Veileder i selvsagt oppførsel

Korrupsjon er fristende og et godt etablert fenomen i norske kommuner og kommunestyrer. Et håndfast dokument for dette, i begrepets rette forstand, er Transparency International Norges utgivelse av Håndbok i antikorrupsjon for kommuner som også kommunesektorens egen interesseorganisasjon KS formidler.

Evnen til å skille ærlig atferd er ikke særlig mer videreutviklet på nasjonalt nivå.

Et eksempel er at atferden til stortingspolitikerne sitt støtteapparat og en enorm stortingsadministrasjon har vekket forakt blant nordmenn flest. Landets fremste tillitsmenn og deres administrasjon har vist seg uten den type evner som offentlig administrasjon selv krever av norske arbeidsgivere og arbeidstakere, nemlig å ikke utnytte offentlige støtteordninger til egen vinning og ha kontroll på hvordan støtteordningene fungerer.

Riksrevisjonen har betegnet politikernes atferd som “sterkt kritikkverdig”. Den som leser kritikken kan lett oppleve at Riksrevisoren – som i hele sin yrkeskarriere har vært politiker og nær kollega med yrkespolitikere som berøres i rapporten og hvorav flere har begått straffbare handlinger – ikke tar videre hardt i.

Gir sponsor statsrådposter

Et annet eksempel er hvordan en stor partiorganisasjon blander kortene ved å slippe utenforstående organisasjoner og pengesponsorer inn i sitt eget hovedstyre, valgkomité og statsrådposisjoner. At det handler om fagforeninger er ekstra ille fordi frihet og uavhengighet er viktig for denne type virksomheter som spiller en viktig rolle i arbeidslivet. Ironisk nok presenterer nettstedet “Fri Fagbevegelse” status for denne umodne, ufrie og vedvarende forurensningen av politikernes rolle som folkets representanter.

Det er mange flere eksempler på umodenheten til det norske parlamentet. Ett av dem er hvordan stortingsdirektøren i sin tidligere rolle som leder av Statens lånekasse var uten nåde overfor studenter som “jukset seg til stipendpenger som man ikke har rett til”. Stortingsdirektøren var imidlertid langt mer tilgivende overfor stortingsrepresentanter – Norges aller fremste tillitsmenn.

Så forståelsesfull var imidlertid verken politiet eller Riksrevisjonen. Det hele endte med at stortingsdirektøren måtte gå av. En stortingspresident (politiker) måtte gå av etter å ha blitt svært høy på sin herskerrolle og innvilget seg privatsjåfør 700 ganger hvorav de fleste turene var hjem.

Den europeiske union er så udemokratisk at den sannsynligvis ikke ville akseptere seg selv som medlemsstat. Mens beslutningskompetanse i stor skala overføres til EU-nivå, mister innbyggerne stadig mer innflytelse på politikkens utforming. Les mer (tysk, men dropp lenken i Google Translate)

Organisasjonen Mehr Demokratie

Det vi ser er konsekvensene av at politikkindustrien er utenfor folkets kontroll og hvordan dette utnyttes på en måte som får mannen i gata til å rødme eller bli inspirert til ikke å være dårligere enn medlemmene av Norges lovgivende forsamling.

Demokratisk umodne organisasjoner

Mange partiorganisasjoner er i tillegg preget av demokratisk umodenhet og det er denne umodenheten vi ser forplante seg videre. Ikke bare til politiske forsamlinger, men også til offentlig administrasjon og kontrollorganer som har utstrakt rekruttering fra politikkindustrien.

De som har fulgt valgkampanjer i unionen De forente amerikanske stater (USA) har merket seg den enorme pengebruken slik som NRK beskriver. Mange kandidater til senatet, representantenes hus og presidentvervet mottar så betydelig støtte fra enkeltpersoner og bedrifter at det er vanskelig å tro at de ikke vil møte krav om gjenytelse når de kommer i posisjon.

Klarer ikke hjemme – vil ikke klare borte

Denne ukulturen i Washington D.C. – landets unionshovedstad slik Brussel anses å være for Den europeiske unionen – har sine paralleller i EU. Ukulturen viser en stor umodenhet hos de ansatte i politikkindustrien. Når vi erkjenner dette, ser hvordan Transparency International Norge må utarbeide veiledere i kommunal antikorrupsjon og noterer oss hvordan vår lovgivende forsamling bryter lover og god folkeskikk i å tilegne seg goder, så havner Norge som helhet i gruppe med andre land som ikke er modne for unionsdeltakelse.

Et viktig element er at unionenes hovedkvarter er enda lengre unna innbyggerne enn norske folkevalgte forsamlinger og dermed enda mer skjermet for innsyn i en politikkindustri som har en stor egen-agenda.