Oagal skriver om reelt demokrati. EU er et interessant case på hvordan politikkindustrien blindt tilegner seg monopolistisk makt fra innbyggere at det til slutt sier stopp.
Les mer: Brexit førte Storbritannia ut av EU i 2020
I tilfellet med Storbritannia og EU var det en hel befolkning som sa – for mange – et overraskende nei.
I verden har vi også andre unioner som virker stødige og befestede inkludert Forbundsrepublikken Tyskland og Amerikas forente stater. Likevel er forskjellene mellom medlemsstatene i disse unionene er så store at mange stater nok kunne ønske seg å reversere utviklingen og splitte opp, slik vi ser mange aksjonere for.
Et virkemiddel mot en slik utvikling er å frata det representative styresett maktmonopol og gjeninnføre større grad av direkte demokrati slik det for eksempel var i Tyskland
Flere av årsakene til at Storbritannia valgte å forlate EU gjennom Brexit i 2016 var relatert til utviklinger som hadde skjedd i EU etter EF-tiden. Økt politisk integrasjon, fri flyt av personer, byråkratisering og innflytelsen fra EU-lovgivningen var ikke like fremtredende i EF. Mange i Storbritannia følte at EU hadde utviklet seg til noe som ikke lenger tjente deres interesser slik EF gjorde. Dette førte til en følelse av at Storbritannia hadde mistet kontrollen over viktige aspekter ved sin nasjonale suverenitet, noe som ble avgjørende i Brexit-avstemningen.
Les mer: Ville det blitt et Brexit dersom EF ikke var blitt EU?
Oagal har fått hjelp av ChatGPT til å liste noen av de mest betydningsfulle aspektene ved EU som skilte seg fra EF og som var medvirkende til Brexit:
EF (1973): Da Storbritannia ble medlem av EF, var hovedfokuset økonomisk samarbeid og fri handel gjennom det indre markedet. Politiske og utenrikspolitiske mål var relativt begrensede.
EU (2016): EU hadde gjennom årene utviklet seg til en mer politisk union gjennom Maastricht-traktaten (1992) og senere Lisboa-traktaten (2007). EU fikk overnasjonal innflytelse i spørsmål som utenrikspolitikk, rettsvesen og sosialpolitikk, noe som bekymret mange i Storbritannia, spesielt de som var opptatt av å bevare britisk suverenitet. Denne økte politiske integrasjonen, inkludert FUSP (Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk), var noe mange briter følte gikk utover nasjonal selvbestemmelse.
EF (1973): Det var ingen felles valuta eller planer om en felles valuta på det tidspunktet. Medlemslandene beholdt full kontroll over sin egen valuta.
EU (2016): Selv om Storbritannia valgte å stå utenfor eurosamarbeidet og beholdt sitt pund, var mange i Storbritannia skeptiske til EUs monetære politikk og til hvilken grad eurokrisen hadde påvirket EU-landenes økonomi. Eurokrisen som startet i 2009 skapte bekymringer om hvordan EUs økonomiske beslutninger kunne påvirke Storbritannia, selv utenfor eurosamarbeidet.
EF (1973): EF var først og fremst en økonomisk union, og arbeidskraftens fri bevegelighet var ikke like fremtredende som det senere skulle bli i EU.
EU (2016): En av EUs grunnpilarer er fri bevegelighet av personer, noe som betyr at borgere fra ethvert EU-land kan flytte til og jobbe i andre EU-land uten restriksjoner. Dette førte til økt immigrasjon til Storbritannia, spesielt fra Øst-Europa etter EUs utvidelse i 2004 og 2007. Mange britiske velgere var bekymret for hvordan innvandringen påvirket arbeidsmarkedet, offentlige tjenester og det britiske samfunn generelt. Dette var et sentralt tema i Brexit-debatten.
EF (1973): EF-lovgivningen hadde begrenset innvirkning på medlemslandenes suverenitet. Landene beholdt betydelig kontroll over sine nasjonale lover og politiske beslutninger.
EU (2016): I EU hadde den overnasjonale dimensjonen vokst, og EUs regelverk og domstoler hadde fått mer innflytelse over nasjonal lovgivning. Dette ble sett på som en innskrenking av Storbritannias nasjonale suverenitet, spesielt når det kom til arbeidsrett, miljøregler, og regler for virksomheter. Mange briter mislikte at lover som ble vedtatt i EU-parlamentet, hadde direkte virkning i Storbritannia uten at det britiske parlamentet nødvendigvis hadde godkjent dem.
EF (1973): EF besto av et mindre antall land (seks opprinnelige medlemsland) og fokuserte hovedsakelig på økonomisk integrasjon mellom de opprinnelige medlemslandene.
EU (2016): I løpet av 2000-tallet hadde EU utvidet seg til å inkludere mange nye medlemsland, særlig fra Øst-Europa. Denne utvidelsen førte til mer komplekse utfordringer innenfor økonomisk utvikling, kulturforskjeller og immigrasjon. Mange i Storbritannia var skeptiske til denne raske utvidelsen og følte at det undergravde stabiliteten i EU som en helhet.
Les også: Innbyggerforslag fra Minsak kommer aldri til behandling enda loven sier det
EF (1973): EF var en mindre byråkratisk organisasjon med fokus på det indre markedet.
EU (2016): Kritikken mot EUs byråkrati var omfattende, og mange i Storbritannia anså EU-institusjonene som ineffektive og lite transparente. Det var også en oppfatning om at EU-parlamentet og Europakommisjonen hadde for stor makt og var for langt unna den jevne velger. Mangel på demokratisk innsyn og kontroll over beslutningsprosesser var en betydelig klage blant brexit-tilhengere.
EF (1973): Storbritannias økonomiske bidrag til EF var ikke like omdiskutert på den tiden.
EU (2016): Storbritannias bidrag til EUs budsjett var et av hovedpunktene i debatten om Brexit. Mange brexit-tilhengere mente at Storbritannia betalte for mye til EU og ikke fikk nok tilbake, spesielt når det gjaldt finansiering av utviklingsprosjekter i andre deler av Europa. Dette ble særlig kritisert av kampanjen “Leave”, som fokuserte på hvordan pengene kunne brukes på nasjonale prioriteringer, som det britiske helsevesenet (NHS).
0 kommentarer