet til å handle på eget initiativ. Dette kan føre til at prinsipielt viktige spørsmål aldri blir belyst, og at enkeltindivider og virksomheter kan stå uten reell rettsbeskyttelse.
Folk har rett og slett ikke råd til å bringe inn selvgode og rike statlige, fylkeskommunale eller kommunal forvaltning for retten – institusjoner som vil anke og prosedere til siste slutt og kanskje deretter trenere gjennomføring av domstolenes kjennelse. Dette er noe av grunnen til at norske kommunestyrer, fylkesting og deres forvaltning kan gjøre vedtak uten fare for umiddelbar korreks.
Les også: Har eg rettstryggleik – om rettsstatens demokratiske svikt
I denne forstand er Høyesterett til lite nytte. Vår øverste rettsinstans griper inn en sjelden gang i forhold til om den lovgivende forsamlingen Stortinget har vedtatt ny lovgivning som er i strid med grunnloven. Men, om forvaltningen bryter lov og grunnlov så er det som hovedregel tyst også fra lavere rettsinstanser. Kanskje har de annet fore, tror at retten ikke kan gripe inn eller faktisk ikke har muligheten.
Innbyggerne er ikke tjent med en så svak dømmende makt. Systemet er ute av balanse. Derfor må domstolenes konstitusjonelle rolle styrkes. En måte å gjøre dette på, er å opprette en spesialisert konstitusjonsdomstol, gi Høyesterett utvidet mandat og også gi lavere domstoler mulighet til å gripe inn proaktivt.
I mange andre land ser vi at domstolene nettopp har en mer aktiv rolle i samfunnslivet. USA er kanskje det mest kjente eksempelet. Der har domstoler, inkludert lavere rettsinstanser, mulighet til å gjennomføre judicial review, eller grunnlovsprøving. Dette gir dem mulighet til å sette til side lover eller politiske tiltak som vurderes som grunnlovsstridige. For eksempel har amerikanske domstoler ofte stoppet presidentordrer og andre tiltak som anses som uforenlige med grunnloven.
Denne aktive kontrollen sikrer at individets rettigheter ikke overkjøres av den utøvende eller lovgivende makten. Selv om det amerikanske systemet har sine utfordringer, viser det hvordan domstoler kan beskytte rettsstaten gjennom å gripe inn i prinsipielle saker.
I Norge, derimot, er domstolenes rolle mer tilbaketrukket. Det norske rettssystemet bygger på prinsippet om at det er partene selv som må reise sak, og domstolene tar ikke opp saker på eget initiativ. Dette fører til at alvorlige prinsipielle spørsmål blir liggende ubehandlet og at forvaltningen kan foreta lovbrudd uten at etater eller ansvarlige personer blir holdt til rette. Den dømmende makt fremstår som passiv og mangler evne til å gi innbyggerne tilstrekkelig beskyttelse når lover brytes.
Å stå opp for sin rett overfor forvaltning og politikere er noe som er i dag – i vårt sosialdemokratiske samfunn – er en eksklusiv forbehold noe få med tid, penger og ressurser. Eller de rette forbindelser, noe som er riktig udemokratisk.
En norsk, spesialisert konstitusjonsdomstol vil kunne gripe inn uten å vente på en konkret sak. En slik domstol vil kunne vurdere om lover, forskrifter og forvaltningspraksis er i tråd med grunnloven, loven for øvrig og menneskerettighetene. Dette vil ikke bare sikre at prinsipielle spørsmål faktisk blir behandlet, men også fungere som en viktig kontrollmekanisme mot maktmisbruk på alle forvaltningsnivåer.
Samtidig bør Høyesterett få et utvidet mandat til å gripe inn i saker av nasjonal og grunnlovsmessig betydning.
Lavere domstoler bør også gis mulighet til å handle proaktivt i tilfeller der fylkeskommunal eller kommunal forvaltning bryter lover eller grunnleggende rettigheter. Dette er avgjørende for å beskytte enkeltindivider og grupper som ikke har ressurser inkludert økonomiske til å stå imot forvaltningens overmakt. Domstolene kan gripe inn uten at det kreves en omfattende rettsprosess fra den enkelte borger.
0 kommentarer