Politikk kan være god og dårlig, men like fullt politikk. Oagal ser imidlertid i en serie artikler på skillet hvor politikken bryter med demokratiske prinsipper.

Det finnes grenser hvor politikerne med sine beslutninger går over streken og opptrer i strid med demokratiske prinsipper som også Grunnloven bygger på. I Norge – hvor også ombud og Riksrevisoren er ledet av politikere (en gang politiker, alltid politiker) og kritiske røster raskt forsvinner fra gladkritiske og statsfinansierte NGO-er og mediers dagsaktualitet – er det i for stor grad fritt frem for politikerne for overtramp av demokratiets prinsipper.

Les mer: Folket mangler kontroll med de folkevalgte

Udemokratisk politikk også i demokratier

Demokrati er et komplekst system som krever både gode lover og som politikere, forvaltning og innbyggere respekterer i praksis. Selv i land som formelt sett er demokratier, kan udemokratisk politikk finne sted. CO₂-kompensasjonsordningen gir oss en viktig påminnelse om at demokratiet må pleies og beskyttes kontinuerlig.

I et demokratisk perspektiv reiser ordningen betydelige utfordringer knyttet til rettferdig forvaltning av offentlige midler, miljøpolitisk ansvar, og balansen mellom industriell konkurransekraft og klimamål.

CO₂-kompensasjonsordningen for norsk industri har blitt gjenstand for omfattende kritikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og andre aktører. I henhold til Dagens Næringsliv, som Oagal har hentet tallgrunnlag fra, mottar store bedrifter enorme beløp uten at samfunnet oppnår den tilsiktede effekt av ordningen.

Bakgrunnen for CO₂-kompensasjonsordningen

Ordningen ble etablert som et tiltak for å kompensere kraftkrevende industri i Norge for økte strømpriser som følge av EUs CO₂-kvotemarked. Med en støtte på til sammen 50 milliarder kroner frem til 2030 er Norge det mest generøse landet i Europa når det gjelder CO₂-kompensasjon, noe som gir tungindustrien her en betydelig økonomisk fordel.

Ordningens hovedformål er å forhindre karbonlekkasje, altså at industriell produksjon blir flyttet til land med lavere klima- og energikostnader. I praksis har imidlertid subsidieringen ført til en rekke spørsmål om den reelle miljøeffekten, fordelingen av støtte, og demokratisk ansvarlighet.

SSBs kritikk: Ineffektivitet og potensiell miljøskade

Med direktør  Geir Axelsen i spissen har SSB vært blant de sterkeste kritikerne av CO₂-kompensasjonsordningen. Kritikerne hevder at ordningen ikke oppfyller kravene til å være et positivt miljøtiltak, men at ordningen tvert imot kan ha skadelige miljøeffekter. Til Dagens Næringsliv peker Axelsen på at det mangler krav om reelle utslippsreduksjoner for industrien som mottar støtte.

I stedet ser ordningen ut til å stimulere til økt energiforbruk, noe som på sikt kan føre til høyere utslipp. SSB vurderer derfor om ordningen bør klassifiseres som miljøskadelig, og påpeker at subsidiene i større grad fungerer som en støtte til industriell produksjon enn som et virkemiddel for energieffektivisering.

Udemokratisk politikk

Ordningen har siden 2013 fordelt over 21 milliarder kroner til industrien. I henhold til Dagens Næringsliv har Norsk Hydro alene  mottatt nesten halvparten av støtten. Støtten blir i praksis kanalisert til store selskaper som allerede har lave energikostnader og høye overskudd.

Avisen beskriver en serie svakheter ved ordningen inkludert om mangelfulle krav om hvilke konkrete klimatiltak eller energieffektivisering skal føre til. Det er dessuten fravær av  grundig evaluering av ordningens effekter inkludert ønskede effekter på karbonlekkasje og klimamål blir oppnådd – noe som naturligvis er utfordrende når målene er utydelig definert. Direktør Axelsen påpeker overfor avisen dessuten at industrien kan bokføre subsidiene både som inntekt og kostnadsreduksjon, noe som skaper et ufullstendig bilde av hvordan midlene faktisk brukes. Dette fører til bekymring for at ordningen kan bli et middel for å omklassifisere utgifter i selskapene i stedet for å skape nytte for miljøet.

Utfordringer for demokratisk legitimitet og offentlig tillit

Det norske demokratiet bygger på at befolkningen skal kunne ha tillit til politikerne og forvaltningen av offentlige midler. Dette gjelder ikke minst når midlene blir brukt tiltak som angivelig skal gagne felleskapet gjennom miljøvern. Miljøtiltak har den egenskapen at hver enkelt virksomhet eller persons innsats ofte ikke er direkte målbart. Desto viktigere er det med politikk og forvaltning som er basert på grundige analyser, kontroll av gjennomføring, gjentagende evaluering med påfølgende justering av mål og virkemidler.

Den betydelige støtten til tungindustrien som CO₂-kompensasjonsordningen innbærer – kombinert med manglende dokumentasjon av ordningens klimaeffekter  – utfordrer denne tilliten. Nordmenn som gruppe er forkjempere for miljø og bærekraft. Tilliten svikter til politikere og forvaltning når de opptrer i strid med dette ved å gjøre Norge til det europeiske landet som yter mest støtte til tungindustrien på en måte som diskutabelt fremmer bærekraftig utvikling.