Valgsystemet i Norge er bygget på prinsippet om at velgerne i hver valgkrets skal få sine egne representanter i Stortinget. Nordmenn går til valgurnene med en forventning om å velge  representanter som vil representere dem i nasjonalforsamlingen gjennom sin tilknytning til valgkrets. Representantene skal forstå lokale utfordringer og behov, og tale valgkretsens sak.

Toppillitsmenn jukser med bostedsadresse

Men, gjennom årene har det etablert seg en praksis som undergraver dette grunnleggende, demokratiske prinsippet.

I flere tilfeller opplever partimedlemmer i valgkretser hvordan deres nominasjonsprosesser blir tilsidesatt av partiledelsen. Ledelsen kan bestemme at yndlinger eller prominente representant fra andre valgkretser skal flytte til andre valgkretser – noen ganger bare på papiret – for å sikre valg eller gjenvalg til Stortinget. Kanskje var mulighetene dårlige i deres opprinnelige valgkretser eller listen allerede fylt opp med andre viktige partimedlemmer.

I sjeldnere tilfeller flytter mektige kandidater pro forma på egen hånd til et annet valgdistrikt enn sitt eget for å tilrane seg en posisjon på bekostning av distriktets reelle representanter. Noen kandidater kan ha popularitet som kan sikre partiet et mandat hvor en lokal kandidat neppe ville lykkes. Urettferdig i forhold til andre partier?

Å jukse med bostedsadresse blir normalt slått hardt ned på av offentlig forvaltning inkludert skattemyndighetene, NAV og Lånekassen, men å gjøre det for å tilegne seg landets fremste tillitsverv er det rett frem for. Slikt skaper en dyp kløft mellom folket og politikkindustrien.

Lokaldemokratiet taper

Gjennom denne maneren taper lokalpartier og -demokratier. Reelle lokale kandidater og velgere kan oppleve dette som et svik. Noen god etisk forankring har maneren heller ikke. Kanskje blir de egentlige kandidatene i stedet henvist til en posisjon i fylkestinget i fylkeskommuner som ikke har så viktige oppgaver, status eller forankring i folket.

Den nye valgloven i Norge gjør problematikken enda mer alvorlig.

Valgloven gir nemlig ikke velgerne mulighet til å gi personstemmer eller stryke kandidater på valglister til nasjonalforsamlingen. Dette betyr at velgerne ikke har noen reell makt til å slette slike innsikte kandidater. Dermed blir det fritt frem for partiene å raljere med velgerne, trolig blinde for hvordan fremgangsmåten bidrar til en forsterkning av organisasjonsrepresentativt styresett og enda mer svekking av tilliten både til politikk, forvaltning og demokrati.

Fylkesrepresentasjon i Stortingssalen et knesatt prinsipp

Fordelingen av representanter til Stortinget er basert på fylker og valgkretser. Hver valgkrets har sine representanter, som skal tale deres spesifikke saker i nasjonalforsamlingen. Dette systemet er ment å sikre at alle deler av landet har en stemme i politikken, og at de regionale forskjellene som eksisterer i Norge blir tatt på alvor.

Stortingsrepresentantene sitter dessuten i Stortingssalen etter valgdistrikt, ikke parti. Det gjør denne maktutøvelsen fra partiorganisasjonene ytterligere problematisk.