I stedet for at planleggere alene tar beslutninger basert på teknisk ekspertise eller forvaltningsmessig makt og politisk makt, involverer kommunikativ planlegging aktivt alle som blir påvirket av planene, inkludert innbyggere, forvaltningen, interessegrupper, politikere og andre relevante parter.

Les mer: Skøyen områderegulering et skole-eksempel på hvordan forvaltning og representativt styresett tilsidesetter loven i favør av egne beslutninger

Kommunikativ planlegging som tilnærmingen er basert på prinsippene om deliberasjon og åpen dialog, der målet er å oppnå en felles forståelse og enighet om hvordan utviklingsprosjekter skal utformes og gjennomføres.

Viktige aspekter ved kommunikativ planlegging inkluderer:

1. Åpenhet: Alle parter skal ha mulighet til å delta og uttrykke sine meninger.
2. Inkludering**: Alle relevante interessenter, fra innbyggere til fagfolk, inkluderes i planprosessen.
3. Dialog og forhandling: Beslutninger tas gjennom diskusjoner, der ulike synspunkter blir hørt og vurdert.
4. Fellesskapsbygging: Planlegging blir sett på som en sosial prosess som handler om å bygge forståelse og tillit mellom parter.

I NIBR-rapport 2002:17 Kommunikativ planlegging og demokrati – nye perspektiver i planforskningen referer  John Pløger til idéer i norsk debatt hvor det blir hevdet at kommunikativ og kollaborativ kan bidra til:

• Fremming av en likeverdig dialog sett i forhold til neo-rasjonelle tendenser i planleggingen og problemer i medvirkningsprosedyren. Kommunikativ etikk i Jürgen Habermas forstand vil styrke borgernes reelle planinnflytelse fremfor at deltakelse er redusert til medvirkning, høring, arbeidsbok eller dugnadsmetoden.
• Styrking av “bottom-up” demokratiet, dvs. planlegging nedenifra.
• Transparens i prosesser, fordi det kreves sannhet, ærlighet og oppriktighet.
• At planleggere blir selvkritiske og kritiske overfor det system og institusjonelle tenkemåter som de
  representerer.
• At borgerne får mulighet for å utvikle sin faglige og politiske kompetanse, og mulighet for å delta i den kollaborative administrasjon av vedtak, prosjekter og prosesser – men at dette krever et nytt, institusjonelt system hvor borgerne får tilgang på flere profesjonelle ressurser for deltakelse.

Planutvalget entydig om samordning av plansystem og demokrati

Pløger refererer til planpolitiske signaler, utsendt av for eksempel Planlovutvalget, sier entydig at samordning, plansystemets effektivitet og demokratiet er de største utfordringene i en tid hvor samfunnets dominerende utviklingstrender samtidig setter nye krav til planleggingen. Han skriver at ideelt sett forfølges stadig opplysningstidens tro på fornuft, viten og opplysning som midlene til å nå de riktige løsningene  som det er skapt konsensus om gjennom demokratiske deltakelsesprosesser, hvor den moderne planlegger skal:

• Bringe fornuft og demokrati inn i planleggingen.
• Guide statens beslutningsstrukturer, teknisk og politisk rasjonelt.
• Produsere en koordinert og funksjonell planlegging orientert ut fra kollektive mål.

– Dermed antydes behovet for både en pragmatisk, en konsensusorientert og en samordnende planlegging, og det er her at den kommunikative og deliberative teori er ved å vinne fotfeste, skriver Pløger.