I et reelt demokrati er det folket som styrer. Dette er helt grunnleggende, og selve begrepet demokrati er avledet av dette (demos = folk, kratos = styre). Demokratiske prosesser handler ikke bare om å fatte beslutninger, men også om å analysere, rådslå og komme frem til beslutninger i fellesskap. Dette kjennetegner direkte demokrati.
Når beslutningene angår så mange mennesker at direkte deltakelse ikke er praktisk mulig, kan folket styre gjennom representanter. Dette kalles representativt demokrati. Styreformen har flere fordeler, blant annet at representanter kan fatte nødvendige, men upopulære beslutninger som enkeltpersoner ellers ville stemt imot.
Les også: Konstitusjonsdomstol – ett element i styrking av den dømmende makt i Norge
Oagal er etablert som et demokratiaktivistisk initiativ for å styrke folkets reelle innflytelse, blant annet gjennom direkte demokrati og deliberative prosesser. Den norske parlamentarismen vokste frem fordi befolkningen ønsket større innflytelse, blant annet i unionstiden med Sverige. Deltakelse sto sentralt.
Da Johan Sverdrup uttalte «all makt i denne sal», var det neppe ment som en avvisning av folkets rolle. Likevel har utviklingen over tid ført til at reell innflytelse i stor grad er konsentrert i partiorganisasjonenes ledelse.
Les også: Norge og andre land – for umodne for politiske unioner
Oagal har gjennom en rekke analyser beskrevet hvordan makt på riksnivå gradvis er flyttet fra velgerne til et begrenset antall personer i partienes sentrale ledd. Utvelgelsen av stortingsrepresentanter skjer i praksis innenfor lukkede strukturer. Dette bidrar til å svekke den enkeltes politiske handlingsrom dersom man ikke er del av de sentrale maktstrukturene.
Les også: Svak maktfordeling – domstolene svake og Storting og forvaltning tett sammenvevd
Media dekker ofte enkelthendelser, men følger i mindre grad opp de langsiktige konsekvensene. Da den nye valgloven ble vedtatt, som reduserte velgernes innflytelse over personvalg på riksnivå samtidig som personvalg ble anerkjent som demokratisk viktig lokalt, ble saken omtalt. Etter dette forsvant temaet i stor grad fra den brede offentlige debatten.
Mange har høy tillit til media som samfunnets vaktbikkje. Med redaksjonelle ressurser og redaktøransvar forventes det at mediene skal gå grundig inn i maktutøvelse og konsekvenser. Det er dette som ligger til grunn for betegnelsen «den fjerde statsmakt».
Denne rollen utfordres når media i økende grad mister oversikten over helheten. I stedet ser vi at samfunnsdebatt flyttes til sosiale medier. Dette kan gi rom for viktige perspektiver, men innebærer også utfordringer knyttet til kvalitet, balanse og etterprøvbarhet.
Det har vokst frem saksområder som i stor grad diskuteres utenfor tradisjonelle medier, mens redaksjonene i liten grad deltar. Slike saker blir ofte marginalisert, og aktører omtales som ytterliggående, selv når de tar opp relevante og prinsipielle problemstillinger.
Oagal har tidligere argumentert for at norske medier bør markere demokratiets svekkede tilstand. Likevel fremstår redaksjonene ofte som om de omtaler partistyret som synonymt med folkestyre, uten å problematisere utviklingen i et større perspektiv.
Valgkamp gis omfattende dekning, til tross for at velgerne i praksis stemmer på partier fremfor personer. Arrangementer som Arendalsuka får stor oppmerksomhet, selv om de i økende grad fungerer som møteplasser for etablerte maktaktører, der journalister og politikere opererer tett sammen.
Internasjonalt setter Economist Intelligence Unit premisser gjennom sin demokratiindeks. Når Norge år etter år plasseres helt i toppen, til tross for dokumenterte utfordringer, bidrar dette til å svekke medias vilje til kritisk gjennomgang. Indeksen brukes som autoritativ referanse, uten tilstrekkelig problematisering.
Les også: Norsk folkestyre i internasjonalt perspektiv
Mange medier er i betydelig grad avhengige av offentlig finansiering, enten direkte gjennom støtteordninger eller indirekte gjennom annonsering og abonnementer fra offentlig sektor. Dette kan påvirke redaksjonelle prioriteringer og viljen til å utfordre sentrale maktaktører.
Samtidig har offentlig sektor blitt et dominerende marked for en rekke tjenester, også innen mediebransjen. Dette skaper strukturelle insentiver som gjør kritisk journalistikk mer krevende.
Resultatet kan bli en journalistikk som i større grad forholder seg til makten enn til publikum. Nære relasjoner mellom journalister, redaksjoner og politiske miljøer kan svekke distansen som er nødvendig for kritisk kontroll.
Undersøkelser, som Medieundersøkelsen 2025,viser også at mange journalister deler politiske preferanser med sittende maktpartier. Dette er menneskelig, men understreker behovet for bevisst profesjonell distanse.
Ideologiske føringer kan føre til at enkelte problemstillinger tones ned eller forbigås. Dette skjer ofte ubevisst, men bidrar til at viktige sider ved demokratiets utvikling ikke blir tilstrekkelig belyst.
Summen av disse forholdene bidrar til at strukturelle svakheter i demokratiet i liten grad problematiseres i løpende nyhetsdekning. Offentlige utredninger og politiske vedtak fremstår dermed som mer uavhengige og helhetlige enn de i realiteten er.
De fleste av artiklene på Oagal er utarbeidet av redaksjonen. Innholdet fra redaksjonen er det fortløpende redaksjonelle arbeidet i Oagal. Redaksjonen driver undersøkende journalistikk, utvikler ideer til saker og utarbeider artikler ved hjelp av ulike tilgjengelige kilder og verktøy. Meningsbærende innhold og også reportasjer bærer skribentens navn.
0 Comments