I kjølvannet av the «summer of love» var jeg ingen hippie-yngling, men ble et lovende medlem av partiet Venstre. Sentralstyremedlem og Landsstyremedlem i Norges Unge Venstre, redaktør i UV-bladet Vi Vil og med i Student-Venstrelaget.
Møtet med Blindern og ikke minst de aggressive marxistleninistene endret mye. I 1970 var jeg blitt redaksjonssekretær i studentavisen Universitas og senere ansvarlig redaktør i 1971 og 1972. Det betød hyppig pressearbeid i Det norske studentersamfund, der jeg opplevde marxistleninistene i Rød Front og deres verste sider.
Mens andre «knyttet never i lomma og holdt kjeft», var det noen som tok igjen, ba dem putte propagandaen i rumpa og tenne på. Utenfor kontoret mitt på Blindern var det en stand med røde og sorte flagg, og de som satt der var ikke redde for å ta igjen med de munnrappe og knallharde ml-erne. Jeg fikk for første gang høre om Nestor Machno og hans ukrainske anarkisters kamp mot bolsjevikene fra 1917 til 1921, om anarkosyndikalistenes kamp mot både falangistene og forræderske kommunister under den spanske borgerkrigen.
Denne debatten var ikke bare et plask i Blinders andedam, men bølgeskvulp fra en flodbølge som sveipet over Europa og USA i slutten av 60-årene. Vietnamkrig, ungdomsopprør, skuddene og drapene av anarkister ved Berkeley, fotografiet med det sort-røde flagget der, anarkisten Daniel Cohn Bendit som en viktig leder av maiopprøret i Frankrike, Kabouter-anarkismen i Amsterdam («nissene» som kom inn i bystyret og røyte hasj der). Og om ungareres, øst-tyskeres, tjekkoslovakers og polakkers kamp mot nettopp sovjetkommunismen og marxist-leninismen
Det var slike opplevelser, mer enn hippietid, som fikk meg til å melde meg ut av Venstre og inn i Blinderngruppa av frihetlige sosialister. Jeg ønsket mer enn seminar og landsmøtepreik i Venstre. Men har alltid beholdt en sterk sympati for partiet og dets sosial-liberalisme.
I DNS hørte jeg i september 1971 Jens Bjørnebos balanserte foredrag «anarkismen i dag» og hadde forlatt alle tanker om at anarkismens ideer og demokrati står i motsetning til hverandre. En behersket, avdempet anarkisme ble min ideologi. Dessuten var det venner fra Studentvenstrelaget som hadde gått foran, blant annet Andreas Hompland og Siri Nørve. Den senere professor Tor Selstad gjorde også et sterkt inntrykk med sin intelligente anarkistforståelse. Musikeren Frode Nyvold, som sang den oksitanske «Hvis vi drar sammen, vil den falle». De ga blant annet ut det politisk seriøse bladet «Folkebladet». Kampen for å bevare kolonihagene på Sogn var en viktigere kampsak enn fri hasj.
Blinderngruppa av frihetlige sosialister fikk besøk av folk som spurte om vi ikke kunne lage et miljø for «folk som ville sløve», men det ble avist totalt. Vi jobbet for et anti-autoritært samfunn, ikke ansvarsløshet. Vi kunne dele hippienes frihetsidealer, men ikke alle deres utfrika levemåter. Men gleden over Bing og Bringsværds forfatter-anarkisme gledet begge gruppene.
I 1972 fikk endelig de autoritære ml-erne motstand. Venstrefolk som Jørund Soma, senterpartister som Steinar Juel, SF-ere som faren til Sigbjørn Aanes, og seriøse anarkister/frihetlige sosialister gikk sammen ved flere universiteter.
I Trondheim slo «Populister og Frihetlige Sosialister» ut Rød Front i Studentersamfunnet og noen dager etter vant Grønt Gras stort over Rød Front i Det norske Studentersamfunn. Og overskrifter i studentaviser kunne vært fra Spania i 1936: «Anarkistene ved makten».
Anarkister fikk vist seg fram som ansvarlige, organisatoriske mennesker med samarbeidsvilje. Terje Nypan og jeg fikk ansvaret for Kulturutvalget og kulturarrangementene i DNS. Det ble mye rock & roll, upolitisk rock og ikkepropagandarock.
Gjennom Terje Nypan ble jeg også kjent med juss-studenten og Gateavisa-redaktøren Audun Engh. Ble invitert til hans hageparties på 17. mai og i kjellerstuen med fengselsdør. Og så at selv gateavisredaktører var noe annet enn frikere. Den religiøse Kaj Skagen, ruslandseksperten Peter Norman Waage, Hans Petter Åstorp (Aschehoug) og Mads Strand (bonde) bidro alle til et mangfoldig fellesskap (Anarkistisk lesebok) og tilhørighet, tross ulike oppfatninger på mange områder. Jeg besøkte og bodde hos hippien (nå MDG) Jan Bojer Vindheim på Karlsøy. Anarkismen skapte toleranse, med varige og dype vennskap.
I 1974 var jeg på slutten av arbeidet med hovedoppgaven i statsvitenskap, og fikk til min store glede stipend fra Svenske Arbetares Centralorganisasjon-anarkosyndikalistene. Fagforeningen S.A.C. var like viktig i Sverige som partiet SF/SV har vært i Norge. Med stipendet kjøpte jeg min første elektriske skrivemaskin. Jeg fikk låne en lekker penthouseleilighet i SACs eget «Folkets Hus» i Stockholm, og fikk intervjue seriøse, dresskledde anarkister med slips, personer som den baltiske anarkisten og flyktningen Ahto Uisk og den spanske anarkistlederen fra borgerkrigen-Augustin Sourchi. Dette kom til å sette preg på min hovedoppgave «Selvstyre som system», som Aschehoug ga ut popularisert, med Michael Bakunin på forsiden. Men i dag anser jeg Pjotr Krapotkin og hans teorier om «gjensidig hjelp» som viktigere enn «den sterkestes overlevelse». Krapotkin betød mye mer for meg da jeg skrev livsstilsboken «Jakten på det gode liv». Da fikk jeg sterk oppmerksomhet og økt status i Gateavisa.
Det forteller nok mye om både Gateavisas utvikling og om min.
For oss kan det nå virke uforståelig at NRK hadde statsmonopol, at media ikke i ytringsfrihetens navn sablet ned Kvinnefrontens pornobål, at det kun var 140 skjenkebevilgninger i Oslo, 27 i Stavanger, at man måtte gå på nattklubb dersom man ville ut etter kl. 24.00 – og de fleste plasser med slips. At homofili var forbudt.
Les mer: Hva er direkte demokrati og hvordan oppnå mer?
Anarkismen var i sin tid et svar på de autoritære kommunistene i 1. internasjonale – og ytet motstand mot regjering og statsmakt. Anarkistene ledet den største fagbevegelsen CNT i Spania og deres politske parti FAI ble styringsansvarlige med tre statsråder i den spanske regjeringen.
Men samtidig kan vi betrakte den spanske borgerkrigen som slutten for anarkismen som relevant politisk bevegelse. Det ar flere grunner til det, Francos seier muligens ikke den viktigste. Anarkisten Duruti ble en av mest betydningsfulle hær-ledere.
På linje med Marx ville anarkistene avskaffe statsmakten, men gå rett over til anarkiet og kommunismen, et statsløst samfunn der enhver skulle yte etter evne og motta etter behov. Disse holdningene kan forstås i et samfunn der staten representerte sterk undertrykking og alle forsøk på å fjerne herre-knektforholdene og klasseskillene.
Men anarkismen kunne ikke overleve møtet med det moderne samfunns behov for effektiv og demokratisk organisering, for økonomisk utvikling og nyskaping, for fordeling og planlegging av arbeidskraft til helse og utdanning.
Anarkistenes tro på selvorganisering var rett og slett ikke effektiv og troverdig alternativ for løsning av slike behov. Og troen på allmøter som demokratiske fora, fikk banesår under den spanske borgerkrigen. Dette var ikke fora for de blinde og døve, for de kunnskapsløse, for syke, for de fryktsomme og sjenerte, eller for kompromisser. Allmøtene beherskes oftest av de ordsterke, de med talegaver og sterk tro.
Anarkosyndikalistene forsøkte å organisere seg ut av disse problemene. Fagforeninger og fagforbund skulle erstatte styringen av arbeidslivet og lokalsamfunn og deres nasjonale sammenslutning skulle erstatte staten.
Men i det moderne samfunn er det ikke nødvendigvis arbeidslivsrollen som definerer oss sterkest. Derimot har arbeidstakere, bønder, selvstendige, arbeidsløse, pensjonister og uføre en nyere rolle og identitet som forbrukere. Våre politiske synspunkter preges mer og mer av våre interesser i forbrukerrollen. I et slikt samfunn blir det lite demokratisk å la fagforeninger bli det viktigste styringsredskap.
Men mange av oss føler stor glede og stolthet over den inspirasjon anarkismen ga oss.
Selv kjenner jeg en sterk sympati for indianerenes kamp for overlevelse, ja for deres frihetskamp. Men jeg blir jo ikke indianer av den grunn.
Anarkistene var det framvoksende industrisamfunns svar på indianerne. Min sympati for deres frihetsbestrebelser på 1800-tallet og frem til 2. verdenskrig er sterk. Men like lite som jeg kan bekjenne meg som indianer, like lite kan jeg si at jeg er anarkist i dagens samfunn. Da er det lettere å slutte seg til Dag Østerberg som, i sin skepsis til sterk statsmakt og økonomisk klasseskille, betegnet seg som «postanarkist». Bård Vegard Solhjell bekjenner seg til frihetlig sosialisme, selv om han var politiker for SV.
Postanarkismen er overskridelsen av mye av det anarkister kjempet mot. Vi har vunnet mange seire for våre ideer og vært med å forme det norske samfunn mer enn vi forsto da det sto på som mest på 70-tallet. Og selv om anarkismen som systembærer er død, kan vi si med Jens Bjørnebo i Det Norske Studentersamfunn i 1971:
“Enten/eller – politikken er av det onde. Det finnes ingen absolutt frihet, det finnes bare grader av frihet. Viljen er også mer eller mindre fri, mer eller mindre ufri. Derfor kan vi si at anarkismens problem er det samme som frihetens problem. Dette den personlige, åndelige og legitime frihets problem- er det eneste sentrale å diskutere i dag—og den sentraliserte statsmakts eller regjerings problem. Mennesketankens vei mot frihet har vært en vei gjennom torturkamre, blod og bål. Intet vekker slikt hat hos de trygge, frelste troende, som den kritiske tank, som viljen til å se etter selv, for å undersøke en nedarvet sannhet selv før man godtar den. For mennesker med denne holdning er intet hellig, det består ingen annen autoritet for dem enn den sanne autoritet, som skriver seg fra større innsikt, større erfaring, fra virkeligheten selv»
Bjørnebos beskrivelse er også et bilde på hvorfor jeg lett kan erkjenne at de Vest-Europeiske markedsstyrte demokratier, paradoksalt nok med de åtte konstitusjonelle monarkier i spissen, i dag er de land som sterkest har realisert idealer som anarkistene har kjempet for.
Ikke noe annet sted i verden har vi kommet lengre i å realisere visjonen om å yte etter evne og motta etter behov. Vi må beskytte det vi vant. Før mot fascister og bolsjeviker, nå mot jihadister og radikale islamister.
Det er fremdeles grunn til å arbeide mot den altfor omfattende statsmakten og byråkratiet som ikke kan løse våre behov -og de altfor store forskjellene som har fått utvikle seg. Men ikke noe annet sted i verden har vi kommet lengre i å realisere visjonen om å yte etter evne og motta etter behov. «Vi vant» mye og må beskytte det vi vant. Før mot fascister og bolsjeviker, nå mot jihadister og radikale islamister, som herjer Europa, senest i Barcelona, anarkistenes gamle «hovedstad». Den kampen skal også vinnes. «Hijos del pueblo».
Arvid Weber Skjærpe er en norsk journalist, offiser og leder. Weber Skjærpe er utdannet cand. polit. fra Universitetet i Oslo, hvor han senere underviste og var redaktør for studentavisa Universitas i 1971-1972 i en tid hvor anarkismens idealer var markert i studentmiljøet. Han har vært journalist hos NRK, kultursjef for Stavanger kommune, redaktør for Radio Nettverk og kommunikasjons- og strategidirektør for Kommunenes Sentralforbund hvor han også var konstituert direktør i 2009. Foto: Erling Okkenhaug.
0 kommentarer