“Alle er like for loven,” lyder Grunnlovens paragraf 98. Tydeligere kan det vanskelig bli. Loven gjelder for alle og enhver, på samme måte. Men, kanskje er det ordlyden i resten av paragrafen som fattigslige offentlige etater finner støtte i: “Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.” For, en offentlig etat er jo ikke noe menneske. De skal altså ikke stilles likt for loven med mennesker, ei heller menneskene i forvaltningen.

Slik var det nok da Kystverket, riktignok for ca. 10 år siden. brøt forurensningsloven. I henhold til NRK sprengte Kystverket skjær og grunner tilbake til 2025. Opplysningen kommer fra en annen offentlig etat, nærmere bestemt fra Miljødirektoratet, i en uttalelse til politiet. Direktoratet mente at Kystverket sannsynligvis brøt loven med viten og vilje.

Rettsfølelsen og -opplevelsen til folk flest er i retning av at bryter du loven så kan du få en reprimande med straff dersom du gjentar forseelsen, forelegg/bot eller en runde i rettssalen med straff i form av bøter, inndragning av eiendom, krav om gjenoppretting av skade eller fengsel. Når noe blir gjort av mangel på kunnskap så vil retten kanskje betegne det som en “unnskyldelige rettsvillfarelse” som man slipper unna med – eller så blir straffen mildere, som hvis forseelsen ikke var med vilje. Men, når noe er gjort med vilje – forsettelig– så forstår selv gjerningspersonen at det er rimelig med en eller annen form for straff.

Les også: Oagal-modellen for styrking av det norske demokratiet

Tydeligvis hvis man er menneske. Det er jo ikke Kystverket. Likhet for loven sviktet kanskje allerede da verket fikk omstridte tillatelser til en viss grad av forurensning som kanskje ikke noe menneske ville ha fått. Stilt overfor en kollega ikke-menneske viste Miljødirektoratet storsinn og syns ikke at Kystverket skulle straffes for lovbruddene i Oslofjorden som – som kjent – trenger all mulig omsorg fordi fjorden holder på å dø, i likhet med flere andre fjorder her i landet. En bot ble det, dog, på 200.000 kroner. Det var politiet som skrev ut denne.

For observatører da og i ettertid virker den modige politiboten som en latterlig straff. Først og fremst fordi skaden var stor. NRK siterer  miljørettsekspert og professor Ole Kristian Fauchald ved Universitetet i Oslo: “Det direktoratet i realiteten sier i denne saken, er at det ikke betyr så mye om man overholder krav i tillatelser. Det er spesielt problematisk i saker som denne hvor det er snakk om undervannsarbeid, hvor det er veldig vanskelig for både menigmann og eksperter å påvise skader”.

Men, Oagals kilder langsmed fjorden reagerer mer enn som så. Rystelsene satte seg innover fastlandet med rystelser og påståtte sprekker i grunnmurer som resultat og sprengningen skjedde i den truende torskebestandens gyteperiode.

Noen særlig likhet for loven i forhold til mannen i gata er det vanskelig å spore. Hvis du først fikk dealet deg til en diskutabel avtale om noe og så brøt loven med vitende og vilje, så ville nok mange prise seg lykkelig over ingenting mer enn en bot i 200.000-kroners klassen fremfor rettssak, utgifter til advokat, enda større bøter og muligens en tur bak lås og slå.

Man kunne derfor utmerket godt ha forventet at de ansvarlige i Kystverket mistet jobben og måtte ta en runde i fengsel. Når det ikke ble slik, er det heller ingen grunn for andre offentlige etater til å besinne seg – ingen smekk på lanken, ikke viktig å lære, bare å ture på!

Ja, med mindre man er et menneske, da.

Les også: Konstitusjonsdomstol element i styrking av Norges dømmende makt