Begrepet listediktatur brukes av enkelte samfunnsdebattanter for å kritisere valgordninger der velgerne ikke har direkte innflytelse over hvilke personer som velges, men kun over hvilket parti som får mandater.

Oagal har benyttet begrepet listediktat som en mindre ladet variant som peker på selve mekanismen: at partienes forhåndsfastsatte lister er diktert av partiene og og i praksis også dikterer utfallet av personrepresentasjonen på Stortinget.

Ingen av begrepene er juridiske, men begge brukes for å beskrive en opplevd maktkonsentrasjon i nominasjonsprosessen.

Hvordan fungerer den norske valgordningen?

Norge benytter forholdstallsvalg med lukkede partilister ved stortingsvalg. Velgerne stemmer på parti, ikke på enkeltkandidater, og kan ikke endre rekkefølgen på listene slik de er fastsatt av partiene.

Dette innebærer at partienes interne nominasjonsprosesser i stor grad avgjør hvilke personer som blir valgt, uavhengig av velgernes preferanser for enkeltkandidater.

Nominasjonene skjer gjennom partiorganisasjoner der bare en svært liten andel av befolkningen deltar. De kan melde seg inn og delta, men all den tid de demokratiske prosessene i mange partier er umodne med maktpersoner som tar beslutninger i lukkede rom, vil denne veien være lang og tung.

Fravær av personvalg og uavhengige kandidater

Et sentralt poeng i kritikken er at den norske valgordningen mangler reelle personelementer på nasjonalt nivå. Uavhengige kandidater kan i praksis ikke stille til Stortinget, og velgerne kan ikke gi personstemmer som påvirker mandatfordelingen.

Dette skiller Norge fra systemer som New Zealands MMP-modell (Mixed-Member Proportional), der velgerne både stemmer på parti og på enkeltkandidater i geografiske valgkretser, og der uavhengige kandidater faktisk kan velges.

I slike systemer balanseres partimakt med direkte personvalg, noe som gir velgerne større innflytelse over hvem som representerer dem.

Er listediktatur en treffende beskrivelse?

Strengt tatt er Norge et konstitusjonelt demokrati med frie valg, ytringsfrihet, maktfordeling og rettsstatlige garantier. Å omtale styringsformen som et diktatur er derfor ikke korrekt i statsrettslig forstand.

Samtidig kan begrepet forstås metaforisk, som en kritikk av at personutvelgelsen er konsentrert hos et lite antall aktører, uten direkte korrektiv fra velgerne.

Hvor mange bestemmer egentlig?

Oagal har anslått at det i praksis kan være så få som noen hundre – eller rundt 2 500 personer – som gjennom partienes nominasjonsprosesser avgjør den endelige sammensetningen av Stortinget.

Dette står i kontrast til forestillingen om at velgerne selv velger sine representanter, selv om de formelt sett avgjør partienes styrkeforhold.

Hva er et diktatur?

Wikipedia definerer diktatur slik: “Diktatur er en styreform der makten ligger hos én enkelt person eller hos en liten gruppe personer. ” Så blir spørsmålet hvor liten denne gruppen reelt sett er i Norge eller om vi må søke andre beskrivende begreper på styringsformen. Oagal bruker organisasjonsrepresentativt styresett, mens partistyre hyppig dukker opp.