I demokratier som Norge – hvor noen få tusen personer styrer de mange – har debattantene lite insitament til å endre debattformen som media nører oppunder. De er tjent med polarisering fremfor enighet for å tydeliggjøre seg selv og partiorganisasjonen sin som valg.

I et deliberativt demokrati (konsensusdemokrati) er målet å få fram de beste argumentene, med fokus på samarbeid og felles forståelse. Retoriske teknikker, derimot, handler ofte om å styrke eget standpunkt, noen ganger på bekostning av en grundig og åpen diskusjon.

Retoriske elementer i politisk debatt kan derfor skape konflikt og forsterke polarisering, mens deliberative prosesser søker å redusere konflikt gjennom dialog og overveielse. All politisk debatt og samtaler av i dag er naturligvis ikke polariserende, men formen setter sitt preg på politiske prosesser og samfunnets dialogform for øvrig. Måten landets fremste tillitsmenn opptrer på i dominerende mediekanaler forplanter seg til sosiale medier og møter mellom mennesker og grupper.

Her er noen viktige retoriske elementer i politisk debatt:

1. Logos, Ethos og Pathos – tre klassiske retoriske appellene som ble definert av Aristoteles:
   Logos: Apell til logikk og rasjonell argumentasjon. Bruk av fakta, statistikk eller logiske resonnementer.
   Ethos: Apell til troverdighet. Taleren søker å etablere seg selv som en pålitelig og kompetent kilde.
   Pathos: Apell til følelser. Taleren forsøker å vekke følelser som frykt, glede eller sinne for å overbevise.
2. Stråmann – en teknikk som går ut på å forvrenge motpartens argumenter for å gjøre dem lettere angripelige. I stedet for å debattere mot et reelt standpunkt, diskuterer man en forenklet eller feilaktig versjon av det.
3. Red Herring – avledningsstrategi hvor debattanten introduserer irrelevante argumenter eller temaer for å fjerne fokus fra hovedsaken. Strategien kan skape forvirring og vanskeliggjøre for motparten å holde diskusjonen fokusert.
4. Ad Hominem – handler om å angripe motstanderen personlig i stedet for å angripe argumentene deres. Ved å flytte fokus fra sak til person blir debatter svekket. Vanlig fenomen i krangler
5. Slippery Slope (Glidende skala) – en teknikk hvor en debattant hevder at en liten endring vil føre til en kjede av uønskede konsekvenser, uten å sannsynliggjøre dette gjennom klare beviser. Teknikken skaper frykt for konsekvensene av motstanderens forslag.
6. Polariserende språk – setter opp en «oss mot dem»-dynamikk. Gjennom polariserende ord, som «vi» mot «de» skaper taleren et skarpt skiller mellom grupper og oppildne til følelser som sinne eller stolthet hos tilhørerne.
7. Anekdotisk bevis. I stedet for å bruke solid data eller forskning, blir personlige anekdoter eller enkelteksempler brukt for å bevise et poeng. Selv om slike eksempler kan være sterke følelsesmessig, er de ofte svake som bevis.
8. Hva som ikke blir sagt (Latenser) – unnlate å adressere en viktig sak som en en bevisst strategi for å kontrollere narrativet.