De siste årene har det toppet seg i det norske organisasjonsrepresentative styresettet.
Medlemmer av politiske organisasjoner som er valgt gjennom stemmesedler har vist seg å utnytte velferdsordninger på det groveste.
Som del av dette komplekset har også det norske parlamentets administrative ledelse ment at man skal se mellom fingrene med korrupsjonen.
Les mer: Den norske fondsstøttede politisk dominans-modellen – fondsstaten
Reglene har nemlig vært for vanskelig å forstå for landets fremste tillitsvalgte og deres forvaltere, selv om vi her snakker om folk med årelangt medlemskap i organisasjoner hvor du ikke må trå feil før fordømmelsen innhenter deg. Våre fremste tillitsvalgte er kyndige kontorister med en evne til å finne feil i systemer og hos andre – uten sidestykke og godt eksponert i media og debatter – der andre forsøker å forstå og finne løsninger.
Så stor er forskjellene mellom innbyggerne og deres tillitsvalgte at innbyggerne må ta straffen, mens de tillitsvalgte bryter mediekriseregelen om at man ikke må skylde på andre. Flere som blir tatt og kanskje mister tillitsverv mener tåredryppende at det er andres feil.
De går så videre og aspirerer til nye tillitsverv både i de politiske organisasjonene, i folkeforsamlingen og som politiske ledere av forvaltning. Det er også eksempler på at de som velger å trekke seg som tillitsvalgte eller gjenvalg kan bli ansatt i administrative stillinger i forvaltningen.
Tillitsvalgte som blir tatt i tillitsvik må gå, lenge. Innbyggere må kunne stole på sine folkevalgte.
Når de folkevalgte kan sitte over sommeren og en halv vinter for så igjen å bli anerkjent av sine partifeller, så signaliserer dette ikke bare at fusk og juks aksepteres helt i toppen av samfunnshierarkiet. Det signaliserer naturligvis også at dette er akseptabel atferd for menneskene som de tillitsvalgte er forbilder for.
Signalene fra de politiske organisasjonene er tilsvarende til andre organisasjoner og virksomheter: Regler kan fortolkes i virksomhetens favør og behøver ikke å etterleves så lenge ingen oppdager det.
På denne måten bidrar både de tillitsvalgte og organisasjonene deres til å trekke ned et godt og ryddig samfunn, med regler som er til å etterleves. Mangelen på tillit og regelbruddene fører samfunnet inn i en ond spiral med stadig flere regler å etterleve. Vanlige folk og små bedrifter må være like gode som de store. Det gir høye kostnader til regnskaps-, finans- og jus-konsulenter.
De politiske organisasjonene og forvaltningen må være sitt ansvar bevisst. De korrupte politikerne må miste sine posisjoner, når alvorsgraden er tilstrekkelig, og kan ikke så få jobb i politikkindustriens offentlige administrasjon hvor tillit og politisk uavhengighet også er en grunnleggende forutsetning.
For hvor lenge skal de gjøre bot for eventuelt å vende tilbake igjen? Tillit og omdømme handler ikke om jus. De må vise at de er tilliten verdig og være borte fra arenaen så lenge at det gjør en forskjell. Politietterforskning etter politiets eget initiativ eller politianmeldelse eller bot bør kvalifisere til 10 år. Strafferettssak inntil 20 år. Men skal man komme tilbake, må man åpent ha erkjent sine feil og vise ekte anger.
Mens dårlig moral ikke nødvendigvis er kriminelt for innbyggere, er dette ikke noe som hører hjemme blant tillitsvalgte.
Tillitsvalgte som for eksempel utnytter sin maktposisjon til å påtvinge andre seksuell omgang er heller ikke tilliten verdig.
Det er heller ikke politiske organisasjoner som ser mellom fingrene med denne type og annen umoral – og som raskt ønsker den tillitsvalgte tilbake fordi organisasjonene har behov for styrkene deres. Slike organisasjoner er ikke verdig noens tillit.
Hvis de politiske organisasjonene er så fattige på gode folk at de er nødt til å fremme kandidaturet til korrupte tillitsvalgte, bør de ta seg en runde og tenke godt igjennom realitetene.
Tross alt er tillit en sentral bærebjelke i demokratiet. Et system som det ikke er verdt å ha tillit til er i beste fall et skakkjørt demokrati.
0 kommentarer