Dispensasjoner kan være et fint virkemiddel. Lover, planer og andre bestemmelser kan noen ganger bli så grov-vevet at de sperrer for gode handlinger. Dispensasjons-verktøyet har derfor sin klare berettigelse. Dispensasjon som virkemiddel er ment for å løse problemer og kan være egnet når det faktisk mangler bestemmelser for en sak eller situasjon.

Brukt feil, noe som skjer mye, utfordrer dispensasjoner lov og rett – og forsterker forskjellene mellom folk. Noen i Norge får lov og andre ikke. Mange ganger kan det være vanskelig å se hvorfor. Det som er sikkert, er at dispensasjoner – enten de er varige eller midlertidige – krever søknad. Søknader koster penger til dokumentasjon og taktikk for å oppnå at den aktuelle myndigheten vil anse tiltaket som rimelig og innvilge.

Les også:

• Transparency Norge i mot forslag om økt dispensasjonsadgang fordi senket terskel for å innvilge dispensasjoner kan øke  risikoeb for press, utilbørlig påvirkning og korrupsjon
• Regjeringen vil svekke plan- og bygningsloven skriver Fortidsminneforeningen om lovforslag fra Solberg-regjeringen som ble trukket

Hvis fagmyndigheter avviser tiltak kan politisk behandling i siste instans omgjøre vedtaket. Da igjen handler det om å ha ressurser til å nå frem til å trenge igjennom med sitt forslag utenom lov, planer og bestemmelser. Det kan være kostbart og kreve lobbyisme, og blir raskt forbeholdt de rike og mektige.

Omfattende dispensasjonsproblem

KS FOU-rapporten “Dispensasjon etter plan- og bygningsloven • En analyse av mulige lovendringer” utført av Holth & Winge beskriver deler av dispensasjonsproblemet slik:

Noen politikere er opptatt av å beskytte by- og kommunestyrers adgang til å gi dispensasjoner, en innstilling som innebærer å flytte makten fra lover, regler og bestemmelser til politikk.

Sverige gikk bort fra dispensasjonsadgang etter dårlige erfaringer

Sverige gikk på 90-tallet bort fra dispensasjonsadgang etter dårlige erfaringer. Til og med store byggverk med enorm virkning på bylandskapet, som for eksempel Globen i Stockholm, ble bygd på grunnlag av dispensasjoner. Det stod etter hvert helt klart for myndighetene at en nesten farsott-artet bruk av dispensasjoner ikke kunne fortsette. Utbygging baseres nå etter endringen på formelle reguleringsplaner.

I Norge skal planprosesser – som fører til for eksempel kommuneplanens arealdel, områdereguleringer og detaljreguleringer –  gjennomføres med innbyggermedvirkning fra tidlig fase for å forankre planene i folket. Prosessene kan være årelange og vil til slutt bli juridisk forpliktende.

Innbyggere og demokrati spilt av banen

I motsetning til i Sverige så står utbyggere – enten de er private eller offentlige – selv for detaljreguleringer. Dette er en demokratisk utfordring fordi det blir lett for de rike og mektige til å forme planene slik de selv ønsker. Hadde kommunene ivaretatt ansvaret sitt for lovbestemt medvirkning også i detaljreguleringsplaner som utformes av andre enn dem selv, kunne situasjonen ha vært annerledes.

Fra plan- og bygningsloven, medvirkningsparagrafen 5–1:

Når medvirkning i tillegg gjennomføres til stryk i de fleste reguleringsplansaker, blir innbyggere og demokratiet i sum spilt meget godt av banen på en måte som også truer rettssikkerhet og menneskerettighetsprinsippet (artikkel 7) om likhet for loven.