Rettsgebyrloven bygger på et grunnleggende og intuitivt prinsipp: Den som begjærer en domstolsforretning, er gebyrsubjektet. I tvangssaker er det normalt kreditor eller annen rekvirent som ber staten iverksette et inngrep. I konkurs er det tilsvarende: Konkurs åpnes etter begjæring, ofte fra en kreditor, eller fra skyldner selv – men da opptrer skyldner som rekvirent. Den rettspolitiske logikken er ryddig: Den som setter prosessmaskineriet i bevegelse, bærer rettsgebyret.

Forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 18 (1982–83), er gjennomgående opptatt av rettssikkerhet. Det understrekes at gebyrordningen ikke skal virke avskjærende, og at den ikke må føre til rettstap – forstått som at noen mister muligheten til å få prøvd en sak eller et rettsmiddel fordi de ikke er i stand til å betale. Dette er ikke perifere betraktninger i lovhistorien, men selve forutsetningen for at gebyrordningen kan forsvares i en rettsstat.

Les også: Nordmenn uten adgang til avgjørende rettspraksis 

Gebyrordningen sperre mot rettssikkerhet

Lovgiver var klar over at gebyr kan fungere som en sperre. Derfor ble det etablert sikkerhetsventiler som skulle hindre at gebyr ble en prosessuell felle.

To elementer er særlig sentrale.

• For det første henstand: Når det er søkt om fritak eller fri sakførsel, skal domstolen gi utsettelse slik at saken ikke faller bort mens søknaden behandles. Henstand er ment å hindre at betalingsmangel i praksis blir til rettstap.
• For det andre kravet om klar hjemmel: Gebyr skal ikke kreves av gammel vane eller utvidende praksis. Uten tydelig hjemmel er utgangspunktet gebyrfrihet, særlig der det er tale om rene kontroll- og overprøvingsspor.

I sum er lovens system klart: Staten kan ta betalt for domstolsarbeid, men skal ikke prise mennesker ut av rettsmiddeladgang.

I sum er lovens system klart: Staten kan ta betalt for domstolsarbeid, men skal ikke prise mennesker ut av rettsmiddeladgang.

Hinder for prøving av lovlighet

I praksis kan det likevel oppstå en glidning i enkelte tvang- og konkursløp. Skyldner klager på et tvangstiltak eller en konkursrelatert avgjørelse. Klagen behandles som et nytt rettsskritt som automatisk utløser gebyr. Dermed behandles den som er rammet av et statlig inngrep, som om han selv er den prosessdrivende parten – selv om han ikke har begjært prosessen, men kun forsøker å få prøvd lovligheten av et inngrep han er blitt utsatt for.

Les mer: Kan vi stole på EIU Democracy Index?

Det er her systemet risikerer å kortslutte. Hjemler og gebyrlogikk som er utviklet for rekvirenten – den som ber om tvang eller konkurs, eller som anker fordi han ikke fikk gjennomslag – anvendes på den utsatte parten. Dette til tross for at lovens system nettopp skiller mellom disse rollene. Rekvirenten utløser statens maktbruk. Den utsatte parten trenger domstolskontroll for å få avklart om maktbruken var lovlig.

I Norge har den dømmende makt dessuten en relativt svak konstitusjonell rolle. Domstolene fungerer i hovedsak reaktivt og «on demand»: Konstitusjonell prøving skjer ikke av eget tiltak, men forutsetter at rettssubjekter selv bringer spørsmål inn for domstolene, ofte gjennom et langt løp fra laveste instans og helt til øverste nivå. De færreste har økonomiske ressurser og personlige krefter til å gjennomføre et slikt løp. Resultatet er at få saker faktisk blir prøvd konstitusjonelt.

Les også: Svakt norsk folkestyre sammenlignet med mange andre land

Når konstitusjonelle spørsmål sjelden bringes hele veien frem, får avgjørelser på lavere nivåer større faktisk betydning enn systemet ideelt sett forutsetter. Domstolenes avgjørelser blir stående som rettspraksis for senere saker, også der lovgiverens intensjoner ikke har blitt prøvd eksplisitt. Dette er ikke et uttrykk for individuell vilkårlighet, men en strukturell konsekvens av hvordan rettssystemet er innrettet.

Praktiseringen av rettsgebyrer overfor utsatte parter bidrar i denne sammenhengen til en ytterligere svekkelse av den konstitusjonelle prøvingen av lovgivning vedtatt av Stortinget. Når adgang til klage og overprøving gjøres betinget av forhåndsbetaling fra den parten som allerede er underlagt et statlig inngrep, reduseres sannsynligheten for at prinsipielle spørsmål faktisk bringes inn for domstolene.

Ettersom det i Norge er begrenset direkte demokratisk kontroll med domstolene på lavere nivåer, innebærer dette en risiko for at rettspraksis over tid utvikler seg på måter som ikke fullt ut samsvarer med intensjonene til den lovgivende forsamlingen. I ytterste konsekvens kan dette føre til at den nødvendige maktbalansen mellom lovgivende og dømmende makt svekkes, slik at rettsutviklingen i praksis formes av andre, snarere enn av uttrykte lovgiverintensjoner.

Kan miste gård og grunn hvis ikke råd til rettsgebyrer

Problemet med rettsgebyr-praksisen forsterkes i indispositive spor. I ordinære dispositive sivile tvister kan man i teorien velge å avstå fra å reise sak. I tvang og konkurs er situasjonen ofte motsatt: Man trekkes inn i prosessen. Tvangsfullbyrdelse kan gripe direkte inn i bolig, eiendeler og livsgrunnlag. Konkurs kan innebære omfattende begrensninger i rådighet, samtidig som partsrollen blir uklar fordi boet opptrer som eget prosessubjekt. Når slike inngrep møtes med krav om forhåndsbetaling for å få klage eller anke behandlet, må den svakeste parten i realiteten løse billett for å få prøvd om statens inngrep var rettmessig.

Når slike inngrep møtes med krav om forhåndsbetaling for å få klage eller anke behandlet, må den svakeste parten i realiteten løse billett for å få prøvd om statens inngrep var rettmessig.

Dette er vanskelig å forene med ideen om effektiv domstolskontroll. Domstolene skal være kontrollmekanismen over maktutøvelse, ikke et betalingspunkt før kontrollen i det hele tatt kommer i gang.

Les også: Rettspraksis.no gjør gjeldende rett tilgjengelig for alle uten betalingsmur

Bestrider partsadgang – men krever rettsgebyr

En særlig prinsipielt krevende situasjon oppstår der skyldner i konkursrelaterte tvister møtes med at han ikke anses som rett part eller har begrenset partsadgang, samtidig som samme skyldner pålegges å betale gebyr for å få prøvd nettopp spørsmål om partsstilling, vern og gyldighet. Hvis partsadgangen bestrides, svekkes også rettsmiddeladgangen. Når gebyr likevel kreves, behandles vedkommende som prosesspart når det gjelder betaling, men ikke når det gjelder reell prøving. Slike mekanismer kan i praksis produsere rettstap.

Når gebyr likevel kreves, behandles vedkommende som prosesspart når det gjelder betaling, men ikke når det gjelder reell prøving. Slike mekanismer kan i praksis produsere rettstap.

Skal systemet bringes tilbake i samsvar med lovens intensjon, peker to grep seg ut.

• For det første må hjemmelskontrollen være streng: Gebyr skal bare kreves der hjemmelen klart treffer situasjonen, og man må være varsom med å overføre rekvirentregler til den som er rammet av tvang.
• For det andre må ordningene for henstand og fritak virke i praksis. Når fritak eller fri sakførsel er søkt, må henstand gis slik at saken faktisk kommer til realitetsprøving.

Uten dette blir sikkerhetsventilene et papirvern, og rettsgebyret risikerer å fungere som en lås på rettsstaten og dens sentrale rolle i folkestyret.