Stortingets vedtak av Norges nye valglov medførte innføring av valgsystemet lukket liste ved stortingsvalg. Valgloven eliminerte siste rest av personvalg til nasjonalforsamlingen.

Partitopper samtidens lorder, hertuger og baroner

Nå blir personvalget til den norske nasjonalforsamlingen avgjort av de mektigste av de mektige i partiene og vordende stortingspolitikere flest gjør best i å holde seg inne med dem: Partifellene med neppe særlig mindre dominerende partitopper enn gamle lorder, grever, hertuger og baroner er nå velgergruppen til stortingspolitikerne.

Les mer: Stortingsvalget halvveis avgjør lenge før valget (og det er ikke tøys en gang)

Det hører bare med til sjeldenhetene av interne, opposisjonelle som Arbeiderpartiets Trond Giske klarer å overkjøre sentralledelsen lokalt i sitt valgdistrikt.

Oagal valgte en konservativ tilnærming da vi fastslo hvilke 80 navngitte personer som var valgt lenge før velgerne oppsøkte valgurnene. Av de 80 var det bare én som ikke kom inn – det var fra Senterpartiet som hadde stelt det sjeldent dårlig til for seg.

Oagal traff på 79 av 80 forhåndsvalgte

Redaksjonen la dessuten konservativt til grunn at utjevningsmandater ikke telte som forhåndsvalgs-kriterium. Én av de 79 kom inn på dette kriteriet og én annen var listetopp for to valgdistrikter (!), men kom inn for et annet distrikt enn det Oagal stipulerte. Det lar vi telle.

Treffraten ble da høye 97,5 prosent. Redaksjonen ville ha redusert treffraten noe ved å legge en mindre konservativ tilnærming til grunn. I realiteten kunne anslagsvis 120-130 profesjonelle yrkespolitikere være trygge på at norske velgere ikke ville ødelegge for dem ved høstens påståtte frie, demokratiske valg.

Oagal gjorde flere ganger en innsats overfor norske medier for å bidra til kritisk journalistikk rundt demokratiets fallitt ved dette valget.

Les mer: Mørke oppstår når media jager der makthaverne lyser

Ikke flott demokrati men trist partirepresentativt styre

Parolen i hele det norske samfunnet er at vi har et slikt flott demokrati – og det har vi. Men, det er på tur ned godt hjulpet av medias unnlatelses-synd i form av å ikke forfølge politikere på alle tre nivåer sin systematiske grusing av folkestyret.

Norske medier er temmelig forblindet i forhold til dette. I den daglige dont går redaktører selvtilfreds til verks som demokratiets fanebærere når de stiller politikkindustrien til veggs med glad-kritiske spørsmål til politikere som de i mange tilfeller selv ønsker til makten – og er økonomisk avhengige av siden abonnentenes gunst ikke rekker til å fylle lønningsposene; det må pressestøtte til fra de samme politikerne som de intervjuer.

Denne triste redaksjonelle dekningen ser vi i alle vestlige demokratier. Det handler lite om fanebæring for velgere og demokrati, men om å bære frem politikkindustrien på bekostning av demokratiet mens de stolt fremstår som og tror at de er demokratiets viktigste støttespillere

En gang var media den fjerde statsmakt. Nå er sosiale medier det.