Fagforeninger spiller en nøkkelrolle i å beskytte arbeidstakerrettigheter, sikre bedre arbeidsvilkår, være mellomledd mellom arbeidsgivere og medarbeidere, og redusere ulikhet i samfunnet.

Som uavhengige organisasjoner er de en del av sivilsamfunnet. Sivilsamfunnet består generelt av ikke-statlige aktører – inkludert frivillige organisasjoner – som har en organisert struktur og som jobber for å påvirke samfunnsutviklingen. Sivilsamfunnet er likevel ofte avhengig av politikernes gunst slik Pål Trælvik forteller om i dette intervjuet med Oagal.

Konseptet fagforening/fagforbund tilhører sivilsamfunnet og ikke den enkelte organisasjon.

Se og hør mer: Denne YouTube-videoen viser fordelene ved fagforeninger gjennom utgangspunktet “hvorfor arbeidsgiversiden i USA hater dem”.

Gjør de svake sterkere

En gang var fagforeninger og arbeiderpartier (“labour parties”) del av samme bevegelse for å sikre like rettigheter og vilkår for alle mennesker i samfunnet. Oppstarten var en verden med dyp urettferdig skjevfordeling av ressurser og helseskadelige arbeidsvilkår.

For forkjempere av alle typer saker kan det være vanskelig å se hvor de hårfine grensene går samlet sett og i del-saker. Det er naturlig del av kampen å gå for langt og justere, enten det handler om uttalelser, allianser eller goder som blir oppnådd. Medgang kan dessuten forblinde og dessuten plassere folk i ledelses- og maktposisjoner hvor mangel på utdanning, erfaring og fristelser kan gjøre ferden vanskelig. Når fagforeninger vokser seg opp til å bli store arbeidsgivere kan ledere for eksempel møte seg selv i døra.

Fra slutten av 1970- og 1980-tallet skjedde noe som den kollektive hukommelse gjerne relaterer til Storbritannia under statsminister Margaret Thatchers og USA under president Ronald Reagan, selv tidligere fagforeningsleder for skuespillere i California.

Blant annet ble streikevåpenet truet med og brukt så omfattende at samfunnet med disse politikerene som kjente eksponenter gikk inn for å redusere fagforeningenes makt. Det er lett å tenke at kampen var mellom høyresiden og venstresiden i samfunnet. Men, realiteten var at begge politikerne var avhengig av bred støtte på tvers i hele befolkningen som ble rammet av maktmisbruket fra  fagforeningene som gikk for langt.

Se og hør også: Margaret Thatcher om arbeiderbevegelsen

Mens fagforeningene gikk for langt i sin maktbruk, gikk de iallfall i USA for langt i oppgjøret. Kampene mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden er så kraftfulle at de når helt frem til norske mediers spalter, som her hvor NRK gjengir en NTB-melding om Amazon-ansattes kamp for å organisere seg.

Motstanden mot fagforeninger gått for langt i USA

Oagal har også observert at ved planlegging av nye fabrikker truer arbeidsgivere med å gjøre etableringen utenlands dersom arbeidstakerne organiserer seg, eventuelt så får medarbeidere som ikke organiserer seg høyere timelønn enn fagorganiserte. Det er virkningsfullt fordi lønn er ett viktig tema og mange kan da la seg friste.

Effekten blir da at fagforeninger ikke får den nødvendige solidaritet og oppslutning til å bli motpart på alle de andre viktige områdene som arbeidstid, sikkerhet, støtte ved arbeidsgiver-arbeidstaker-konflikter og forutsigelige skiftordninger. I varehandelen i Amerikas forente stater er det for eksempel vanlig med skiftordninger hvor arbeidsgivere eneveldig styrer skiftene. Konsekvensen er at arbeidstakere ikke har forutsigelighet i når de skal jobbe eller hvor lenge (halv eller hel dag). Det er lett å forestille seg hvor håpløst dette er for alle som ønsker et normalt liv utenfor arbeidstiden inkludert å ha en oversiktlig økonomisk situasjon og følge opp barn i barnehage og skole.

I sum kan det neppe være tvil om at fagforeningenes svekkede rolle er et element i svekkelsen av Amerikas forente stater som ledende nasjon i verden også når det gjelder velferden til innbyggerne.

Les også: Hva vi kan lære av det norske prosjektet for å forbedre samfunnet

Viktig med tre parter i balansert samarbeid

I Norge har forholdet mellom politikere og fagforeninger vært mindre konfronterende enn i Storbritannia og USA, men i henhold til ChatGPT skjedde det fra slutten av 1980-tallet og gjennom 1990-tallet endringer i lovverket som gjorde det vanskeligere for fagforeningene å opprettholde samme makt som tidligere, spesielt innen privat sektor.

Sett utenfra virker det likevel som om de tre partene arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgivereorganisasjoner og staten har funnet en balanse i sitt trepartssamarbeid. Vi har streiker som regjeringen bryter av med tvungen lønnsnemnd når det kan medføre for ille konsekvenser for samfunnet, og det virker som om fagorganisasjonene innfinner seg med dette uavhengig av hvilke partier som sitter i regjering.

Les i Nettavisen: Minner om politisk korrupsjon når rødgrønne sponsorer krever makt, penger og posisjoner

Men, alle fagorganisasjoner ser ikke ut til å ha lært hvor grensene går for maktmisbruk og tilegning av illegitime maktposisjoner. Sammenblandingen mellom fagforeninger som interesseorganisasjoner for sivilsamfunnet med politiske partier er et eksempel på grenseoverskridelser som er langt fra hårfine.

Sammenvevning av partipolitikk og fagorganisering

Det mest kjente eksempelet her i Norge er maktkonstellasjonen mellom LO-fagorganisasjoner og Arbeiderpartiet. I stortingsvalgåret 2021 mottok partiet bidrag fra organisasjoner i arbeidslivet på til sammen 32,1 millioner kroner viser tall fra partifinansiering som Oagal har lagd en pdf av.

Partifinansierin.no er et tiltak fra regjeringen for å sikre åpenhet om partifinansiering. Informasjonen her er imidlertid bare en del av bildet. Nettavisen skriver at LO-forbundene raskt kom med krav om økte skattefradrag for kontigenten til sine mange medlemmer. Avisen viser også andre skjevheter i støtteordninger for politiske partier som gir de etablerte partiene langt bedre handlingsrom enn utfordrer–partiene, noe som er et åpenbart demokratisk problem.

Les også: Stortinget stenger døra godt for innblanding fra folket

Fagforeningsledere med statsrådposisjon

Det viser seg også at LO får inn sine egne folk som statsråder i regjeringen, i tillegg til å få satt flere andre fagforeningsmedlemmer på lønningslisten gjennom politiske verv i kjent politikkindustri-tradisjon. LO-lederen sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre og har også den viktige lederposisjonen i partiets valgkomité. Valgkomitéen setter opp forslag som ofte blir votert i gjennom til hvem som skal inneha ulike verv i partiet, inkludert partileder som ofte også er statsministerkandidat. Slik blir det viktig å holde seg inne med valgkomiteens ledere og medlemmer, noe som ikke nødvendigvis er godt for politikk og kandidater.

Oagal er opptatt av skadevirkningene denne type konstellasjoner har for demokratiet og fagforeningstradisjonen som er så sentral for sivilsamfunnet. Motstanden mot en slik sammenrøre innebærer en risiko for ny, varig skade på arbeidstakeres muligheter gjennom organisering slik vi så på 70- og 80-tallet.

Her er observasjoner knyttet til det problematiske for fagforeningstradisjonen ved den type samarbeid vi ser mellom LO, Arbeiderpartiet og andre politiske partier:

• Denne type samarbeid bidrar sammen med mange andre eksempler på demokratiske feil eller underskudd til å svekke tilliten til demokratiet
• Arbeiderpartiet og andre politiske partier mottar valgkampstøtte enda medlemmene også stemmer på alle andre partier. Mange medlemmer føler seg tunet til å velge medlemskap i en fagorganisasjon som arbeider mot sine personlige ønsker og verdier som reflekteres bedre gjennom andre politiske partier. Noen kan føle seg tvunget til å stå uten medlemskap eller melde seg inn i fagforeninger uten en slik politisk binding, men som kanskje vil representere deres behov dårligere
• Støtten fremstår som å innebære konkrete gjenytelser og er så stor at den er egnet til å innvirke på valgresultatet. Det oppstår mistanke om at penger kan kjøpe makt. Sånn skal det ikke være i et demokrati
• Troverdigheten blir redusert til fagforeninger og partier som må gi gjenytelser som følge av støtten
• Fagforeninger som har makt over representanter på Stortinget (den lovgivende forsamling) og sitter i regjering (utøvende organ i demokratiet) blir medansvarlige for beslutninger som kan være uønsket for arbeidslivet og dermed negativt for arbeidstakere. I politikken er det mange saker som gir uforutsette konsekvenser. Samtidig blir fagforeningsrepresentantene i realiteten politikere i en hybrid tilhørighet mellom sivilsamfunnet og politikken
• Representantene til fagforeningene i dette systemet vil være inhabile ved mange anledninger, men vil ikke erklære seg inhabile fordi de hevder at problemene som Oagal beskriver ikke finns. Det er jo bare “et velfungerende fagpolitisk samarbeid” og “har du ikke fulgt med i timen, LO og Arbeiderpartiet er samme sak”
• Slike samarbeid kan føre til beslutninger som svekker Norges omdømme og attraktivitet som land å leve, bo og investere i
• I demokratiet Norge utgår regjeringer fra Stortinget. Det er derfor i strid med demokratiske prinsipper med underliggende avtaler hvor medlemmer av regjeringen utgår fra enkeltorganisasjoner i sivilsamfunnet. I et deliberativt-demokratisk-perspektiv er det en spennende tanke at sivilsamfunnet kan utpeke regjeringsmedlemmer utenfor styringen til det representative styresett som Stortinget utgjør (kanskje kunne fotballforbundets medlemmer utpeke idrettsministeren?), men dette er ikke lov og rett i Norge i dag
• Andre partier og regjeringer møter fagforeninger som har en dagsorden ikke bare for arbeidstakeres rettigheter, men også for politiske partier. Det vil fremstå som uklart hvilket ærend fagforeningsrepresentantene faktisk løper. Dermed blir det naturlig å unngå møter eller møte representanten med skepsis og forsiktighet
• Situasjonen hvor fagforeningsrepresentanter setter utenforstående interesser fremfor foreningens egne kan skape tvil om fagforeningsrepresentanter vil ha doble mandater/dagsordener også i andre sammenhenger. Vil et fagforeningsmedlem bry seg om din samfunnsposisjon eller politiske tilhørighet hvis du ber om hjelp eller støtte?
• Når andre partier sitter i regjeringsposisjon vil denne forsiktigheten medføre at fagforeningers representanter ikke vil få den dialog og gjennomslag som arbeidstakerne har behov for. Fagforeningsrepresentantene må dessuten – enten de vil eller ikke – veie interessene og ikke gå inn for saker som kan være i motsetning til Arbeiderpartiet og andre støttemottakeren interesser
• Det fremstår ofte i media som om berørte fagforeninger er mindre samarbeidsvillig overfor regjeringer uten støttemottaker-partiene, enda regjeringene i realiteten egentlig er interessert i arbeidstakeres rettigheter og et godt samarbeid med uavhengige fagforeninger. Samarbeids- og forhandlingsklimaet blir dårlig – ikke på grunn av sak, men av hybrid-situasjonen “fagforening og partipolitikk”
• Tette bånd mellom Arbeiderpartiet og LO kan være problematisk fordi det gir mindre innflytelse for fagorganiserte utenfor LO, skriver Fri Fagbevegelse
• Mange som ser seg tjent med dette åpenbart skadelige samarbeidet forsvarer det på sin hals. Argumentasjonen blir raskt litt truende og det kan virke som om media – samfunnets vaktbikkje – i for stor grad unngår problemstillingen. Mange av disse mediene er økonomisk avhengige av bevilgninger over statsbudsjettet
• Ledere og ledende tillitsvalgte i fagorganisasjonene får fordeler som andre ikke har og bidrar til økte forskjeller
• De økonomiske størrelsene og posisjonene de berørte personene får er såpass omfattende at de kan tenkes å ikke ville jobbe for avvikling av samrøret fordi det vil berøre de involvertes private økonomi og sosiale stilling

LO i Sverige avvikler støtten til landets arbeiderparti

Frifagbevegelse.no skriver at svensk LO dropper støtten til Socialdemokraterna, mens norsk LO fortsatt vi støtte Arbeiderpartiet. “Ved riksdagsvalget i 2022 stemte over 60 prosent av LO-medlemmene på et annet parti enn Socialdemokraterna”, skriver nettavisen, samt at nyvalgt svensk LO-leder Johan Lindholm kaller det for umoderne å gi partistøtte til et parti som medlemmene ikke nødvendigvis stemmer på.