Innbyggerne i Oslo har kjempet mange kamper mot høyhus. På begynnelsen av 2000-tallet tapte byråd og Oslo bystyre kampen for høyhus innbyggerflertallet absolutt ikke ønsket seg, og måtte stort sett nøye seg med bygningene i Bjørvika i stedet for på en mengde punkter rundt om i byen. Høyhus er verken godt for nabolag eller bærekraft og setter et lite humant preg på byer. Mange vil argumentere for at konstruksjonene skaper flere problemer enn de løser.

Til tross for at dette er velkjent, forteller Arkitektur.no om en byråd som mener at “ikke bare skal høyhusene redde byen fra boligkrise, men også bydelen Gamlebyen fra seg selv.”

Hvordan ville slike saker ha vært behandlet i et reelt demokrati og ikke i en synsende, diktatorisk stil slik vi aner her?

Trinn 1: Er det boligkrise og hvordan løse den?

For det første ville det være naturlig å avklare om vi har boligkrise i Oslo og hvordan denne kan løses.

Hvis det virkelig er boligkrise, gjelder det å bygge ut der hvor det er rimelig og rom for å skape gode, bærekraftige forhold for innbyggere, arbeidsliv, handel og serviceleverandører. I Oslo har vi nettopp sett på Skøyen hvor vanskelig det er å regulere i gamle bystrukturer og hvor kostbart omgjøring og utbygging av infrastruktur blir.

Det vil være bedre å løse den påståtte krisen ved å bygge ut i områder med mindre press enn i Gamlebyen og Oslo sentrum. Alternativer er å utvikle nye sentrum andre steder i kommunen eller samarbeide med kommuner langsmed god samferdselsinfrastruktur om utfordringen. I dag tar det ca. 18 minutter med T-bane fra Bøler til Oslo S og 12 minutter fra Ski stasjon. Når man bor i nærheten av et lokalt bysentrum kan avstanden til hovedstadssentrumet like gjerne måles i tid som i meter.

Det vil være naturlig å invitere til medvirkning rundt teamet boligmangel og løsning på dette tilknyttet arbeidet med kommuneplanens arealdel. Metodeutvalget for medvirkning er stort og bredt. I tillegg til å utnytte kompetansen til et av verdens mest opplyste og kunnskapsrike folk, ville det være naturlig å nedsette ekspertpaneler – folkejuryer – for å se nærmere på problemstillingen. Det ville også være naturlig å bruke avansert tekst/dokumentanalyse fra nær og fjerne for å skaffe oversikt over hvordan andre har løst problemstillingen.

Les også: Norge er ikke vakker lenger. Hvor gikk det galt?

Trinn 2: Sett at Gamlebyen skulle utbygges – hvordan burde det skje?

Sett at det er behov for utbygging i Gamlebyen; hvordan burde det da skje? Stilt overfor fortsatt diktat-risiko fra rådhuset har Gamlebyen Beboerforening meget forståelig stilt seg på barrikadene etter uttalelsen fra byråd Stove Lorentzen.

Les også: James Stove Lorentzen i opposisjon reagerte på byråd som ville svekke de folkevalgtes ombudsrolle

I et reelt demokrati ville ikke prosessen vært slik. Folk ville ha trygghet for en ekte demokratisk behandling med forutsigelig prosess.

En folkevalgt ville ikke ha startet ut med å bruke devaluerende, manipulerende virkemidler overfor innbyggere. “Vi [har] et «Ikke i min bakgård»-problem, men vi må bare pushe høyhusene gjennom, sier Lorentzen.” til Arkitektur.

“Ikke i min bakgård” er et argument som på engelsk heter “not in my backyard” (NIMBY). Makthaverne har fritt og lenge brukt stempelet for å annulere opposisjon fullt og helt som egoistisk og verdiløst. Det er en manipulerende metode som ikke møter motpartens (for politikerne er i opposisjon mot velgerne sine) argumenter til en fruktbar debatt, men hvor man i stedet vil annulere folks synspunkter når de ikke er enige med de opphøyde politikerne.

Realiteten i Norge er at innbyggere flest o som gruppe forstår behovet for utbygging i sitt nærmiljø og ofte faktisk ønsker den velkommen i bakgården sin. Men, de ønsker et ord med i laget om hvordan det skal bli. På Skøyen var Oslo kommune plan- og bygningsetaten så opptatt med sine egne prosesser at de nektet å møte representanter fra utbyggerne. Utbyggerne påpekte at det uten samarbeid ikke ville være mulig å bygge mer enn ca. 800 boliger mot de 3000 i planen som til slutt ble vedtatt av bystyret. Mangelen på medvirkning bidro til at planen sannsynligvis aldri ville kunne romme flere boliger enn 800. Månen blir ikke til ost selv eter politiske vedtak.

Gamlebyen beboerforening uttrykker det slikt:

“I Landbrukskvartalet (Gamlebyen) skal fullt funksjonelle bygg rives. Dette på tross av forskning som viser at de mest bærekraftige byggene finnes allerede. Høyhus ble presset gjennom under dekke av blant annet «økt byliv», «byreparasjon» og boligmangel. Her finnes det allerede et yrende liv.”

I et reelt demokrati ville innbyggerne ikke ha måttet lese om planer som de opplever som overgrep i media. Da ville innbyggerne være de første som ville ha blitt involvert på basis av forarbeidet og vedtakene av kommuneplanen, og ikke på grunnlag av at sønnen til en Høyre-byråd mener at folk i Miami elsker høyhus eller synspunktene til begeistrete medlemmer av byplanutvalget etter høyhus-reise. Innbyggerne ville så kunne medvirke til hvor i byen utbygging kan skje og hvilken arkitekturform som er ønsket, noe som politikerne har full støtte i estetikkparagrafen i plan- og bygningsloven til å regulere.

I et reelt demokrati ville innbyggerne også ha kunnet realisere folkeavstemninger med besluttende virkning, men dette har Stortinget sagt nei til. Å si nei til inngrep som kjernekraftverk og høyhus er helt greit uten å være NIMBY.

Trinn 3: Faglig og politisk behandling også av medvirkningsinnspill

I et godt demokrati ville så tidspunktet være inne for faglig behandling i planetaten av alle medvirknings- og høringsinnspill. En godt, demokratisk styrt etat vil streve etter å imøtekomme innbyggernes preferanser fremfor å overkjøre disse med de personlige preferansene til en liten gruppe selvsentrerte saksbehandlere. Fagetaten måtte imidlertid sannsynligvis måtte gjøre betraktninger som ikke alle innbyggerne i Gamlebyen ville like, men ville med stor grad av sannsynlighet – byen og Oslo-regionen sett under – finne løsninger i langt mer samsvar med innbyggerne enn hva som er tilfellet i dag. Høyhus ville etaten fint kunne unngå, men det er vanskeligere i Oslo hvor byråden for byutvikling har tradisjon for å blande seg inn og overkjøre i planetatens faglige vurderinger. På Skøyen ønsket plan- og bygninstetaten å redusere høydene i reguleringsplanforslaget, men ble overkjørt av den daværende MDG-byråden Hanna Marcussen.

Etter medvirkning og høring av planetatens planforslag – inkludert å skape økt forståelse ved å forklare hvilke elementer i  innbyggernes medvirkning som ikke kunne bli tatt hensyn til – ville saken gå til politisk behandling. I et godt demokrati ville et suksesskrierium på dette stadiet være at de fleste ville være samlet rundt forslaget, slik at også politikernes beslutninger ville være i samsvar med folkemeningen og ikke så kontroversiell som nå. Fra trompet til trakt i byutvikling.

Men, Gamlebyen beboerforening gjør rett i å kjempe, for prosessene i Oslo og andre steder i landet fungerer langt fra slik det burde i et reelt demokrati. Dårlige utbyggingsløsninger og høyhustrusselen er høyst reell, selv når flertallet ikke ønsker det. Når demokratiske virkemidler ikke blir brukt i samsvar med lovgivningen vil beboerforeningen være nødt til å kjempe hele veien til bystyret har tatt sin beslutning og vil neppe få støtte fra offentlige ombud deretter.