Kanskje kan mindre skinnhellighet og mer forståelse rundt likheter og forskjeller skaper mer fred og bedre styring i verden?
Begrepet oligarki blir vanligvis brukt tilknyttet Russland hvor en liten gruppe kontrollerer store deler av økonomi, politikk og media, men kritiske blikk på vestlige demokratier viser at styringen her også kan bli sett på som oligarkisk. Parallelt til dette bruker Oagal gjerne begrepet organisasjonsrepresentativt styresett – organisasjonsstyre – på vestlige såkalte representative styresett. I realiteten er det politiske organisasjoner som er representert gjennom personer, ikke folket gjennom reelt personvalg.
New Zealand er ett unntak hvor personvalg skjer både gjennom partilister og direkte i valgkretser.
Les mer: Demokratimangel i politiske organisasjoner forplanter seg videre
David Altman er eksponent for beskrivelsen av vestlige demokratier som oligarkier. Altmann er professor i statsvitenskap ved Pontificia Universidad Católica de Chile og var gjesteforsker ved Sampol ved Universitetet i Bergen i januar 2024. I 2011 utga han boka Direct Democracy Worldwide (bokanmeldelse på Oagal) på Cambridge University Press. I boka presenterer han, med referanse til filosofen Michael Welzer, et perspektiv på vestlige representative demokratier som oligarkier.
Ved å bruke begrepet på styringssettet som vi blant annet har i Norge, reiser Altman og Walzer spørsmål om hvordan makt og innflytelse er fordelt selv i det som skal være demokratiske systemer. Når vestlige land opphøyer seg selv til edle demokratier samtidig som andre nasjoner tydelig ser at landene i realiteten har oligarkiske strukturer med maktkonsentrasjon hos en liten politiske elite, blir unaturlig å søke til disse landene for inspirasjon.
Oagal har med hjelp fra ChatGPT sett på likheter og forskjeller mellom et oligarkisk styresett i Russland og en mer subtil form for oligarkisk innflytelse i vestlige demokratier som Norge:
Maktkonsentrasjon: Både i vestlige demokratier og Russland er makt ofte konsentrert hos en relativt liten gruppe individer. I Russland er dette tydelig i kretsen rundt den sittende presidenten, inkludert oligarker som eier store andeler av landets ressurser og industri. Kritikere som Altman påpeker at økonomisk makt i vestlige demokratier kan være konsentrert hos enkelte eliter, som næringslivsledere, lobbyister og mektige interessegrupper. Disse kan ha uforholdsmessig stor innflytelse på politikk og beslutninger.
Økonomisk innflytelse: I både vestige demokratier og Russland spiller økonomisk makt en stor rolle. I Russland kontrollerer oligarker enorme formuer og påvirker politikken gjennom sin økonomiske innflytelse. I vesten ser vi at store selskaper og næringslivsinteresser kan ha direkte tilgang til beslutningstakere gjennom lobbyvirksomhet. Mens dette er mer regulert i for eksempel Norge, kan økonomiske interesser likevel utøve betydelig press på politiske valg.
Beslutningsprosessene kan være fjern for folket: Både i vesten og Russland blir beslutninger tatt over hodet på folket. I Russland er det klart at demokratiske institusjoner er svekket, og at politiske prosesser ofte er kontrollerte og utilgjengelige for vanlige borgere. I mange vestlige land bie maktfordelingen opplevd i praksis som skjev selv om systemet påberoper seg å være demokratisk. De reelle maktstrukturene er langt mer komplekse og mindre gjennomsiktige enn de offisielle demokratiske institusjonene tilsier.
Les også: Vestlige demokratier umodne for unioner som EU
Politiske institusjoners rolle: I både vestlige regimer og Russland er det maktkonsentrasjon rundt eliter. I vestlige demokratier blir det gitt inntrykk av at politiske institusjoner og systemer er designet for å sikre representasjon og deltakelse fra folket. Avvisning i Norge av både grunnlovsforslag om mer direkte demokrati og innstilling fra Valglovutvalget om mer rettferdig representasjon i nasjonalforsamlingen eksemplifiserer den vestlige politiske elitens faktiske holdninger. Dog må det sies at mens makten i vesten konsentreres i et oligarki av ledelse i politiske organisasjoner, er makten i Russland blitt stadig mer sentralisert rundt presidenten med institusjoner som er svekket ved direkte kontroll fra Kreml.
Grad av demokrati og rettsstat: Den største forskjellen mellom vestlige demokratier og Russland er hvordan politiske institusjoner fungerer. Norge er for eksempel et sterkt rettssamfunn med frie valg, uavhengig rettsvesen og langt på vei en fri presse, selv om den er tungt finansiert og avhengig av staten. Russlands valg er i beste fall styrte, med autoritære trekk der regimet kontrollerer mediene, rettsvesenet er underlagt politisk press, og opposisjon ofte undertrykkes. Dette gir en betydelig forskjell i graden av folkelig deltagelse og rettssikkerhet mellom Russland og vestlige demokratier.
Lovregulering og åpenhet: I vestlige demokratier er det omfattende systemer av lover som søker å regulere forholdet mellom politikk og økonomisk makt, med krav til åpenhet og innsyn. For eksempel er det tilgjengelig offentlig informasjon om partistøtte, lobbyvirksomhet og finansiering av politiske partier. I Russland er det derimot begrenset transparens. Mange av de økonomiske elitene opererer innenfor et system av personlig patronasje og lojalitet til regimet. Det er lite innsyn i hvordan den politiske makten faktisk fungerer.
Sivilsamfunn og opposisjon: I vestlige demokratier har sivilsamfunnet en stor rolle i å overvåke makten. Med relativt fri presse, sterke fagforeninger, og en åpen offentlig debatt er det flere måter å holde eliter ansvarlige. Likevel er et klart at kontroll og overvåking i realiteten pågår i regi av institusjoner som er direkte styrt eller indirekte ved ansettelse av politiske partifeller i ledende posisjoner. Dette er noe av det Michal Porter og Kathrine Gehl beskriver i sin bok om politikkindustrien. At det er velkjent at vestens systemer ikke er så frie og demokratiske i et og alt – uten at det blir gjort noe med det – understreker oligarkisk trekk. I Russland er sivilsamfunnet lang mer direkte og åpent undertrykt. Opposisjonspolitikere og kritiske journalister risikerer fengsel, eksil eller verre. Den offentlige debatten er i stor grad kontrollert av staten.
0 kommentarer